Fattigdom og ferie

- Sist uke solgte jeg senga mi for å få råd til mat

Hvordan føles det å ikke kunne tilby barnet sitt en eneste aktivitet utenfor hjemmet i ferien? En alenemamma forteller om livet som fattig.

FATTIG I FERIEN: - Det vi får til er hyggelige gårturer i nærområdet, men nærområdet begynner å bli brukt opp etter mange år med det som eneste mulighet, skriver en KK-leser om livet som alenemor med minstesats å leve på. ILLUSTRASJONSFOTO: NTB
FATTIG I FERIEN: - Det vi får til er hyggelige gårturer i nærområdet, men nærområdet begynner å bli brukt opp etter mange år med det som eneste mulighet, skriver en KK-leser om livet som alenemor med minstesats å leve på. ILLUSTRASJONSFOTO: NTB Vis mer
Publisert

- I dag er femte dagen av ni uker sommerferie fra skolen. Så langt har ikke sønnen min spurt om vi kan finne på noe, jeg vet det kommer, og jeg gruer meg.

I to år med Covid og nedstenging av samfunnet var det ikke snakk om utflukter. Det var en deilig hvilepause. Nå er landet åpnet igjen, og den lille pengesekken setter igjen en stopper for aktiviteter utenfor hjemmet i ferien.

Dette skriver en norsk alenemamma til KK. Hun ønsker å fortelle hvordan fattigdom føles, og om utenforskapen som følger med den. Særlig i ferier. KK kjenner kvinnens identitet, men har valgt å anonymisere innlegget av hensyn til barnet hennes.

Karensåret som ødela

- Det har ikke alltid vært sånn. Jeg har ikke alltid vært fattig. Jeg begynte å jobbe som 15-16-åring, og har alltid hatt full jobb som gjorde at ting var på stell - bil, fritidsaktiviteter, mulighet for en sydentur og så videre.

Så ble jeg syk, Først sykemelding, AAP (arbeidsavklaringspenger red. anm), og før jeg var ferdig avklart var årene på AAP brukt opp og jeg ble kastet ut i karensår i 2018.

Mange år med AAP hadde gjort at økonomien var stram. Å gå ned over 30 prosent av min allerede lave lønn (jeg jobbet før i pleie- og omsorgsyrket) åpnet ikke for mulighet til å spare noe. Så da jeg havnet i karensår fra AAP og gikk over på sosialstønad hadde jeg ingen oppsparte midler. Kun gjeld og andre betalingsforpliktelser.

Solgte klær og sko

Jeg gjorde så godt jeg kunne i karensåret. Solgte unna klær, sko, vesker, småmøbler og lignende for å spe på det lille jeg fikk til livsopphold. Barnebidrag og barnetrygd forsvant da de ble regnet inn i det jeg fikk til livsoppholdet.

Jeg ringte rundt og prøvde å fryse betalingsforpliktelsene mine, dessverre uten særlig hell. Jeg stoppet behandling av egen sykdom for å spare penger. Og gikk kun til de oppsatte avtalene som var nødvendige for videre utredning.

Da jeg i 2019 kunne søke om en ny AAP-periode, hadde jeg opparbeidet så mange inkassosaker at det ble satt i gang trekk av utbetalingene med en gang. Ergo,- barnet mitt og jeg fortsatte å leve på livsoppholdssatsen.

Nok en sommer i utenforskap

I 2020 var jeg ferdig utredet, og ble uføretrygdet. Jeg søkte gjeldsrådgivning og gjeldsavtale hos Namsmannen, men jeg fikk avslag.

Nå er vi i juni 2022 og det er sommerferie. Ferien er hele ni uker i år. Vi lever fortsatt på statens sats for livsopphold, Namsmannen tar resten og fordeler på kreditorer. Jeg har regnet på det i forhold til hvor lenge Namsmannen kan trekke i en sak, og anslår at min lille gjeld vil ta 10-12 år å nedbetale på grunn av rentene som løper på de to sakene som må vente til det blir deres tur å få sin trekkperiode.

I mellomtiden skal vi leve et familieliv. Verken barnet mitt eller jeg kan se frem til ferietur, dagsutflukt eller noen form for utskeielse i år heller. For meg begynner kreftene til å stå i dette å sive bort.

For barnet mitt betyr det nok en sommer hvor han vil føle seg utenfor gjengen. Nok en sommer hvor det ikke er noe å fortelle når de begynner skoleåret igjen og alle forteller om ferieturene sine. Når de andre blir flinkere og flinkere til å svømme gjennom sommeren, har ikke vi hatt råd til å ta de tre bussene hver vei for å komme til stranda.

Ikke får han gått og sett den nye filmen på kino som vennene ser, ei heller sykle på sykkel som passer hans størrelse. Det er seks år siden vi hadde råd til å arrangere barnebursdag med klassen eller gjengen.

UTENFORSKAP: - Det skaper utenforskap for min sønn å aldri kunne dra på kino, til stranda eller på badeland, skriver den anonyme alenemoren til KK: ILLUSTRASJONSFOTO: NTB
UTENFORSKAP: - Det skaper utenforskap for min sønn å aldri kunne dra på kino, til stranda eller på badeland, skriver den anonyme alenemoren til KK: ILLUSTRASJONSFOTO: NTB Vis mer

- Har ikke mer å selge

- Med de økte strømprisene og matprisene ser jeg ingen lettere tilværelse i fremtiden heller. Den leide leiligheten vi bor i er kald og trekkfull, og da jeg solgte senga mi sist uke for å betale internett og handle mat, har jeg ikke mer å selge for å spe på hverdagsøkonomien.

Nå skal jeg sove på en 30 år gammel, arvet sofa i stua på ubestemt tid. Mange år med stram økonomi (under AAP), så sosialkontoret med sine satser, har skapt et voldsomt press for å gi barnet en opplevelse av en så normal hverdag som mulig. Det tærer på både psykisk og fysisk helse å leve på minimums utbetalinger.

For meg selv er alt av egenpleie,- tannlege, frisør, legebesøk blitt fremmedord. Måtte faktisk ta turen til tannlegen i går på grunn av tannverk. Beskjeden var at jeg må ta fire hull. Jeg kunne ikke svare annet enn «jeg ringer deg». Jeg vet så altfor godt at jeg ikke har noen mulighet til å prioritere å reparere fire hull.

Venninner har jeg mistet da jeg har takket nei til invitasjoner om kafeturer og lignende så mange ganger at det er lenge siden de sluttet å tro jeg hadde lyst til å bli med. Skammen jeg føler har gjort at jeg ikke har fortalt om min fattigdom til flere enn min nærmeste venninne.

Ikke råd til å ha gjester

Bekymringen min for barnet mitt er bare blitt større da jeg ser at fordi vi for eksempel ikke har råd til turer til badeland, blir han en dårligere svømmer enn vennene hans. At vi ikke har råd til en kinotur i ny og ne, gjør at samholdet med venner blir dårligere, og skaper en følelse av å stå utenfor gjengen.

Barnet har også kjent på det etter direkte kommentarer fra venner på besøk som spør hvorfor vi ikke har bil eller tv-kanaler. Han kan ikke invitere venner på overnatting da vi ikke har råd til middag mer enn kanskje to ganger i uken - og aldri råd til en ekstra ved bordet.

Vi får til hyggelige spaserturer i nærområdet. Dessverre tror jeg nærområdet er brukt opp etter så mange sommerferier hvor det er det eneste vi har gjort. Veien til fattigdom er mange, og kan for mange være lang, for meg var karensåret fra arbeidsavklaringspenger i Nav alt som skulle til.

Følg på Instagram Abonner på KK magasinet

Vi bryr oss om ditt personvern

KK er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer