Vi lever alle sammen lenger og lenger. Spesielt kvinner. Menneskelig udødelighet forekommer faktisk ikke lenger bare i utopien: Forskerne er i full sving med å finne en løsning. Inntil videre må vi nøye oss med å bli skikkelig gamle før vi løser inn enkeltbilletten.

Derfor denne artikkelen: Hva gjør vi med det paradokset at vi lever og er friske og aktive lenger, men samtidig nærmest automatisk blir utdefinert eller usynlige når vi når en viss alder? For det gjør vi. Spesielt kvinner. Jeg er klar over at det finnes mange unntak. Ta for eksempel det 98 år gamle amerikanske stilikonet Iris Apfel, som i fjor undertegnet en kontrakt med det internasjonale modellbyrået IMG. Og leketøyskjeden Mattel lagde i fjor – surprise! – en Iris Apfel-Barbie-dukke med grått hår, stylet av Apfel selv. De finnes der ute.

Men de er unntaket som bekrefter regelen. Kvinner runder siste forbruksdato i tilværelsen før menn ‒ selv om de lever lenger. Det er et paradoks.

Dette resulterer i diverse forsøk på å stritte imot. Skjønnhetsinngrep, for eksempel. For 30 år siden begynte det å eksplodere i mitt hjemland, Danmark. I starten var det litt omgitt av hemmelighetskremmeri: «Nei, nei, jeg har ABSOLUTT ikke gjort noe, jeg har bare gode gener …» Siden er det blitt så vanlig at ingen lenger løfter et øyenbryn, noe de ofte heller ikke kan på grunn av all Botoxen de har fått sprøytet inn. Vi forteller hverandre at det er vakkert å eldes «med ynde», at det er klasse over det autentiske ved det – samtidig som vi gjør hva vi kan for å unngå det. Hvis vi ikke kan leve med det.