SPISEFORSTYRRELSE: - Bildet er tatt dagen før jeg ble lagt inn første gang, i desember 2011. Jeg klarte ikke å se hvor tynn jeg var, sier Andreas.  Foto: Privat
SPISEFORSTYRRELSE: - Bildet er tatt dagen før jeg ble lagt inn første gang, i desember 2011. Jeg klarte ikke å se hvor tynn jeg var, sier Andreas. Foto: Privat
Spiseforstyrrelse

- Selvfølelsen var veldig dårlig, men spiseforstyrrelsen var noe jeg klarte. Jeg var flink til å ha spiseforstyrrelse

Andreas (21) var bare femten år da han fikk anoreksi. Etter tre innleggelser kaller han seg selv frisk - og synes det er viktig å gi spiseforstyrrelser et gutteansikt.

Så hva gjør du - når verden slik du kjenner den løser seg opp? Det var det året Andreas fylte fjorten at alt skulle forandre seg.

Fra elleveårs alderen av, hadde han blitt sendt hjem fra leger og sykehus utallige ganger, uten en forklaring på hvorfor han var så kraftløs, hvorfor han ikke orket skole eller venner eller fritidsaktiviteter. Inntil det nå ble oppdaget at han hadde tre nyrer.

Da den ene nyren ble operert vekk, kom energien tilbake. Etter tre passive år - føltes det nå som en gyllen mulighet til å ta tilbake alt det tapte, som en ny start der alt kunne gjøres riktig.

- Jeg kunne møte på skolen igjen, fikk bedre karakterer, deltok i det sosiale - og jeg begynte å trene. Jeg hadde lagt på meg en del og gikk ned i vekt, men jeg ble aldri fornøyd - jeg skulle alltid prestere mer.

- Så kom spiseforstyrrelsen og skjulte alle de vanskelige følelsene. Både de nye følelsene som handlet om å prestere og de gamle følelsene fra da ingen forstod hvorfor jeg ikke orket noe.

- Når forstod du at du hadde en spiseforstyrrelse?

- Det er ikke det første du tenker - at en gutt har spiseforstyrrelse, fastslår Andreas.

SLET MED MAGESMERTER OG ENERGI: I flere år slet Andreas med magesmerter og lite energi - at han var født med tre nyrer skulle ta lang tid å finne ut av. Foto: Privat
SLET MED MAGESMERTER OG ENERGI: I flere år slet Andreas med magesmerter og lite energi - at han var født med tre nyrer skulle ta lang tid å finne ut av. Foto: Privat Vis mer

- Mer tabu å stå fram for gutter enn for jenter 

Mørketallene for gutter med spiseforstyrrelser er store ifølge interesseorganisasjonen Rådgivning om Spiseforstyrrelser (ROS).

- Det er mer tabu og skambelagt å stå fram for gutter enn for jenter, sier rådgiver ved ROS, Jorunn Gjerken og påpeker:

- I en undersøkelse som er blitt gjort, har man sett at halvparten av gutter i en alder mellom 12-19 år er misfornøyd med egen kropp. 20 prosent av denne gruppen er i risiko for utvikling av en spiseforstyrrelse. Spiseforstyrrelser blir ofte forbundet med en ung jente med anoreksi, men i virkeligheten kan alle utvikle en spiseforstyrrelse uavhengig av både kjønn og alder.

Det tok lang tid før Andreas forstod det - enda lengre tid å erkjenne det, men anoreksien kom snikende i 10. klasse, og forverret seg da han begynte på videregående.

Jeg var flink til å ha spiseforstyrrelse.

- Det ble enda en ny start for å få alt perfekt. Jeg skulle ha toppkarakterer i alle fag og null fravær. Selvfølelsen var veldig dårlig og jeg hadde det ikke bra. Men spiseforstyrrelsen - det var noe jeg klarte. Jeg var flink til å ha spiseforstyrrelse. «Hey, dette klarer jeg», forteller Andreas med en god dose selvironi.

Også for mamma Anne-Grete Vik (49) tok det lang tid å forstå hva som var i ferd med å skje.

- Han ble mye mer rigid i mål og avgjørelsene han tok - det ble stadig mer ekstremt. Han fikk kortere lunte, det var humørsvingninger og mye grubling. Han følte at han mislyktes med alt - ingenting ble bra nok, forteller hun.

Andreas forklarer sykdommen slik:

- Den er som et monster som tar over kroppen din og du blir slukt av spiseforstyrrelsen. Det kan føles som om den tar kontroll over deg og styrer hva som er riktig og galt. Har du spist noe som ikke er greit - da kommer angsten og panikken.

- Jeg eksisterte, men jeg levde ikke 

Hos ROS er erfaringene generelt disse, når det kommer til gutter og spiseforstyrrelser:

- Gutter kan oppleve spiseforstyrrelsen mer kroppslig enn psykisk, der gutten kan klage over enten smerter i magen, ingen matlyst, hodepine eller sliten. Det er også vanskeligere å fange opp at en gutt har en spiseforstyrrelse, da man ikke tenker spiseforstyrrelse opp mot disse signalene, forteller rådgiver ved ROS, Jorunn Gjerken, som også mener at dette også ofte kan være en forskjell mellom gutter og jenter som utvikler en spiseforstyrrelse.

SÅ IKKE HVOR TYNN HAN VAR: - Bildet er tatt dagen før jeg ble lagt inn første gang, i desember 2011. Jeg klarte ikke å se hvor tynn jeg var, sier Andreas. Foto: Privat
SÅ IKKE HVOR TYNN HAN VAR: - Bildet er tatt dagen før jeg ble lagt inn første gang, i desember 2011. Jeg klarte ikke å se hvor tynn jeg var, sier Andreas. Foto: Privat Vis mer

- Man kan se forskjell på kroppsbildefokus, der gutter har fokus fra livet og opp mot en mer maskulin overkropp, mens jenter kan ha mer fokus fra livet og ned. Ellers kan det være ulike årsaker som gjør at en person utvikler en spiseforstyrrelse uavhengig av kjønn, understreker Gjerken.

Etter nesten tre år med anoreksi, i desember 2011, da Andreas gikk i andre klasse på videregående, sluttet han å spise. I seks uker lå han kraftløs på sofaen, spiste ingenting, drakk minimalt.

- Hvordan hadde du det der du lå på sofaen?

- Jeg husker veldig lite fra den tiden. Jeg eksisterte, men jeg levde ikke. Det var ikke noe liv.

- Jeg husker jeg skulle barbere meg, men det var så slitsomt. Jeg måtte legge meg og sove i seks timer etterpå, jeg var så utslitt.

- Jeg husker jeg skulle bake, men mamma kom alltid hjem til halve bakeprosjekter, jeg orket aldri å fullføre. Det er veldig typisk at man skal fore andre.

Slik husker Anne Grete den tiden:

- Det gikk gradvis nedover og så sluttet han plutselig å spise. Jeg fryktet at han skulle dø. Jeg følte meg så hjelpesløs - og sinna. Den frykten du har, gjør at du blir sinna.

- Jeg prøvde å overtale ham til å spise, men tvang ham aldri. Han ble helt kraftløs, jeg måtte støtte ham inn på badet, han hadde ikke krefter til å bære sin egen kropp.

- Det var da jeg tenkte at dette klarer vi ikke alene, vi må ha hjelp. Da var han veldig tynn og kom seg ikke på skolen. Jeg ble veldig, veldig redd. Og jeg satt med den forferdelige følelsen av å ha gjort noe feil som mamma.

Det var ett av to den gangen: Legge seg inn frivillig, eller tvangsinnlegges. Andreas la seg frivillig inn på Haldenklinikken, men var så undervektig at han umiddelbart ble fraktet i ambulanse til Fredrikstad sykehus for å få intravenøs næring.

- Jeg husker jeg ringte hjem dagen etterpå, og sa jeg var frisk - fordi jeg kunne stå på beina. Det sier mye om hvor virkelighetsfjern jeg var. Kan stå og snakke i telefonen liksom - da er man frisk.

- Skjønte du hvorfor du ble lagt inn?

- Nei. Jeg gjorde det for andre. Vi fant fram til idealvekta, som var et minimum av det jeg kunne veie. Så bare spiste jeg til jeg veide det og ble skrevet ut. Men jeg var ikke frisk, jeg gikk ned ti kilo etter det.

At de enda skulle ta flere år å bli frisk, visste de selvsagt ikke den gangen.

- Jeg har tenkt i etterkant at hadde noen fortalt meg at det kom til ta fem, seks år å bli frisk - jeg hadde ikke trodd det kunne ta så lang tid. Å leve med et barn med en psykisk sykdom som denne - det er mange nedturer og få oppturer. Å planlegge går ikke, du lever fra dag til dag - alle i nærheten blir styrt av sykdommen, forteller Anne Grete.

- Jeg ville bli frisk

Den første innleggelsen varte et halvt år - det gjorde også den neste, som kom et år senere.

- Da jobbet vi mer helhetlig. Jeg brukte veldig lang tid på å gå opp i vekt, men hodet ble langsomt bedre. Det er i hodet det sitter, fastslår Andreas.

I to år framstod han som frisk. Han klamret seg til hverdagsrutinene, gjorde det samme hver dag, mens han jobbet som lærling som barne- og ungdomsarbeider. Men i hodet herjet fortsatt angsten, stresset og frustrasjonen over egen kropp og utseende.

I desember i fjor ringte Andreas selv legen sin og bad om å få bli lagt inn på Haldenklinikken en tredje gang.

- Jeg orket ikke være syk lenger, jeg var drittlei. Jeg var der en måneds tid og jobbet knallhardt med en ny psykolog som var der - han går jeg til enda.

Det var kanskje først da jeg var klar for å snakke. Det var vondt å snakke om den egentlige årsaken. For slik var det: Under spiseforstyrrelsen lå ikke bare de vanskelige tankene om ikke å være god nok, men også følelsene fra da han bare elleve år gammel gang på gang ble sendt hjem fra sykehuset.

- Jeg mistet mye sosialt den gangen og hadde en følelse av at det nesten var ingen som trodde på meg. Du begynner å tro at du er gal, i en alder der det også ellers skjer mye med kroppen. Foreldrene mine trodde meg hele veien. Men det var liksom ingen jeg kunne snakke med.

- Hvorfor ble du frisk?

- Jeg ville bli frisk. Det må du - du må ville det med hele hjertet. Da jeg ble innlagt de første gangene gjorde jeg det mest for andres skyld. Du må tørre å ha det vondt, tørre å stå i det. Det gjør vondt, det tar tid. Åpenhet for meg har vært viktig hele veien. Jeg har snakket om det og møtt forståelse. Det vil si: det er ingen som helt kan forstå det om man ikke selv har vært der, men aksept og familien min, det har vært helt uvurderlig.

Ærlighet er også noe som har hjulpet.

- Jeg har juksa og manipulert, men om jeg har blitt konfrontert har jeg vært ærlig. Jeg har aldri jugd. Den ærligheten tror jeg har hjulpet meg. Og det å ville ha hjelp - for man må ha hjelp.

Høye mørketall blant gutter 

I dag har han det bra, kaller seg selv frisk - og synes det er viktig å gi spiseforstyrrelser et gutteansikt.

- Du kan ikke noe for om du er syk - enten du er gutt eller jente. Psykiske lidelser er i utgangspunktet tabubelagt. Hvorfor skal det være dobbelt tabubelagt når du er gutt? Jeg synes det er viktig å få ut informasjonen om at dette ikke bare gjelder jenter.

«Men det kan jo ikke han få, det er det jo bare jenter som får», er kommentarer Anne Grete også har fått høre. Hun mener det generelt er mye kunnskapsløshet hva spiseforstyrrelser angår.

-«Kan du ikke bare lage noe han liker» har jeg fått høre, også fra folk i det profesjonelle helsevesenet. Mange forstår ikke at det er en sykdom, eller at det er en psykisk sykdom og ikke fysisk. Det er det mange som ikke skjønner alvoret. Men spiseforstyrrelser omtales som «psykiatriens kreft», forteller hun.

Andreas tror mørketallene blant gutter er høye.

Det er flaut å ha en psykisk lidelse.

- Jeg mener det er høye mørketall. Det kan virke som om det er flere gutter som får det nå, men jeg tror det handler om at det er flere gutter som tør å si at de har det. Det er flaut å ha en psykisk lidelse. Og når du har en sykdom som handler om å være perfekt - og i tillegg er psykisk syk..., sier han. 

Anne-Grete tror også det er høye mørketall.

- Ja, fordi det er så tabubelagt. At det til nå har blitt oppfattet som en jentesykdom gjør det ekstra skambelagt.

På spørsmålet om beste råd til andre pårørende, har Anne- Grete et krystallklart råd:

- Søk hjelp! Du klarer ikke dette alene.

Andreas har dette rådet:

- Vær tilstede. Vis at du bryr deg uansett hvor tøft det er - ikke skygg unna. Ikke ta avstand selv om den som har spiseforstyrrelsen prøver å skyve deg vekk. Aldri tvangsfór! Da ødelegger du relasjonen.

- Jeg har spurt mamma mange ganger om hvordan hun klarte å la være å tvangsfore meg. Men hun ville ikke ødelegge tilliten - den relasjonen vi hadde kunne ha blitt ødelagt for livet. Og tvangsforing hjelper ikke. Man bare kaster opp eller finne andre måter å gjenvinne kontrollen på. Veien til å bli frisk igjen for meg, ville blitt mye lengre, mener Andreas.

FRISK: I september løp Andreas halvmaraton i Drammen - men med et ganske så mye mer avslappet forhold til trening enn han hadde da han var syk. Foto: Privat
FRISK: I september løp Andreas halvmaraton i Drammen - men med et ganske så mye mer avslappet forhold til trening enn han hadde da han var syk. Foto: Privat Vis mer

- Det må være bra nok å være helt vanlig 

I dag er de begge tilbake i den velsignede hverdagen. Andreas som lærerstudent, samme yrke som mamma Anne-Grete har. Det er på en litt annen måte hun møter sine elever nå - med en ny kunnskap og åpenhet - med alarmklokker som går litt raskere. Er det ett budskap hun mener det er viktig å få ut til barn og ungdom, så er det dette:

- Det må være bra nok å være helt vanlig. Mange sitter med helt utopiske mål. Noen sliter seg nesten i stykker. De har dette tynne, perfekte idealet. Det skal så lite til før det bikker over og man mister kontrollen. Men å være bra nok - det er godt nok.

Fortsatt er Andreas opptatt av å trene - ikke lenger ut fra tvang eller et sykelig ønske om å slanke seg, men fordi det gir glede og energi. Fortsatt er han opptatt av å prestere - men som han nå sier:

- Jeg kan liksom leve med at alt ikke er helt perfekt. Man må ikke prestere hele tiden - man er god nok som man er - og de rundt deg er glad i deg uansett.

Til forsiden