- Jeg har levd i en sykdomsboble i 10 år, sier Wenche Tåje (38). Endelig sprekker den.Wenche er 26 år når hun får blå, ømme kuler på armen. Hun er slapp og går ned i vekt. Hun er alene med tre små etter skilsmisse, minstemann er knapt året. Faren hennes ligger dødssyk med kreft. Prøver sendes til sykehuset og legen skal ringe. I stedet ringer han på døra. 14. november 2001 får hun beskjeden. - Du lurer vel på hvorfor jeg kommer, sier fastlegen. - Nei, jeg har vel fått kreft, sier hun.Wenche hadde hatt en anelse.- Da pappa ble syk, sa jeg at jeg vet jeg en dag vil få kreft. Den onsdagskvelden visste jeg at det var min tur.Til sjuende og sist var det håp, vilje og styrke som reddet henne, mener Wenche. Først nå tør hun drømme: - Jeg ønsker meg et vanlig liv, kort eller langt.LES OGSÅ: Han døde i arbeidsklærne

Nær døden

De siste 10 årene har livet vært alt annet enn vanlig.Wenche har måttet tåle to beinmargstransplantasjoner, utallige cellegiftkurer og infeksjoner. Slimhinner, mage, lunger, nyrer, ører og øyne er skadet. Smerter er en del av livet. Men aller verst var å være avstengt.- I kreftboblen ser du verden gå videre, men du kommer ikke ut. Da Wenche kjørte hjem fra sin første arbeidsdag som miljøarbeider på 10 år, var hun så lykkelig at tårene rant fritt.- For noen er livet en autostrada. Jeg fikk en kjerrevei som ble til en sti med mange motbakker. Men jeg er glad for den stien. Når du er i gjørma, må du se opp. Huden er klar, håret blankt, stemmen sikker, smertene skjult.- Jeg måtte finne en mening da jeg ble syk. Jeg er ydmyk og takknemlig for livet. Å komme ut fra isolatet og kjenne lukten av vår... den lykken er ubeskrivelig.LES OGSÅ: Lisa Tønne: - De hadde hjertestarteren klar

Skal du dø, mamma?

Wenche glemmer aldri den kvelden da hun måtte fortelle barna om sykdommen.- Kan du dø, spør sjuåringen.- Ja, om jeg ikke får behandling, men det skal jeg få. Jeg har ikke tenkt å dø.- Barna hadde bare meg. Jeg måtte være sterk.«La oss se det positive», spøkte Wenche til familien:«Jeg kan alltids låne din parykk, pappa!»Wenche hadde livstruende leukemi, og trengte en beinmargsdonor. Familie, venner og slekt ble testet, så lette legene forgjeves blant sju millioner registrerte. Endelig fant de en match. Men faren til Wenche ble dårligere.- Det siste han sa var: Har dere hørt noe om Wenche?Wenches kropp fikk mer juling enn de fleste overlever. Hun lå på isolat på Rikshospitalet i en døs av smerter.Den første transplantasjonen mislykkes, den andre skjer i april 2003.Visst var det vår, og visst kjentes luften så frisk at Wenche gråt - endelig ute avisolat! Men Wenche var kapslet i boblen av smerte og utmattelse, og hun visste ikke atden skulle holde henne fanget i 10 år.

Døren til det åndelige

Hun så det som et valg: La smertene ødelegge eller ikke. Aldri bitter.- I stedet åpnet jeg for det åndelige. Av og til får jeg beskjeder, jeg kan kjenne andresfølelser. Det gir forståelse og empati, jeg har healingevner som jeg neppe hadde tatt imot om jeg ikke hadde vært syk.I lommen har hun drypp til øynene - tørre slimhinner er en av mange senskader. Hun må alltid gå på antibiotika, immunforsvaret er ødelagt og lungene redusert.Wenche har forsonet seg med et stillere og roligere liv.- Mennesker er mer enn fasaden. Man får gjøre det beste ut av det livet man får.Les historien til to andre kvinner som har opplevd tøffe ting og kjent vendepunktet i livet i KK 5 - som kom i butikk fredag 24. januar!