Musikk

Silkemykt fra Elvira

Omtalt debutant med en lovende, men noe ujevn plate.

Publisert
Sist oppdatert
Lenge før Elvira Nikolaisen slapp debutplata Quiet Exit var hun en av musikk-Norges mest omtalte navn. Nå har du antakelig lest om henne i tabloidene, musikkavisene, all verdens nettsteder - kanskje vet du at hun prydet forsidene av gratismagasinene Natt&Dag og Spirit samme dag, du har muligens fått med deg at familien hennes er supermusikalsk og kreativ, trolig har du registrert at navn som Serena-Maneesh, Silver og Gud har blitt nevnt i fleng.Nå er plata her, og vi får endelig høre hva Elvira har å by på. Det første man legger merke til er den flotte stemmen. Elvira synger hest og tilbakelent, stemmen har hint av jazz og tidlig blues. Det er mykt, sofistikert og sensuelt, stemmen hennes er varm og ru, fyldig og forførende og det høres tidvis ut som Elvira lener seg fram, tett inntil øret ditt, og synger kun for deg. Plata består av 12 rolige låter båret av Elviras stemme, dempet piano og strykere i flere lag.Produksjonen er nydelig, supersmooth og tungt farget av søttitallet, takket være produsent Knut Schreiner som spiller gitar på de fleste låtene på Quiet Exit. Vestkystlyden Schreiners band Euroboys la sin elsk på med platen Soft Focus er sommerlig til stede også på Quiet Exit. Låta Troops høres mer ut som Euroboys enn Euroboys selv, man blir nesten overrasket når Elviras stemme følger Schreiners gitarsignatur.Ved de første gjennomlyttingene høres låtene litt for like ut, så glatte at lytteren ikke klarer å gripe dem, men etter noen runder i spilleren begynner man å høre perlene. Singelen Love I can't defend framstår lenge som platas beste spor, men den følges hakk i hæl av tittellåta (bruk av pedal steel slår aldri feil!), som er nydelig og får meg til å tenke på Laura Nyro, en artist jeg tipper Elvira har stående i platehylla. Elvira spiller selv piano på de fleste låtene, det høres sorgmuntert ut og flyter av gårde i perfekt samspill med Schreiners gitar.Plata er noe ujevn. Blant de gode voksenpoplåtene finnes et par kjedelige spor. Sweet, sweet kunne med fordel vært utelatt, med sin nesten irriterende anonymitet og 13-på-dusinet-tekst. Her er det overdose av strykere og det hele blir altfor, altfor søtt og tannløst. Heller ikke Egypt Song klarer å gjøre mye annet enn å vekke lysten til å skippe til neste spor. Imidlertid henter Elvira seg fint inn igjen, og den nesten spinkle avslutningslåta, Everything Reminds Me of You, er tristvakker og perfekt som avrunding.Ved neste musikalske korsvei håper jeg at Elvira har strammet grepet, slik at de likegyldige låtene er luket bort, og kun popperlene står igjen. Dem har hun nemlig mange av.

For å fortsette å lese denne artikkelen må du logge inn

Denne artikkelen er over 100 dager gammel. Hvis du vil lese den må du logge inn.

Det koster ingen ting, men hjelper oss med å gi deg en bedre brukeropplevelse.

Gå til innlogging med

Vi bruker aID som innloggings-tjeneste, med din aID-konto kan du enkelt logge inn på alle våre sider som krever dette.

Vi bryr oss om ditt personvern

kk er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer