Hanne Feyling Kvamsø bor i Lillesand med mann og to sønner på seks og åtte år. I perioden 2011 - 2015 bodde familien på Svalbard, der Hanne jobbet som fotograf. Det var også der hun ble gravid med lillebror. Da det rutinemessig ble tatt prøve av livmorhalsen, viste denne celleforandringer, noe som ikke er uvanlig under en graviditet.

Hanne ble enig med legen om å vente med ny prøve til babyen var født. Svangerskapet gikk fint, og gleden var enorm da gutt nummer to så dagens lys i august 2014. Hanne følte seg ikke helt klar for en ny livmorhalsprøve rett etter fødselen, og hun var heller ikke engstelig.

Hun hadde tatt gynekologiske sjekker årlig fra hun var 16 år, og celleprøve hvert tredje år fra hun var 20. Det hadde aldri vært tegn til celledeling før.

Et par måneder etter fødselen fikk Hanne som avtalt tatt en ny celleprøve. Resultatet ble ikke som forventet.

Joachim mistet sin elskede Jorun (34) til kreften

Følte seg helt frisk

– Jeg var symptomfri og følte meg helt frisk. Jeg fullammet sønnen min, og hadde fra førstefødte erfaring med at menstruasjonen kom tilbake da barnet var cirka ett år, forteller Hanne og fortsetter:

– Men mens jeg ventet på svar på biopsien, fikk jeg en dag med kraftige, vaginale blødninger. Jeg ble overrasket, var det menstruasjonen som kom tilbake allerede etter tre måneder? Nei, disse blødningene oppførte seg annerledes enn min normale mens. Jeg blødde umiddelbart ut de største bindene, og mannen min hentet voksenbleier til meg på sykehuset i Longyearbyen, to minutter unna boligen vår.

Kom som et sjokk

Da legen ringte i midten av desember 2014, skjønte Hanne på stemmen hans at noe ikke stemte.

– Du har kreft, sa han.

Hanne hørte legens ord, men kunne det være henne han snakket om? Sjokket utløste ulike reaksjoner, og hele kroppen ble satt i alarmberedskap. Krise! Måtte hun vurdere denne julen som sin siste? Skulle to små barn vokse opp uten sin mor? Den første fornektelsen utviklet seg etter hvert til aksept.

– Jeg hadde kreft, men jeg kjente ikke alvorlighetsgraden. Fokuset ble rettet mot hva jeg visste med sikkerhet at jeg hadde. En dag av gangen. Jeg kjente, mer enn noen gang før, opplevelsen av å være i live. Hvert minutt ble viktig.

Da Gunhild fikk eggstokkreft fryktet hun at hun aldri kunne ha sex igjen

- Om åtte uker er alt normalt

Sammen med den yngste sønnen, reiste Hanne til sykehuset i Tromsø for å bli operert. På Svalbard finnes det kun et lokalsykehus, som ikke utfører slike operasjoner. Mannen ble igjen i Longyearbyen sammen med toåringen, som gikk i barnehage.

På sykehuset var det ingen som nevnte seksuell helse for Hanne. Var det tabu å spørre om dette? Dagen før operasjonen tok Hanne mot til seg og stotret forlegent frem:

– På hvilken måte vil det kirurgiske inngrepet påvirke meg fysisk? Vil det kunne endre mitt seksualliv fra slik jeg kjenner det fra før?

– Om åtte uker er alt normalt, var svaret hun fikk fra en i helsepersonellet.

I etterkant har Hanne hatt svært lyst til å spørre hvordan de kunne si noe sånt. Da Hanne fikk fjernet livmorhalsen (konisering), ble det klart at hun måtte få fjernet mer. Hun fikk fjernet øvre del av skjeden, livmoren, egglederne, omtrent 30 lymfeknuter pluss omliggende vev. For å unngå å sende Hanne rett inn i overgangsalderen, ble eggstokkene beholdt.

– Kirurgi var den eneste behandlingen jeg gjennomgikk. Og jeg har mange ganger fått høre hvor heldig jeg er, som slapp både cellegift og stråling. Jeg fikk til og med beholde håret! Hvis de som sa dette hadde visst hvor store fysiske, psykiske og sosiale konsekvenser operasjonen medførte, ville de nok ikke brukt ordet heldig.

Før operasjonen fikk jeg mange klemmer og gode ord fra folk som hadde hørt jeg var syk.

– Jeg svarte at jeg ikke var syk, det var bare noen kreftceller som løp litt løpsk i kroppen min. Etter operasjonen derimot, følte jeg meg så syk som jeg aldri hadde vært før. Men da var jeg altså «heldig».

Når sex blir vondt og skremmende

Da Hanne og mannen skulle prøve å ha samleie for første gang etter operasjonen, var Hanne full av forventninger om lyst, glede, erotikk, lek og nytelse. Slik ble det ikke. Under penetreringen opplevde hun så intense smerter, at de avbrøt nesten før de hadde begynt.

Mannen var redd for å skade henne, så han led også. Da Hanne gikk på do, ble hun enda mer skrekkslagen. Hun merket et underlig trykk, og så plutselig skjedeveggen på utsiden av kroppen, som om den var i ferd med å falle ut.

– Jeg la meg på gulvet og dyttet automatisk alt inn igjen, før jeg ringte til legevakten. De forklarte at jeg trolig hadde hatt et fremfall av tarmen. Dette er ufarlig, og kan skje når «festet» er for dårlig, som for eksempel etter en stor operasjon, sier Hanne.

– Dette hadde jeg aldri hørt om, og måtte selvsagt google. På legekontrollen dagen etter så de ikke tegn til at noe hadde skjedd, alt hadde kommet fint på plass igjen. Men hendelsen skapte en frykt i meg. Kom skjeden til å falle ut hver gang jeg prøvde å ha sex igjen? Kunne mannen min og jeg aldri finne tilbake til denne viktige delen av samlivet vårt?

Ekteparet prøvde igjen, gang på gang, men det var alltid smertefullt for Hanne. Med gjentakende smerter klarte hun ikke å slappe av, noe som gjorde situasjonen enda vanskeligere. Hun lurte på om hun skulle be mannen skaffe seg sex et annet sted. Hanne kunne ligge i fosterstilling og hulke over tapet av seksualitetens uttrykk, slik hun kjente det. Følelser som skam og skyld raste gjennom henne. Samtidig var det en del av henne som ikke ville gi opp.

– Ikke legg vekk seksualiteten!

Da familien flyttet tilbake til Lillesand, fortsatte oppfølgingen av Hanne på Kristiansand sykehus. Her møtte hun en dyktig gynekolog, som så hele mennesket Hanne. Han var brutalt ærlig, og foreslo at Hanne skulle oppsøke en sexolog. Det er det beste rådet han kunne ha gitt.

Hanne forteller at hun lærte en todelt tilnærming til god seksuell helse. Første del var å bli kjent med andre nytelsespunkter på kroppen. Lære seg å ta på og nyte hverandre, men la skjeden være i fred.

Andre del var å bruke en dilatorpakke, som Hanne fikk på resept. Den inneholder fem staver, de minste i lillefingerstørrelse og opp til størrelsen på en gjennomsnittspenis. Slimhinnene var også påvirket av operasjonen, og sexologen anbefalte rikelig med glidemiddel. Hanne skulle bruke dilatorene selv, presse litt på, men ikke så hardt at det gjorde vondt.

– Jeg øvde og øvde, og uten forventninger om prestasjoner på noen måte, gikk det greit, forteller Hanne.

– Sexologen forklarte meg at kroppen tilpasser seg, og hun ba meg bli snillere i møtet med meg selv, og absolutt ikke legge vekk seksualiteten. Jeg gikk en periode også hos psykolog, og fikk løst opp enda mer av vanskelige følelser.

Hanne og mannen har hele tiden hatt en åpen og ærlig dialog. Men de var begge bekymret for forholdet. Heldigvis er det sterkt, og de har sammen jobbet seg gjennom utfordringene. Og mannen har aldri presset Hanne på noen som helst måte, hun har tatt alt i sitt eget tempo.

Tør å utfolde seg igjen

De fysiske endringene etter operasjonen er det lite Hanne får gjort noe med. Men hun har påvirkningsmuligheter. Når hun trener, er Hanne bevisst på å fokusere på riktige øvelser for underlivet. Kanskje har det vært en medvirkende årsak til at hun ikke har opplevd at noe har «sklidd ut» flere ganger.

Trening gjør henne uansett godt, både fysisk og psykisk. Hanne har fått lymfeødem (væskeansamling) i venstre ben etter fjerning av lymfeknuter. Hun bruker støttestrømper hver dag, én type om dagen og en annen om natten.

Dessuten bruker hun en dreneringsmaskin hjemme, for å øke sirkulasjonen i lymfebanene. Skjeden er kortere og arrvev gjør den mindre elastisk. Men ettersom Hanne sakte, men sikkert lærte seg å våge å slappe av, forsvant muskelspenningene.

– I klartekst vil det si at jeg nå har stor glede av intimitet med mannen min, også ved penetrering og samleie. Vi kan igjen være lekne i utfoldelsen, uten frykt for smerte. Nærkontakt og sex er noe vi begge kan nyte igjen, forteller Hanne åpent. Har funnet sin nye normal

– Opplevelsen jeg selv har hatt som gynkreftpasient, gjorde at jeg valgte å utdanne meg til sykepleier. Det står nedfelt i helsepersonelloven at vi har plikt til å ivareta pasientens seksuelle helse. Den er en stor del av identiteten vår, og under endring hele livet, fra vugge til grav.

Hanne forteller at hun også har lært mye i Kreftforeningen og spesielt i Gynkreftforeningen, der hun møter andre kvinner som også har hatt eller har kreft i underlivet.

– Vi finner god støtte i hverandre, og trenger ingen lange forklaringer. Alle skjønner hva de andre snakker om. Jeg anbefaler alle som blir rammet av underlivskreft å melde seg inn her. Det er ikke bare alvor, humor er en viktig del av samværet vårt.

Etter fem år ble Hanne erklært kreftfri, og det var ikke lenger nødvendig med kontroller. Men for å kunne nyte og leve livet slik hun ønsker, velger Hanne å bli sjekket hvert år. Det gir henne den tryggheten hun trenger for å være tilstede i livet her og nå.

– Jeg var overhodet ikke forberedt på de fysiske, psykiske og sosiale konsekvensene av behandlingen, sier Hanne.

– Det begynner omsider å kjennes ut som om alt er normalt. Ikke på den måten jeg kjente til, Men som en ny normal. Fem og et halvt år etter operasjonen.

Etter kreften brukte Kristine 8 år på å fullføre videregående. Nå er hun lege

Du er ikke alene

Lederen i gynkreft foreningen, Jeanette Hoel, bekrefter overfor KK at svært mange kvinner får store endringer i sin seksualitet etter kreft i underlivet. Jeanette forteller at hun har reist mye rundt og snakket med både pasienter og helsepersonell for å få mer åpenhet og kunnskap om senskader.

– Det finnes både synlige og usynlige arr, sier Jeanette, som opplever at flere kvinner får psykiske utfordringer i tillegg til de fysiske.

– Engstelsen for tilbakefall er ikke uvanlig og mange får flashback til kreftforløpet, alt fra symptomer til behandling. Det kan være vanskelig å finne nytelse «i sin verste fiende».

Jeanette Hoel oppfordrer alle kvinner med gynkreft til å våge å snakke om hvordan hun opplever sin egen seksualitet, og hun håper helsepersonell ikke vil nedprioritere denne biten av behandling.

– Mange kan ikke få tilbake det de har hatt, og du venner deg etter hvert til en ny livssituasjon. For noen kan det å tenke annerledes til og med gjøre sexlivet bedre, sier Jeanette.

– Du er ikke alene om utfordringene, og det finnes heldigvis hjelp å få.