Kultur

Sinte countrychicks

Dixie Chicks sparker fra på nytt album.

Foto: Promo
Foto: Promo Vis mer
Publisert
Sist oppdatert



Dixie Chicks: Taking the Long Way

  • Sony BMG (2006)

  • Sjanger: Pop/rock

    Karakter: kkkkkk




  • Da texasjentene i countryrock-trioen Dixie Chicks for tre år siden langet ut mot president George W. Bush, fikk de plutselig et ras av oppmerksomhet. Bandet hadde tidligere hatt en solid posisjon som countryrockens vakreste posterpiker - nå ble de sinte aktivister med sterke meninger. På platen Taking the Long Way gjør Emily Robison, Natalie Maines og Martie Maguire det klart at de ikke akter å gå tilbake til snill pike-posisjonen.

    På første singel fra plata, Not ready to make nice, slår jentene an tonen:
    I've paid a price, and i'll keep paying
    I'm not ready to make nice,
    I'm not ready to back down,
    I'm still mad as hell
    , synger Natalie Maines, og gjør det klart at dette ikke er en ydmyk plate som ber om unnskyldning for Bush-kritikken. Flere av sangene kan tolkes som fortellinger fra tiden etterpå - da platene deres ble brent, de ble boikottet av flere radiostasjoner og dødstruslene haglet.

    Ser vi bort fra platens låttekster og vier oss til lydbildet, er det forandring å spore. Dixie Chicks er rett og slett ikke så veldig country lenger. Kanskje sikter de på å erobre større markeder - utenfor USAs grenser er det jo dessverre mange som fortsatt får allergiske reaksjoner mot alt som klinger av country og americana. Taking the Long Way er kanskje derfor den av jentenes plater som har størst kommersielt potensial. Vakker harmoni og radiovennlig softrock er absolutt vel verdt noen runder i spilleren.



    Produsent Rick Rubin, som blant annet står bak Red Hot Chili Peppers', Weezers og System of a Downs seneste album, har tilført bandet et tyngre lydbilde, som også låter utpreget amerikansk. Banjoen er heldigvis ikke helt borte, men Dixie Chicks låter mer polert enn før. De kan minne litt om Sheryl Crow, som i noen år var i toppsjiktet blant dem som blandet tradisjonell rock med en liten dose country.

    Texas-bandet har fått hjelp av en rekke gode venner som krydrer plata: John Mayer spiller gitar og Bonnie Raitt korer vakkert, mens indieslacker Pete Yorn har bidratt med låtskriverkunst. Robert Johnson-arvtakeren Keb' Mo' setter sitt tydelige preg på avslutningslåta I Hope, og det er i det hele tatt en stor, lykkelig, småsint rockefamilieaffære vi får servert.

    Et lite minus gis for lengden: Hadde plata vært tre-fire låter kortere hadde den vært dynamitt, nå blir det litt for mange likegyldige spor innimellom de som virkelig treffer deg i hjerterøttene. Nydelige sanger som Voice inside my head hadde trådt klarere fram dersom daukjøttet var skåret bort.


    LES MER HER:
  • Alt om musikk
  • Da Dixie Chicks kritiserte Bush, brøt helvetet løs, noe de illustrerer på denne magasinforsiden.
    Da Dixie Chicks kritiserte Bush, brøt helvetet løs, noe de illustrerer på denne magasinforsiden. Vis mer
    Sinte countrychicks
    Følg på Instagram Abonner på KK magasinet

    Vi bryr oss om ditt personvern

    kk er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

    Les mer