Fornorskingen av samene:

– Skammen sitter i mange lag

Anne Lise visste alltid at hun var samisk. Hvorfor brukte hun likevel store deler av livet på å skjule det?

SAMISK PÅ NORSK: Anne Lise vokste opp i en samisk familie i ei norsk bygd. Hun husker de irettesettende kommentarene når hun slo om til morsmålet. FOTO: Privat
SAMISK PÅ NORSK: Anne Lise vokste opp i en samisk familie i ei norsk bygd. Hun husker de irettesettende kommentarene når hun slo om til morsmålet. FOTO: Privat Vis mer
Publisert
Sist oppdatert

Anne Lise og søstrene ser seg over skulderen mens de løper over heia. Er det noen som har sett dem? Ivrige føtter knaker over dvergbjørk og sommervarm multemyr. Snart er de fremme. Dukkene blir plassert på rekke og rad i lyngen. Ut av sekken, en etter en. Alle i norske klær. Et taust publikum i dongeri, genser og lyst hår. Snart sitter de der og lyttet. Til og med dvergbjørka lytter, med runde museører.

Så er den forbudte konserten i gang, den Anne Lise og søsknene frem til nå bare har hørt på radio, men som drar så i dem, forbudt og fristende.

– Vi kom fra en samisk, læstadiansk familie og hjemme hos oss var det ikke lov til å joike. Det var stor synd, forteller Anne Lise Johnsen Swart (53).

– Men vi lærte oss å joike ved å høre på radio, og joiket i smug ute i skogen og inne på rommene våre. Det var veldig forbudt, og ingen måtte sladre om at vi hadde gjort det.

Læstadiansk familie

Anne Lise ble født i Vadsø i 1967 og vokste opp bygda Bildan i Tana. Den samiske familien besto av mor, far og etterhvert sju barn. I huset ved Tana-elva var naturguder og sjamanisme for lengst blitt fortrengt av kirken. Fornorskingen hadde satt dype spor i det samiske folket, også i Anne Lises foreldre. Samisk var noe man var, uunngåelig, men som det ikke skulle snakkes om.

Til og med etternavnet deres, Swart, var blitt borte fra slekta rundt 1900-tallet. Den som ville eie jord måtte ha norsk etternavn og snakke norsk, dette var en del av fornorskingen for å få samer til å forlate det samiske. Fra da av kalte familien seg Johnsen.

– Både mine besteforeldre og foreldre var sterkt preget av fornorskingen, sier Anne Lise og utdyper at staten gikk hardt til verks i fornorskingen fra rundt 1850 og frem til rundt 1970. Myndighetens holdning var at «den eneste redning for lapperne er å absorberes av den norske nasjon».

STOR DAG: Anne Lise på dåpsfesten sin hjemme i huset i bygda Bildan. Mamma har disket opp med tradisjonsrik norsk festmat. FOTO: Privat
STOR DAG: Anne Lise på dåpsfesten sin hjemme i huset i bygda Bildan. Mamma har disket opp med tradisjonsrik norsk festmat. FOTO: Privat Vis mer

Hun husker en oppvekst med foreldre som var ressurspersoner i bygda, men hjemme var det lite som minnet om familiens samiske opphav:

– Fasade var veldig viktig for familien min, som en konsekvens av at vi var blitt så fornorsket. Man skulle fremstå som norsk i klesstil og levesett.

Hun utdyper:

– Tilpassingen skjer gradvis over tid, man reflekterer ikke over det, og foreldrene mine gikk alltid pent kledd, pappa i dressjakke og jeans. Mamma kunne gå i kofte av og til ved høytider som konfirmasjon, men for pappa var det helt uaktuelt.

Faren jobbet i politiet. Anne Lise forteller om da politimesteren kom på besøk:

– Vi sju ungene ble plassert pent i sofaen med beskjed om å sitte stille uten å si noe. Pappa var litt flau over det samiske språket og vår gebrokne norsk. Det låt jo grusomt i hans fornorskede ører.

«Hva skal dere med den der samisken?»

I Tanaelva svømmer villaksen motstrøms. Noen steder flyter elva stille, nesten som et speil. Andre steder er strømmen stri. Bygda Anne Lise vokste opp i er norsk, med kvener og samer i minoritet. Anne Lise husker skamrødmen når hun snakket samisk i de tilfellene det ikke passet seg.

– Familien vår snakket samisk hjemme. Jeg husker slektninger og andre i Tana som spurte: «Hva skal dere med den der samisken?». De sa det på den samme, litt foraktelige måten.

I bokhylla hjemme sto et par samiske sangbøker. Ellers var det kun norske titler. Anne Lise mener det norske språket hadde så stor dominans i oppveksten, at hun sjelden reflekterte over det. Likevel, på barneskolen var samisk en naturlig del av hverdagen, med både samiske og norske lærere.

Hun gikk i 1. klasse da hun lærte seg norsk, men istedenfor lokal dialekt fra bygda, snakket sju år gamle Anne Lise bokmål, slik hun leste det i Abc-en: «Jeg heter Lise», med jeg, deg og meg, akkurat slik det skrives.

NORSK OG SAMISK: Anne Lise som seksåring, på den tiden hun lærte seg norsk. FOTO: Privat
NORSK OG SAMISK: Anne Lise som seksåring, på den tiden hun lærte seg norsk. FOTO: Privat Vis mer

Da hun som 13-åring flyttet på internat på Seida ungdomsskole, begynte hun for alvor å kjenne på den språklige kløften.

– All undervisning på ungdomsskolen foregikk på norsk. Møte med ungdomsskolen og det norske, gjorde at alt jeg ville var å være norsk. Jeg skammet meg over å være samisk, og la om til dialekt for å passe inn, men de andre avslørte brytningen og hermet etter min samiske gebrokkent. Jeg følte meg til tider veldig utenfor. Hjembygda ble et viktig fristed etter at jeg begynte på ungdomsskolen.

Hun utdyper:

– Jeg var samisk, men ikke trygg nok til å være det. Jeg hoppet mellom to identiteter, den norske og den samiske, og hadde problem med å finne roen med det samiske langt inn i voksen alder, avhengig av omstendighetene. Det gjør noe med deg å ikke være tro mot den du er. Jeg skammet meg over å være samisk, og skammet meg dermed over en stor del av meg selv. Det sier seg selv at det er smertefullt. Jeg kan kjenne det i kroppen ennå. Jeg har skjult min samiskhet i veldig mange år. Først som voksen forsto jeg at det ikke er en skam å være samisk.

UNIKT MINNE: Første og eneste gang Anne Lise hadde på seg kofte i oppveksten, var på konfirmasjonsdagen sin, her omgitt av foreldrene og lillebror. FOTO: Privat
UNIKT MINNE: Første og eneste gang Anne Lise hadde på seg kofte i oppveksten, var på konfirmasjonsdagen sin, her omgitt av foreldrene og lillebror. FOTO: Privat Vis mer

Moren satt med senket hode i kirken

Anne Lise opplevde den læstadianske troen som en trygghet. Selv om foreldrene hennes ikke var like konservative som mange av deres trosfeller, rådet det strenge regler. Anne Lise husker hvordan den ellers så ressurssterke moren under læstadianske samlinger satt taus med de andre kvinnene.

– Kvinnene hadde skjørt, og skaut som skulle skjule håret. Mamma var en sterk kvinne i lokalmiljøet, og det var rart å se henne i det læstadianske miljøet, med senket hodet, og de lange mørke lokkene som presset seg fram under skautet. Mamma bøyde aldri hodet ellers, men predikanten buldret om at kvinnen skulle tie i forsamling.

I dag er joik tillatt i mange kirker som kulturelt innslag, det var utenkelig for læstadianerne da Anne Lise vokste opp.

– I enkelte kirker i dag er det fortsatt ikke lov å joike. Jeg vet om samer den dag i dag som nekter å komme i kirka om de vet det skal joikes.

Anne Lise husker de årlige læstadianersamlingene på bedehusene i Vestre Jakobselv, i Polmak på Finskegrensen eller i Utsjok i Finland. Lokalet var stappfullt av læstadianere fra hele Nordkalotten. Etterpå var det fellesmiddag, der alle måtte bidra.

– Jeg vokste opp med et kollektivt ansvar. Barna måtte stå på kjøkkenet og hjelpe til, det var ikke spørsmål om noe annet. Det er et gode i det også. Det har lært meg å delta i frivillig arbeid.

Kom i læstadiansk rørelse

Den svenske presten Lars Levi Læstadius kom til Nordkalotten på midten av 1800-tallet. Den lutherske vekkelsesbevegelsen læstadianismen fikk raskt mange tilhengere spesielt blant samene, og under nattverden kunne tilhengerne bryte ut i et suggererende ritual. Anne Lise husker hvordan de voksne kom i såkalt rørelse, eller lihkadus på samisk. En ekstatisk tilstand der de messet høylytt, med stemmer som lød annerledes, mens de omfavnet hverandre i syndsbekjennelse og tilgivelse.

– Denne tilgivelsen var veldig fremmed for meg som barn, minnes Anne Lise.

– Rørelsen er ikke det samme som å skrifte, for du trenger ikke å si hva synden din består i. Det holder at du tar rundt noen og sier «Tilgi meg». Tilgivelsen har skjedd i det øyeblikket den andre sier at du er tilgitt.

KJØKKENSAME: – Jeg snakker såkalt «kjøkkensamisk», som betyr at man blander inn norske ord. I samiske miljøer kan noen samer komme med kommentarer på det. I dag har jeg en annet bevissthet og er opptatt av å lære samiske på en grammatisk riktig måte, sier Anne Lise. FOTO: Daniel Swart
KJØKKENSAME: – Jeg snakker såkalt «kjøkkensamisk», som betyr at man blander inn norske ord. I samiske miljøer kan noen samer komme med kommentarer på det. I dag har jeg en annet bevissthet og er opptatt av å lære samiske på en grammatisk riktig måte, sier Anne Lise. FOTO: Daniel Swart Vis mer

Den samiske oppvåkningen

Anne Lises foreldre ble etterhvert mer liberale. Selv regner Anne Lise seg ikke som læstadianer, men har beholdt deler av barnetroen, og integrert den med samisk naturreligion.

For på et tidspunkt skjedde en oppvåkning i Anne Lise. Ja, ikke bare i Anne Lise, men i et helt folk. Fra slutten av 70-tallet og gjennom store deler av 80-tallet var verdens øyne plutselig rettet mot oppdemmingen av Alta-Kautokeinovassdraget. I 1979 sultestreiket en gruppe samer foran Stortinget i protest mot utbyggingsplanene.

SULTESTREIK: Oslo, 1979. Samer fra Masi har slått leir og sultestreiker utenfor Stortinget, i protest mot utbyggingsplanene av Alta-Kautokeino-vassdraget. FOTO: Erik Thorberg/NTB
SULTESTREIK: Oslo, 1979. Samer fra Masi har slått leir og sultestreiker utenfor Stortinget, i protest mot utbyggingsplanene av Alta-Kautokeino-vassdraget. FOTO: Erik Thorberg/NTB Vis mer

Lenger nord, i Stilla, protesterte horder av samiske brødre og søstre i kofte, sammen tilreisende miljøaktivister, mot vannkraftverket som ville legge dalen under vann.

PROTESTLEIR: Samiske og norske demonstranter hadde slått leir ved Stilla. Her ankommer politiet det såkalte Nullpunktet i januar 1979, for å rydde leiren. FOTO: Per R. Løchen/NTB
PROTESTLEIR: Samiske og norske demonstranter hadde slått leir ved Stilla. Her ankommer politiet det såkalte Nullpunktet i januar 1979, for å rydde leiren. FOTO: Per R. Løchen/NTB Vis mer

– Pappa var i politiet og jeg husker hvordan han trålte frem og tilbake på stuegulvet med sine dilemmaer, forteller Anne Lise.

– Han skulle sendes sammen med 600 politifolk opp til Stilla for å bære bort demonstrantene. Han ble beordret til å bære bort sine egne, med loven i hånd. Han måtte jo det. Hva kunne han gjøre? Pappa er død nå, og vi snakket aldri om det. Men jeg husker han sa at det var veldig vanskelig å gjøre det mot sitt eget folk.

LEIREN RYDDES: Skuespiller Nils Utsi bæres bort av politiet fra leiren i Stilla. FOTO: Per R. Løchen/NTB
LEIREN RYDDES: Skuespiller Nils Utsi bæres bort av politiet fra leiren i Stilla. FOTO: Per R. Løchen/NTB Vis mer

Tapte kampen om Altaelva

Snart lå «Elva skal leve»-plakatene nedtråkket langs elvebredden. Lenker ble kappet og samer og miljøaktivister ble båret bort. Men selv om slaget var tapt, skulle man se omrisset av noe annet. Det som startet som en miljøvernsak ble snart en sak om samiske rettigheter. Altasaken førte til en reform av norsk samepolitikk. I 1980 ble det første samerettsutvalget nedsatt. I 1987 kom en ny samelov – samme år som Alta-demninga åpnet. I 1988 kom grunnlovsparagrafen om samisk språk, kultur og samfunn, og i 1989 ble Sametinget åpnet.

– Gudskjelov for Alta-aksjonen. Ja, ikke for naturinngripenen, men hvor ville den samiske kulturen vært uten? Den førte til en oppvåkning som ingen hadde kunne forutsett, sier Anne Lise.

De hemmelige joike-tonene ved multemyra hadde plutselig fått sitt publikum, i fullt dagslys. Anne Lise forteller om de nye forbildene, som sto med hevet hode foran dem:

– Plutselig hadde vi fått noen av våre egne å se opp til. Nå hadde vi Mari Boine og Nils Aslak Valkeapää. Det var stort, og påvirket et helt folk. Mari Boines låt, «Ikke faen om du tråkker mer på meg» gjorde sterkt inntrykk.

Selvfølelsen skulle gjenopprettes. Et åk skulle løftes av. Likevel, Anne Lise forteller at det ikke var gjort over natta:

– Skammen sitter i mange lag. Jeg kjente motstand mot det samiske i meg i mange år etter det. Den eneste gangen jeg hadde på meg kofte i oppveksten var på konfirmasjonen min. Jeg skulle bli over 30 år før jeg tok på meg kofta igjen. Og det var med blandende følelser.

Lærte ikke sønnen samisk

Anne Lise var 20 da hun ble mor. Da Daniel ble født tok hun et valg som hun angrer på den dag i dag.

NORSK: Anne Lise og sønnen Daniel i 1988. FOTO: Privat
NORSK: Anne Lise og sønnen Daniel i 1988. FOTO: Privat Vis mer

– Jeg skammet meg så mye over mitt opphav at jeg ikke lærte sønnen min samisk. Vi bodde jo i Oslo og pappaen var norsk, hva skulle han lære seg samisk for? Det var det enkle forklaringen. Men grunnen var jo selvsagt en annen.

NORSK: Anne Lise med sønnen Daniel på kjøkkenet i bygda Bildan. I dag angrer hun på at hun ikke lærte sønnen samisk. FOTO: Privat
NORSK: Anne Lise med sønnen Daniel på kjøkkenet i bygda Bildan. I dag angrer hun på at hun ikke lærte sønnen samisk. FOTO: Privat Vis mer

Sønnen er i dag 32 år. Anne Lise forteller at hun har måttet stå til ansvar overfor ham, men at de to i dag er vel forlikte.

– Jeg anger veldig på valget jeg tok, men samtidig var jeg en ung mor, og et barn av tiden. Det er viktig å kunne finne aksept med forhistorien. Sønnen min og jeg er på hver vår side av skalaen. Han med sin åpenhet, og jeg med min skam. Skam spiser deg opp, og med min skam i ungdomsårene … Huff. Jeg gremmes bare av å tenke på det.

Hun legger til, med et smil:

– Men i dag er jeg blitt bestemor, og jeg snakker samisk til barnebarnet mitt.

Taushet i den samiske kulturen

Nyere forskning har avdekket at samiske kvinner er mer utsatt for overgrep og vold, også i nære relasjoner. I en kommentar på NRK hevder redaktør i NRK Sápmi Pål Hivand at halvparten av alle samiske kvinner vil komme til å oppleve vold eller overgrep, en av fem samiske kvinner vil oppleve voldtekt eller annen seksualisert vold i løpet av livet. Sett under ett, vil 45 prosent av alle samer, kvinner som menn, oppleve vold eller overgrep.

– Der har vi en jobb å gjøre, mener Anne Lise.

– Det ligger en taushet i den samiske kulturen. Tradisjonelt snakker samer lite om sykdom og helse. Mange eldre kan oppleve det vanskelig å være åpen om sine helseutfordringer med en norsk lege, og går heller til en håndspålegger, og får dermed kanskje ikke den hjelpen de trenger. På norsk lyder uttrykket: «Den som tier samtykker», men i det samiske er det motsatt. Den som tier er uenig. Det åpner jo for mange misforståelser.

Hun utdyper:

– Ære og stolthet er veldig viktig i det samiske. Det å være sterk, det å greie seg selv er viktige verdier i det samiske folket. Man utleverer ikke familien sin. Se bare på det som skjedde i Tysfjord.

Tysfjord-saken

Da VG i 2016 rullet ut Tysfjordsaken, sto 11 personer frem og fortalte om overgrep. Ofrene var i stor grad lulesamer og flere av dem læstadianere. De fortalte om grove seksuelle overgrep, mange ganger i nære relasjoner. Da Nordland politidistrikt senere la frem sin rapport, avdekket de 151 overgrepssaker siden 1953 i det lille samfunnet.

Anne Lise tror at små forhold kan ha noe av skylda for at man ikke tar tak i problemer i samiske miljøer:

– Man er bundet opp av så mange slektsbånd hit og dit, man er kanskje venn med lensmannen, kanskje onkelen er overgriperen og da er man heller taus, for å beskytte slekta. Lojalitet til slekta er veldig viktig i det samiske, og da vil ikke du angi noen. Tradisjonelt har man vært avhengig av slekta og naboene for å greie seg i livet. Det sitter fortsatt i, også i meg. Man skal være lojal, mot staten, arbeidsgiver, familien og venner. Det var pappas mantra, og han sa det også til oss ofte.

Hun mener det tar generasjoner å endre en slik taushetskultur, men at kunnskap skaper endring.

– I min barndom, om noen gjorde ting som ikke var akseptert, så var det bare sånn det var og man skulle ikke snakke om det. Om man fortalte det til foreldrene, ble man hysjet på. Dette hadde ikke vært akseptabelt i dag. I dag har man et annet forhold til kroppen og hva man skal finne seg i.

Skriver bok

Anne Lise jobber nå med en fagbok med to andre fra barnehagelærerutdanningen ved OsloMet. Boken har tittelen «Samiske stemmer inn i norske barnehager», og målet er at norske barnehager skal få kunnskap for å møte samiske barn og foreldre med bedre forståelse for kulturen. Hun mener kunnskap skaper større forståelse, og forebygger diskriminering og rasisme.

– Det er mange fortsatt i dag som har lite kunnskap om det samiske. Men heldigvis skjer det en endring der, både i utdanningsinstitusjonene og til og med kirken, mener Anne Lise.

Har gjort skammen til en ressurs

Hun har en mastergrad i sosialt arbeid med et urfolksperspektiv, og sammen med søsteren Mari Helander reiser hun rundt i Norge og verden for å formidle samisk kultur, identitet, sang og joiketradisjon i prosjektet Samigoldsource. Hun samarbeider med to musikere, en på gitar og en klassisk musiker på bratsj, og synes det er spennende å kombinere joik med klassiske toner.

Anne Lise forteller om sterke møter med barn og unge som opplever noe av dem samme splittelsen som henne selv.

– Jeg har gjennomarbeidet skammen nå, og gjort den til en ressurs, sier Anne Lise, og understreker at både samiske og norske barn har rett til å lære om det samiske.

– En minoritet skal aldri være en trussel for noe. Det er viktig.

FOREDRAG: Anne Lise reiser rundt og foreleser om samisk kultur, språk og tradisjoner. FOTO: Lill-Ann Chepstow-Lusty
FOREDRAG: Anne Lise reiser rundt og foreleser om samisk kultur, språk og tradisjoner. FOTO: Lill-Ann Chepstow-Lusty Vis mer

Hun har bodd i Oslo siden 2007, i det som spøkefullt kalles for «Norges største samiske by». Hun forteller om fellesskap på Samisk hus, og gleden over felles samiske referanser og språk. Hun mener bildet av samen tidvis er klisjéfylt og statisk, det samiske samfunnet er jo så mye mer mangfoldig enn lavvo, rein og kofte.

– Jeg identifiserer meg med det norske og er veldig glad i Norge, men samtidig identifiserer jeg meg mer med det samiske folket, naturlig nok. Men vi har alle et felles ansvar for det samiske. Å bære frem hverandres kulturer i fellesskap er eneste veien å gå. Det tjener ikke den gode sak å skape skiller.

Som same i storbyen, hva er det mest samiske hun har tatt med seg? Anne Lise mener nærheten til naturen sitter dypt i henne, og hun er mye på tur.

– Bærekraft er også viktig for meg. Som å ikke ta mer ved enn nødvendig når man brenner bål, og alltid la det ligge igjen ved til de neste som kommer til bålplassen.

Hun smiler og sender tankene til barndommens konserter ved multemyra:

– Og joiken. Det gir meg en egen kraft å kunne uttrykke meg på samisk. Joiken er blitt veldig viktig for meg i dag.

STOLT OG SAMISK: Det skulle ta Anne Lise mange år før hun endelig kjente stolthet over sitt samiske opphav. I dag bærer hun endelig kofta med stolthet. FOTO: Per-Inge Østmo
STOLT OG SAMISK: Det skulle ta Anne Lise mange år før hun endelig kjente stolthet over sitt samiske opphav. I dag bærer hun endelig kofta med stolthet. FOTO: Per-Inge Østmo Vis mer
Følg på Instagram Abonner på KK magasinet

Vi bryr oss om ditt personvern

kk er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer