Brystkreft

Singel med kreft: - Jeg følte meg så alene

Kristine Røsten Clarholm (47) trivdes som selvstendig og singel. Helt til hun fikk en alvorlig sykdom, og dødsangsten slo inn.

ENSOMHET: Da Kristine Røsten Clarholm ble syk, savnet hun hjelp til praktiske ting i hverdagen. Foto: Ida Bergersen
ENSOMHET: Da Kristine Røsten Clarholm ble syk, savnet hun hjelp til praktiske ting i hverdagen. Foto: Ida Bergersen Vis mer
Publisert

- Det som jeg har savnet mest etter at jeg ble syk, er omsorg. Det er hyggelig med 100 hjerter i innboksen på Facebook, men det jeg virkelig trenger er at én eller to personer stiller opp og hjelper meg, sier Kristine Røsten Clarholm (47).

KK møter Kristine i Botanisk hage i Oslo. Den rosa genseren sklir rett inn blant de blomstrende kirsebærtrærne. De lange, lyse lokkene, som man ikke kan se er en parykk, dekker over håret som forsvant.

Kristine er en selvstendig dame. Hun er vant til å være alene, og trives godt med det. Frem til hun fikk en alvorlig sykdom, og dødsangsten slo inn for fullt. Da ble det veldig tøft for 47-åringen.

Det startet i fjor sommer. Kristine var i full gang med planleggingen av sønnens konfirmasjon, og hun brydde seg ikke så mye om den lille kulen hun plutselig la merke til. Kulen var på størrelse med en ert, og lå plassert bak brystvorten.

- Jeg tenkte at det sikkert ikke var så farlig. Jeg hadde så mye annet å holde på med, sier hun.

Kjente at kulen hadde vokst

Høsten kom, konfirmasjonen var tilbakelagt, og Kristine gikk en tur i skogen sammen med sønnen. Hun skulle rette på bh-en da hun kjente kulen igjen. Hun kunne kjenne at den harde kulen hadde vokst i løpet av de få månedene. Sønnen hennes sa optimistisk at det sikkert ikke var noe farlig, men de ble enige om at hun skulle ringe legen morgenen etter.

- Jeg ringte til legesenteret, beskrev kulen, og understreket at det sikkert ikke var noe alvorlig. Jeg foreslo å komme på en time om noen uker.

Personen ved sentralbordet hadde en annen oppfatning, og ba Kristine komme på en hastetime til fastlegen neste dag.

- De tok det veldig alvorlig, og først da begynte angsten å komme snikende. Jeg ringte til Kreftforeningens rådgivningstjeneste – jeg måtte bare snakke med noen som kunne roe meg ned. Damen jeg snakket med var veldig hyggelig, og sa at det var bra legen tok det på alvor, sier hun.

BLE TATT PÅ ALVOR: Kristine trodde at kulen i brystet ikke var noe alvorlig, men legen tok det på alvor. Foto: Ida Bergersen
BLE TATT PÅ ALVOR: Kristine trodde at kulen i brystet ikke var noe alvorlig, men legen tok det på alvor. Foto: Ida Bergersen Vis mer

Så ikke lovende ut

Kristine ble henvist til Ahus for å ta mammografi og bli undersøkt med ultralyd. Det ble bestemt at de skulle ta biopsi av kulen i brystet.

- Legen som undersøkte meg sa at det ikke så lovende ut. Da begynte jeg å gråte.

Kristine tenker tilbake på dagen som bidro til at livet stoppet opp.

- Jeg var helt ødelagt da jeg kom hjem. Den påfølgende uken hadde jeg så mye angst, det var helt grusomt. Sønnen min var positiv, og trøstet meg med at det kom til å gå bra. Selv var jeg ikke så sikker på det.

Legen ved Ahus sa at dersom kulen var godartet, ville hun få et brev i posten om to-tre uker. Da telefonen ringte seks dager etter besøket ved Ahus, og nummeret tilhørte sykehuset, skjønte hun at det var kreft. Legen ba henne komme dagen etter, og anbefalte henne å dra sammen med noen.

«Har jeg kreft?» spurte Kristine. Legen kunne ikke si det over telefonen, men kunne heller ikke avkrefte det.

Var mest bekymret for brystet

Kristines bror fulgte henne til sykehuset. Kirurgen gikk rett på sak, og fortalte at Kristine hadde brystkreft. Hun var nødt til å operere vekk kulen, og ville trolig ha behov for både cellegift og stråling.

- Jeg var i sjokk, og klarte ikke å forstå alvoret i det. Først ble jeg veldig bekymret for det kosmetiske. Jeg har alltid vært litt forfengelig, jeg må innrømme det. Jeg var redd for å miste brystet mitt, og håret.

Selv om det var en svært vanskelig situasjon, ler Kristine litt når hun tenker tilbake på det. Ingen i familien har hatt kreft, og hun hadde svært lite kunnskap om brystkreft.

- Jeg spurte legen hvordan brystet mitt ville bli etter operasjonen. Om det kom til å bli fint.

Broren til Kristine mente at hun var litt vel forfengelig. «Du må jo skjønne at du har kreft, ikke vær så opptatt av brystet ditt», sa han.

- Jeg tenkte det bare var noe greier jeg måtte gå gjennom, før livet ville bli som normalt. Det var ikke i mine tanker at jeg kunne dø av kreften.

Kristine unnskylder seg idet hun drar opp et papirlommetørkle. Hun forklarer at nesa renner så mye etter cellegiftbehandlingen.

Det har blitt vanligere å forsøke brystbevarende operasjon, slik at man unngår å fjerne brystet.

- Jeg ble veldig glad for at jeg slapp å fjerne brystet, sier Kristine.

VAR I SJOKK: - Jeg tenkte at kreftbehandlingen bare var noe greier jeg måtte gå igjennom, før livet ville bli som normalt. Foto: Ida Bergersen
VAR I SJOKK: - Jeg tenkte at kreftbehandlingen bare var noe greier jeg måtte gå igjennom, før livet ville bli som normalt. Foto: Ida Bergersen Vis mer

Nervepirrende ventetid

Etter operasjonen bodde Kristine hos broren sin i noen dager. Det tok tre uker før hun fikk svar på hvilket kreftstadium hun var på.

- Det var en tøff operasjon, men det var enda verre å vente på svar. Jeg visste ikke om jeg hadde spredning, og visste derfor ingenting om prognosen. Om jeg var på siste stadium, visste jeg at jeg sannsynligvis hadde kort tid igjen å leve. Det var først da jeg begynte å kjenne på angsten for å dø. Da brydde jeg meg ikke så mye om utseendet på brystet mitt lenger.

Kristine gråt seg i søvn hver natt. Hun forteller at det var veldig tøft for sønnen hennes.

- Jeg var veldig ustabil, og hadde store humørsvingninger. Det er en av de verste periodene i livet mitt. Jeg var så nervøs.

Det viste seg at Kristine hadde brystkreft stadium 2, nesten stadium 3 (stadium 4 er den mest alvorlige graden). Kreften hadde spredd seg til en lymfeknute, og hun ville ha behov for cellegift og strålebehandling.

- Selv om jeg fikk vite at nesten 90 prosent i min situasjon overlever, klarte jeg ikke å unngå å tenke på at det er én av ti som dør.

Brystkreft

  • Brystkreft er kreftformen som rammer flest kvinner, og det utgjør totalt 22 prosent av alle krefttilfeller hos kvinner (menn kan også få brystkreft, men det er mye sjeldnere)
  • 3726 norske kvinner fikk brystkreft i 2019 – det høyeste antallet som noen gang er registrert
  • Sannsynligheten for overlevelse er 92 prosent (fem år etter diagnosen)

Faktorer som reduserer risikoen for brystkreft:

  • Å føde sine første barn før fylte 25 år
  • Å føde flere barn
  • Å amme
  • Fysisk aktivitet
  • Sunn kroppsvekt

Faktorer som øker risikoen for brystkreft:

  • Tidlig første menstruasjon og sen overgangsalder
  • Å ikke føde barn
  • Å føde første barn etter fylte 35 år
  • Alkohol (risikoen øker med inntak)
  • Tidligere strålebehandling mot brystkjertelen
  • Langvarig bruk av hormontilskudd (i forbindelse med overgangsalder)

Kilde: Brystkreftforeningen

Tøff cellegiftbehandling

Cellegiftbehandlingen startet 21. desember i fjor.

- Det var litt av en julegave. Jeg ble fryktelig dårlig – det kjentes ut som at jeg var full. Etter hvert kom kvalmen, og jeg var trøtt og sliten hele tiden, sier Kristine.

Det lange, blonde håret begynte å falle av cirka to uker etter at Kristine begynte på cellegift. Store partier med hår løsnet da hun gredde det, og hun skjønte at det var siste gang hun kom til å vaske håret på en stund.

MISTET HÅRET: Bildet ble tatt dagen Kristine barberte bort håret som var i ferd med å falle av. Foto: Privat
MISTET HÅRET: Bildet ble tatt dagen Kristine barberte bort håret som var i ferd med å falle av. Foto: Privat Vis mer

- Håret var en viktig del av min identitet, så det er klart at det var tungt å se det falle av. Til tross for det bruker jeg ikke parykk hjemme, bare når jeg er ute blant folk. Ellers går jeg for det meste med caps og andre hodeplagg. Hjemme bruker jeg ingenting. Når håret vokser ut litt mer, vil jeg gradvis bruke parykk og hodeplagg mindre.

Fått god hjelp

Kristine har ikke bil, og er avhengig av å bli kjørt. Broren har hjulpet henne så godt han kan, men hun forteller at han er en travel mann, og at hun ikke vil være for mye til bry. Moren deres er død, og pappaen bor i Spania.

- Jeg har virkelig innsett hvor avhengig man blir av hjelp fra andre. Jeg er på talefot med naboer, men jeg har jo ingen nære venner i umiddelbar nærhet. Det er jo ikke sånn at du ber en nabo om å kjøre deg til og fra kreftbehandling.

Redningen ble Kreftforeningens følgetjeneste. Ved hjelp av en app kalt Nyby kan kreftpasienter komme i kontakt med frivillige som kjører til og fra sykehus og behandlinger. Det var slik Kristine ble kjent med Elisabeth Vatne-Lund. De to har kjørt sammen rundt 20 ganger, og har rukket å bli godt kjent i løpet av det siste halvåret. Tonen er lett og ledig, og de kan spøke med hverandre.

- Mange av oss som kjører har faste kunder når vi først blir kjent. Det er mye enklere for pasientene, da slipper de å forklare hvor de bor og alt det styret, sier Elisabeth.

FØLGETJENESTEN: Elisabeth har kjørt Kristine til og fra mange behandlinger - helt gratis. Foto: Ida Bergersen
FØLGETJENESTEN: Elisabeth har kjørt Kristine til og fra mange behandlinger - helt gratis. Foto: Ida Bergersen Vis mer

Kreftforeningen dekker alle utgifter til kjøringen, men de frivillige får ikke betalt for å kjøre.

Elisabeth har jobbet ved Oslo universitetssykehus i mange år, og da hun gikk av med pensjon ønsket hun å være sykehusvert – en person som forklarer og viser veien for pasienter som synes det er vanskelig å finne frem.

- Da dette ble nedlagt, og jeg fikk vite at Kreftforeningen trengte frivillige til å kjøre, tenkte jeg at det passet meg bra. Jeg er glad i å kjøre, og er godt kjent i byen og ved sykehusene. Det vanskeligste er å si nei til noen, om jeg ikke har mulighet. Jeg får litt dårlig samvittighet de gangene, sier Elisabeth.

Bruker mye tid på kjøringen

Kristine, som tidligere har måttet gråte seg til pasient-taxi, er veldig fornøyd med følgetjenesten.

- Elisabeth kjører meg over alt. Jeg vet ikke hva jeg skulle ha gjort uten henne.

Nylig kjørte hun Kristine til Montebellosenteret på Mesnali ved Lillehammer (helseinstitusjon for kreftpasienter, som tilbyr kursopphold med fokus på livsmestring) – en kjøretur på over to timer hver vei.

- Jeg syntes det var for mye å be om, men Elisabeth stiller opp. Hadde det ikke vært for henne, hadde jeg aldri kommet meg på senteret, forklarer Kristine.

- Når man er pensjonist, og har tid og overskudd, er det bare fint å kunne hjelpe dem som trenger det. Det skjer jo ikke noe under corona uansett. Hadde hverdagen vært normal, ville jeg ha reist mye mer. Men følgetjenesten er et hyggelig avbrekk i hverdagen, sier Elisabeth.

Følt på ensomhet

Kreftsykdommen har gjort noe med Kristine som person. Hun føler at hun på mange måter har blitt en bedre person.

- Jeg har fått andre verdier. Jeg har innsett hvor viktig det er å ha familie og nære venner rundt seg, som kan hjelpe hverandre med praktiske ting i hverdagen.

Kreftbehandlingen har vært krevende. I perioder har Kristine vært så utmattet at hun ikke har klart å dusje. Da har det vært vanskelig å være mamma til en tenåringsgutt.

- Folk har nok sett på meg som en ganske ressurssterk person – jeg har alltid klart meg selv, og ordnet alt selv. Men når du er kreftsyk og veldig sliten, hadde det vært innmari ålreit med mer hjelp. Jeg vil ikke klage og være negativ, og jeg har fått noe hjelp, men jeg hadde satt stor pris på om flere hadde tilbudt seg å rydde, vaske eller lage middag, sier hun.

Elisabeth nikker samtykkende, og understreker at det er så lite som skal til:

- Jeg tror at folk er redde for å bry seg, spesielt under corona. Vi må bli flinkere til å gjøre en liten innsats. Det koster ikke så mye å gå bort til noen med en middagstallerken. Kreftpasienter har som regel ikke så mye matlyst, så du trenger ikke å diske opp med treretters middag.

Vil være en stemme for de enslige

Kristine er ferdig med fire runder cellegift, i tillegg til tre uker med strålebehandling. Nå går hun på medisiner for å hindre tilbakefall, og skal gå til kontroll i 10 år fremover.

Selv om prognosen er god, er hun redd for å være blant de som får tilbakefall med spredning.

- Jeg har ingen garanti for at kreften ikke kommer tilbake. Det er tøft å leve med den usikkerheten, og jeg er redd for å dø av kreft. Men jeg fokuserer på å spise sunt og trene, og gjøre alt jeg kan for selv å bedre min prognose.

Kristine synes det er sårt å stå frem med sin historie, men etter kun å ha lest om kreftrammede som får så god støtte fra partneren, følte hun at det var på tide å være en stemme for de enslige.

- I alle magasiner og aviser leser man om kreftsyke som roser ektefellen eller kjæresten. Jeg begynte å lure på om det ikke fantes single kreftsyke – jeg følte meg så alene om det. Derfor håper jeg å kunne hjelpe andre som er i min situasjon.

GOD PROGNOSE: Selv om Kristines prognose er god, er hun redd for at kreften skal komme tilbake. Foto: Ida Bergersen
GOD PROGNOSE: Selv om Kristines prognose er god, er hun redd for at kreften skal komme tilbake. Foto: Ida Bergersen Vis mer

Viktig å snakke om ensomheten

Christine Lager Nesje, distriktssjef for kreftforeningen i Oslo, sier det er viktig at noen tør å stå frem med sin historie – noe som kan bidra til at andre føler seg mindre ensomme.

- Mange enslige kreftsyke har det vanskelig, men tør ikke snakke om det, eller ønsker ikke å stå frem.

Over en million nordmenn bor alene, noe som betyr at det er svært mange kreftpasienter som også lever alene.

- Det har blitt ekstra vanskelig for ensomme kreftrammede under coronapandemien; mange har blitt enda mer isolert. Mange er mer redde for smitte, og tør nesten ikke gå ut av huset. Noen har til og med vært skeptiske til å gå til legen. Det er tøft å være alene i denne tiden, understreker Nesje, og legger til:

- Som følge av dette har Kreftforeningens tilbud blitt redusert, derfor har det vært vanskelig for ensomme å møte andre i samme situasjon.

DISTRIKTSSJEF FOR KREFTFORENINGEN I OSLO: Christine Lager Nesje. Foto: Kreftforeningen
DISTRIKTSSJEF FOR KREFTFORENINGEN I OSLO: Christine Lager Nesje. Foto: Kreftforeningen Vis mer

Hverdagen kan bli uoverkommelig

Kreftrammede blir ofte tappet for energi og krefter under og etter behandling.

- For dem kan selv små, dagligdagse ting, slik som å handle, lage mat og gjøre praktisk ting i huset, bli uoverkommelig, forklarer Nesje.

Hun forteller at det finnes et tilbud som kalles «Kreftforeningens Hverdagshjelp».

- Dette tilbudet sørger for at kreftrammede kan få hjelp av frivillige til praktiske gjøremål i og utenfor hjemmet. Følgetjenesten vår er også ekstra viktig nå, slik at man får hjelp til transport.

Dersom man føler seg ensom, vil Nesje anbefale å kontakte Kreftforeningens rådgivningstjeneste, hvor du kan få informasjon om kreft, i tillegg til å få vite mer om dine rettigheter og muligheter. Tjenesten er gratis, og du kan være anonym.

- Man kan også snakke med en likeperson, som er et medmenneske som selv har hatt kreft, eller vært pårørende til en person med kreft. Denne personen har taushetsplikt. Å snakke med en som har vært i en lignende situasjon er nyttig for mange. Ved hjelp av sine erfaringer kan en likeperson lytte, gi støtte og vise vei i en vanskelig situasjon.

Kreftforeningens tilbud

  • Kreftforeningens rådgivningstjeneste: Gir svar på dine spørsmål.
  • Hverdagshjelpen: Her kan kreftrammede få hjelp av frivillige til praktiske gjøremål i og utenfor hjemmet.
  • Følgetjenesten: Her kan kreftpasienter bli kjørt og få hyggelig følge av frivillige når de skal til behandling på sykehus, til fastlegen eller på aktiviteter og ærender knyttet til kreftsykdommen.
  • Kreftforeningens rettshjelp: Et gratis tilbud til kreftpasienter og pårørende. Kreftforeningens jurister har blant annet erfaring fra pasient-, trygde- og forsikringsrett.
  • Økonomisk støtteordning: Kreftforeningen gir økonomisk støtte til kreftpasienter og pårørende som har økonomiske vanskeligheter på grunn av sykdom og behandling.
  • Vardesenter: Vardesenteret er en gratis møteplass ved de største sykehusene i landet, for alle som er rammet av kreft. Du kan stikke innom når det passer deg og bli så lenge du vil, delta på kurs, arrangementer og aktiviteter.
  • Lokale tilbud: På Kreftforeningen sin nettside kan du finne ulike lokale tilbud til pasienter, pårørende og etterlatte, i tillegg til mange digitale tilbud som kostholdskurs, ulike webinarer, og fakta og råd om kreft.
Følg på Instagram Abonner på KK magasinet

Vi bryr oss om ditt personvern

kk er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer