LYMFEKREFT: Shanice var 16 år da hun ble veldig syk. Hun hadde en kul på halsen som ble så stor at hun til slutt knapt klarte å få i seg vann. FOTO: Privat
LYMFEKREFT: Shanice var 16 år da hun ble veldig syk. Hun hadde en kul på halsen som ble så stor at hun til slutt knapt klarte å få i seg vann. FOTO: Privat Vis mer

Lymfekreft:

Shanice var bare 16 år gammel da hun fikk kreft

Shanice (24) fikk en kul på halsen, som ble så stor at hun knapt fikk puste. Det viste seg å være en stor kreftsvulst.

Shanice Pedersen (24) gikk siste året på ungdomsskolen, og så frem til å begynne på videregående. I løpet av den sommeren, merket hun at hun ikke var helt seg selv.

– Jeg var ikke helt til stede – det virket som at allmenntilstanden var redusert. Å begynne på videregående skulle være nytt og spennende, men jeg trakk meg tilbake. Jeg ville ikke være med på ting, og begynte å trekke meg unna venner. Jeg holdt meg mest for meg selv.

Shanice følte at det var noe som ikke stemte, men hun klarte ikke å skjønne hva det var, og prøvde å ikke tenke så mye over det.

Flere måneder senere, merket hun en klump i halsen; det kjentes ut som at det satt fast en bit i svelget. Hun tenkte at det ville gå bort av seg selv, men neste dag var klumpen fortsatt der.

– Det var skikkelig irriterende, og etter noen uker ble klumpen større, slik at det ble vanskeligere å puste, spise og drikke.

– Shanice har alltid vært en aktiv jente. Hun holdt på med turn, men plutselig var det ikke så farlig å dra på trening. Hun var jo tenåring, så jeg tenkte at det var vanlig i den alderen. Jeg skjønte først at noe var galt da hun ble stille og tilbaketrukket, og ikke lenger hadde interesse av å ha det rent og ryddig rundt seg. Hun er et skikkelig ordensmenneske, men energien var helt borte, sier mammaen til Shanice, Judith Pedersen.

Judith beskriver datteren som ekstremt omsorgsfull – hun setter alltid andre foran seg selv. Hun mistenker at datteren merket at noe var galt lenge før hun sa noe. Hun ville jo aldri være til bry.

– Jeg skjønte at hun hadde problemer med halsen da hun hadde hodepine og skulle svelge en tablett, men hun klarte ikke å svelge den. Jeg la merke til at hun begynte å velge mat som var lett å svelge, men hun ville ikke si noe til oss.

– Shanice var helt blå, det var så vidt hun klarte å puste

Kulen i halsen vokste, og Shanice forklarte moren sin at hun følte at noe satt fast der. Etter noen dager ble det verre, og de dro til sykehuset. De ble sendt hjem, og legen skulle ringe tilbake da prøveresultatene kom.

– De neste dagene ble jeg enda dårligere. En natt våknet jeg av at jeg badet i min egen svette. Da vekket jeg foreldrene mine og sa at jeg ikke klarte mer, sier Shanice.

– Shanice var helt blå, og strevde med å puste. Det var så vidt vann klarte å passere – så trangt var det. Den natta var helt forferdelig, sier Judith.

Judith kjørte Shanice direkte til sykehuset igjen, og flere undersøkelser ble tatt. Legene ved lokalsykehuset hadde snakket med UNN (Universitetssykehuset i Nord-Norge), og de mistenkte struma.

– Jeg begynte å få panikk. Shanice var jo helt blå, hun strevde så mye med å puste, sier moren.

Judith kobler på en venn som er lege, han ber dem ringe universitetssykehuset med én gang etter å ha sett papirene og prøvesvarene. Ved UNN ber de Judith og datteren komme umiddelbart, prøvene som ble tatt fra halsen til Shanice, viste noe helt annet enn struma. Deretter gikk alt veldig fort.

– Jeg brydde meg kun om at Shanice skulle overleve, sier moren.

MOR OG DATTER: Moren til Shanice, Judith, forteller om den tøffe tiden da datteren ble diagfnostisert med kreft. FOTO: Privat
MOR OG DATTER: Moren til Shanice, Judith, forteller om den tøffe tiden da datteren ble diagfnostisert med kreft. FOTO: Privat Vis mer

Fikk påvist aggressiv lymfekreft

Shanice, som var kun 16 år gammel, fikk påvist aggressiv lymfekreft (T-lymfoblast lymfom, non-hodgkins).

Lymfekreft oppstår i kroppens lymfeceller, og ettersom de finnes rundt omkring i hele kroppen, kan sykdommen opptre på mange ulike steder. Hvert år er det rundt 1200 nordmenn som rammes.

– Hvor de første symptomene oppstår vil variere, men mange opplever å få hovne lymfeknuter på halsen eller andre steder. Men man kan også få mange andre symptomer, fordi kreften kan ramme ulike organer slik som for eksempel magesekk eller hud, sier Unn Merete Fagerli, overlege onkologi, St Olavs hospital.

Det finnes mer enn 30 forskjellige typer lymfomer, hvorav fem er klassifisert som Hodgkins lymfom. Resten tilhører non-Hodgkins lymfom.

– Lymfekreft kan ramme både barn og godt voksne. Hodgkins lymfom er vanligere blant de yngre pasientene. Vi vet ikke årsaken til at noen utvikler lymfekreft, men personer med dårlig immunforsvar og noen typer autoimmune sykdommer, kan ha økt risiko, sier Fagerli.

Ettersom det finnes så mange ulike typer lymfekreft, er det vanskelig å si noe om overlevelse, men i de fleste tilfeller, vil prognosene være gode.

– De fleste som rammes av lymfekreft i ung alder vil bli friske. Overlevelsen hos denne pasientgruppen er på rundt 90 prosent, sier Fagerli.

Ble lettet over å få riktig diagnose

– Da jeg fikk kreftbeskjeden, hadde det gått så lang tid, så jeg var egentlig bare lettet over at de endelig fant ut av hva det var. Jeg hadde gått i så lang tid, uten å føle meg som meg selv. Jeg var lei av å være så tiltaksløs og usosial, uten å skjønne hvorfor, sier Shanice, og tilføyer:

– På dette tidspunktet var jeg så dårlig, jeg hadde jo ikke klart å spise, derfor var jeg kjempetynn. Jeg fikk næring via en sonde i magen.

Legene takket Judith for at hun hadde vært fornuftig og stått på sitt, og krevd å få et svar på hva som var galt med datteren.

– Da jeg fikk vite at hun hadde kreft, fikk jeg sjokk. Det var mye informasjon å ta innover seg. Det kjentes ut som at jeg skulle besvime. Jeg husker at Shanice tok hånden min og sa: «Mamma, dette kommer til å gå bra». Det var hun som ble nødt til å trøste meg, sier Judith.

Bildene som ble tatt av svulsten viste at den var stor, og at den hadde vokst fra brystet og opp i halsen.

– Om vi ikke hadde dratt til sykehuset den dagen, og krevd å få behandling, ville pusterøret ha tettet seg helt. Det er helt grusomt, forteller moren.

LES OGSÅ: - Det hender jeg tenker på fremtiden Thea ikke fikk

Måtte ta stilling til om hun vil bli mor i fremtiden

Før behandlingen kunne settes i gang, måtte Shanice velge om hun ville fryse ned egg, slik at hun kan bli mor i fremtiden.

– Ettersom Shanice bare var 16 år, måtte vi som foreldre samtykke. Det var helt fjernt å måtte ta en slik avgjørelse – man skal ikke planlegge fremtiden med barn i en alder av 16. Men vi var enige om at det var den beste løsningen, sier Judith.

Shanice var i veldig dårlig form, men hun ble operert, og deler av eggstokkene ble fløyet til Rikshospitalet for oppbevaring.

– Det var kjempetøft å se henne bli trillet inn på operasjonsstua. Jeg spurte meg selv: Hvorfor har jeg gjort dette mot min egen datter? Den tanken var grusom. Men jeg er glad for at vi tok den avgjørelsen, den dag i dag.

To år med cellegift

Da operasjonen var overstått, skulle kreftbehandlingen starte. Shanice måtte forberede seg på å få cellegift i to år.

– En lymfespesialist lagde en plan for de neste to årene. De første syv månedene skulle jeg få en skikkelig «hestekur»; det var store kurer, med mange doser cellegift. Da måtte jeg bo på sykehuset, forteller Shanice.

Etter at de første vanskelige månedene var over, fikk Shanice cellegift i tablettform. Disse kunne hun ta hjemmefra, og da prøvde hun å leve tilnærmet normalt igjen. Hun gikk tilbake til skolebenken, og tok billappen. Denne kuren hadde en varighet på halvannet år.

– Det gikk egentlig fint i starten, da jeg begynte med cellegiftkurene. Så begynte jeg å tenke på det å miste håret. Den første tiden var jeg veldig dårlig, og måtte få hjelp til å dusje blant annet. Hver gang jeg dusjet spurte jeg om håret mitt hadde begynt å falle av. Jeg var veldig opphengt i det – jeg hadde alltid hatt så langt hår.

Shanice måtte igjennom mange forskjellige typer kurer, og alle kom med ulike bivirkninger. En av bivirkningene som plaget henne mest, var kvalme.

– Jeg ble skikkelig dårlig og begynte å kaste opp etter nesten hver eneste kur. Jeg mistet også følelsen i fingre og tær. Mensen ble borte, og etter hvert mistet jeg alt hår på hele kroppen.

LES OGSÅ: Annja skulle fedmeopereres – våknet opp til beskjeden om at hun hadde kreft

Pappaen barberte bort håret

Håret begynte å falle av gradvis. Om Shanice tok tak i håret og dro, kunne hun dra ut en hel håndfull med hår. Hun syntes at det var ekkelt å ta på håret – det føltes ut som at det var dødt.

– Da jeg var hjemme på permisjon ba jeg pappa om å bare barbere bort alt. Jeg syntes det var bedre å gjøre det hjemme, med hele familien rundt meg. Men jeg ga beskjed om at dersom de skulle få se på, fikk de ikke lov til å bli lei seg.

– Hvordan var det å fjerne alt håret?

– Det var egentlig greit å få det bort – jeg visste jo at det måtte bort på et tidspunkt uansett. Jeg hadde noen parykker jeg kunne bruke, men det ble varmt og klødde. Noen venninner heklet luer til meg, og jeg brukte ofte hette for ikke å bli kald på hodet.

Vennene til Shanice syntes at hun ble litt «kjedelig» månedene før hun fikk kreftdiagnosen, fordi hun ikke ville være med på noen ting lenger – ingen ante at hun hadde en alvorlig sykdom.

– De fikk litt dårlig samvittighet da vi fant ut av årsaken til at jeg hadde endret meg. Jeg hadde jo prøvd å være med på ting, men kroppen sa nei. Men de stilte opp, og kom ofte på besøk til sykehuset og oppdaterte meg på hva som skjedde i livene deres. Jeg hadde også en veldig god bestevenninne som besøkte meg nesten daglig. Selv om jeg bare sov, satt hun der ved min side, smiler hun.

Responderte bra på cellegiftkurene

Shanice roser legene og sykepleierne som tok vare på henne da hun fikk behandling ved sykehuset – de fortalte alltid om hva som kunne skje, og hvordan hun kunne reagere.

– Jeg var aldri redd for at tilstanden min kunne bli verre, selv om jeg var utrolig dårlig til tider. Jeg var tidlig ute med å fortelle legene at jeg ønsket å vite alt, akkurat slik det var, og at de ikke skulle skjule noe selv om det ikke gikk så bra, sier Shanice, og tilføyer:

– Heldigvis responderte jeg veldig bra på cellegiftkurene. Jeg følte hele tiden at jeg var i trygge hender, og at legene hadde kontroll. Så var det bare å vente og ta en dag av gangen.

­– Hun er helt unik!

Sykdommen rammet hele familien på mange måter – de har alltid vært en svært sammensveiset gjeng, og alle var preget av sykdommen og behandlingen Shanice måtte igjennom. I ettertid har Shanice fortalt at hun så at hudfargen til moren endret seg. Hun var ikke blek, hun var grønn.

– Etter et halvt år sa Shanice at jeg hadde begynt å få tilbake fargen. Hun tenkte aldri på seg selv, men var veldig opptatt av alle rundt seg. Hun har en styrke jeg ikke klarer å forstå. Hun er helt unik! Det sa legene også, det er noe spesielt med henne, smiler moren.

Judith var nødt til å si opp jobben for å kunne ta vare på datteren. Sammen med mannen delte de på ansvaret, og søsknene til Shanice bidro så godt de kunne.

– Shanice sa at det var hennes feil at jeg ikke kunne jobbe, men jeg prøvde å si at det ikke betydde noe. Det byr på økonomiske utfordringer, men jeg kunne ikke snakke om det foran henne, fordi hun fikk skyldfølelse.

SUNN OG STERK: Shanice bruker trening som medisin. Til tross for at hun sliter med fatigue, klarer hun å hente overskudd fra treningen. FOTO: Privat
SUNN OG STERK: Shanice bruker trening som medisin. Til tross for at hun sliter med fatigue, klarer hun å hente overskudd fra treningen. FOTO: Privat Vis mer

LES OGSÅ: - Den store skrekken er at kreften kommer tilbake

Ble erklært kreftfri

Etter fem år med kontroller, ble 24-åringen i år erklært kreftfri. Selv om det er godt, synes hun også at det er litt skummelt.

– Selv om jeg bare har vært på kontroll én gang i året de siste årene, har det vært greit å kunne prate ut om ting. Jeg har fått fatigue, og blir fort utmattet, men det vises ikke. Da er det godt å kunne snakke med leger, så de kan fortelle at det ikke er noe feil med meg – det er bare slik det er, sier hun, og legger til:

– Det er selvsagt en lettelse å være friskmeldt – nå kan jeg endelig legge denne perioden bak meg, selv om jeg vet at jeg må leve med senskader resten av livet. Jeg må bare prøve å finne min måte å leve med det på.

Hva var det vanskeligste for deg denne perioden?

– Jeg er en person som tenker på alle andre, så det vanskeligste for meg var å få dårlig samvittighet overfor personene rundt meg. Søsknene mine ville ofte være med meg på sykehuset, men jeg ville at de skulle finne på andre ting og være med vennene sine. Selv om mitt liv var satt på vent, ville jeg ikke at deres skulle være det, sier Shanice, og tilføyer:

– Jeg ønsket ikke at familien min skulle være så preget av det. Jeg tror at man får en styrke når man står midt i det – man begynner å tenke på andre, fremfor å synes synd på seg selv.

Trening er den beste medisinen

Shanice vil etter hvert begynne med studier, men enn så lenge er hun i jobb. Det er krevende å komme tilbake til hverdagen når man sliter med konsentrasjonsvansker, noe som er en vanlig senskade etter kreftbehandling.

– I starten var det vanskelig nok å følge med på en serie – jeg kunne falle ut av handlingen. Det hender også at jeg faller ut av lengre samtaler, og at ting stokkes om litt. Jeg merker det spesielt godt om jeg er stresset, og da blir jeg så sliten at jeg bare vil legge med ned.

Det er én ting som har hjulpet Shanice, og som gir henne energi og overskudd slik at hun kan håndtere hverdagen; nemlig trening.

– Jeg bruker trening som en slags medisin. På trening har jeg funnet min plass, hvor jeg kan koble ut og føle meg sterk. Om jeg blir liggende, vil formen bare bli verre. Det beste er å holde det gående, og ta det rolig når jeg kjenner at det er behov for det, sier hun, og fortsetter:

– Om det kommer en dag hvor jeg ikke klarer å gå på jobb eller trene, så er det greit, men da prøver jeg igjen neste dag. Også har jeg en familie som viser mye forståelse, de skjønner at jeg trenger egentid for å koble av. Jeg er åpen og ærlig om hvordan jeg har det, slik at familie, venner og kollegaer tar hensyn. Det har vært til god hjelp.

KJERNEFAMILIE: Familien til Shanice har betydd veldig mye for henne, spesielt da hun ble alvorlig syk. De er svært tett knyttet til hverandre. FOTO: Privat
KJERNEFAMILIE: Familien til Shanice har betydd veldig mye for henne, spesielt da hun ble alvorlig syk. De er svært tett knyttet til hverandre. FOTO: Privat Vis mer

Det kommer frem en styrke i deg når du trenger det mest

Familien på fem var nært knyttet til hverandre fra før, men da Shanice ble syk, kom de hverandre enda nærmere.

– Det kommer frem en styrke i deg når du trenger det mest. Det skjer noe med deg når du opplever en slik krise. Det som har hjulpet oss mye, er galgenhumor. Eldstesønnen vår har vært flink til å holde humøret til alle oppe – selv om ting var trist og leit, klarte han å snu om på ting for å få oss til å le. Det ble en slags overlevelsesmekanisme, sier Judith, og tilføyer:

– Alle tre barna har et nært bånd til hverandre, og søsknene til Shanice har vært veldig engstelige for henne gjennom sykdomsperioden. Om Shanice har det tøft og er lei seg, er søsknene de første hun ringer til. Broren hennes har også hjulpet henne med opptreningen – han har virkelig pushet henne, og bidratt til at hun har kommet dit hun er i dag – jeg er så imponert over hva hun har fått til.

LES OGSÅ: Tvillingene til Stine og Eirik ble rammet av barnekreft: - Det har vært helt uutholdelig

Sjekk KKs kjærlighetshoroskop

Saker spesielt utvalgt for deg: