Det er noe helt spesielt med krimbøkene til amerikanske Dennis Lehane. Han gir deg små litterære knyttneveslag og tvinger deg til å borre dypt ned i de mørkeste rom i menneskesinnet. Du vil ikke, men du må. Det er trist og ubehagelig å lese bøkene hans, men man klarer ikke å la være. Da Mystic River - eller I blodet, som den heter i norsk språkdrakt - inviterte meg inn i Lehanes verden, var jeg fortapt. Det samme gjaldt Clint Eastwood, som ble så begeistret at han filmatiserte boken for et par år siden. Filmen var god, men på langt nær like god som Lehanes bok.
Nå skal også Forsvunnet i natten filmatiseres. At boken i disse dager slippes i norsk oversettelse, passer dermed bra. Muligens er det timingen i forhold til filmen som gjør at Cappelen slipper bok nummer fire om etterforskerkjæresteparet Patrick Kenzie og Angela Gennaro før de øvrige i serien, men man klarer fint å henge med uten å ha lest de foregående historiene.
Scenen er Boston, en fire år gammel jente er forsvunnet sporløst, og hennes neddopede mamma er tilsynelatende mer bekymret for hvordan hun tar seg ut foran TV-kameraene enn hvor datteren er blitt av. En bekymret onkel hyrer inn Kenzie og Gennaro, uten at noen av dem har stort håp om å finne den lille jenta i live. Barnemishandling som tema har opptatt Lehane siden han selv så hva misbruk gjorde med barn og unge da han jobbet med mishandlede barn før forfatteryrket tok ham. Det handler om menneskets nedrigste sider, og det er ikke pent.
Som alltid skriver Dennis Lehane helt uovertruffent. Han har et språk så presist at man innimellom ønsker at han skrev litt mer slumsete, så ikke ordene borret seg riktig så dypt inn i ryggmargen. De er nemlig tidvis nesten helt uutholdelige, de grusomhetene Lehane skildrer. Med unntak av Mystic River, er Forsvunnet i natten kanskje forfatterens mørkeste bok. Den er også den mest brutale.
- Gradvis ble Kenzie/Gennaro-bøkene en utforsking av hvordan vold påvirker oss. Selv de som jobber med å bekjempe vold, har potensial til å utøve vold i pressede situasjoner. I Forsvunnet i natten får vi se Patrick Kenzie på sitt antakelig mest brutale, forteller Dennis Lehane i et intervju med The Drood Review. Lehane mener det er mulig å si at det er et mørke i alle mennesker, det er noe stygt som lurer under overflaten hos oss alle.
Men det er ikke volden som ryster oss mest med Forsvunnet i natten. På samme måte som i Mystic River er Lehanes historie alltid veldig vond lesning, han forteller om ting vi helst ikke vil vite noe om. Lehanes Boston er fylt av knuste drømmer, knuste hjerter og knust håp. Det er den sterkestes rett, den mest brutale rår, og mennesker utfører handlinger vi helst ikke vil vite at noen er i stand til.
Selv trodde forfatteren at boken aldri ville selge. Maks ti eksemplarer tippet både Lehane og hans forlegger. Forsvunnet i natten var for mørk, for ekstrem, for håpløs. De tok feil, og boken ble et vendepunkt for krimforfatteren.
- Jeg var ikke overrasket over at boken ble en suksess. Jeg var fullstendig sjokkert, sa Dennis Lehane nylig i et intervju med Dagsavisen.
I motsetning til Lehane er jeg slett ikke overrasket over at leserne omfavnet Forsvunnet i natten. Det viser bare at det finnes en viss rettferdighet i den litterære verdenen - Lehanes bøker bør leses av alle. De er litterære gaver. I form av høyst nødvendige knyttneveslag som treffer deg der det gjør aller mest vondt.
