Musikk

Skjerpings!

James Blunt er tilbake. Han må skjerpe seg.

Sorry, James - du må prøve hardere enn dette.
Sorry, James - du må prøve hardere enn dette. Vis mer
Publisert
Sist oppdatert

James Blunt: «All the Lost Souls»

  • Utgitt av Warner
  • Sjanger: Pop
  • Karakter: kkkkkk

    James Blunts nye plate, «All the lost souls» kommer til å selge i bøttevis. Mye mer enn det berømmelige varme hvetebrødet ingen uansett vil ha i disse dager hvor spelt er kongen på haugen. Moren din kommer til å kjøpe plata, tanta di likeså. Sikkert en håndfull av vennene dine også. Men du kan likevel stå imot. Du trenger ikke denne plata.Garantert suksessDet er ikke nødvendigvis fordi den er så dårlig. Det vil si, den er ikke knallgod, men Blunt-haterne får ikke nok ammunisjon. Grunnen til at du ikke trenger «All the lost souls» er at samtlige låter vil bli spilt i hjel på radio. For Blunt følger formelen fra debutsuksessen, og det kommer til å gå veien.Kutt ulinga!Når det er sagt: James Blunt må skjerpe seg. Han må droppe ulve-ulingen, kutte kraftig ned på den nasale falsettsyngingen, og konsentrere seg om låtskrivingen. Åpningslåta, «1973» er et eksempel på at han kan klare seg ganske bra. Den er søttitallsnostalgisk og befriende lite preget av falsettuling. Åpningen er riktignok litt pinlig, med rare linjebrudd og haltende rim, men det tar seg opp. En dose inspirasjon fra Cat Stevens og James Taylor er å spore, uten at Blunt lever opp til heltene. MjukisrockAndresporet, «One Of The Brightest Stars» rusler avgårde i mjukisrockleiet, og det er helt ok – med ett voldsomt unntak idet Blunt synger låtens tittel, igjen med sin enerverende nasale falsett. Den bør legges på hylla. Neste ut, «I’ll take everything», frir til Simply Red-fansen, men er svakt pophåndverk. UrettferdigProduksjonsmessig er det selvfølgelig lite å utsette på «All the lost souls», all den tid James Blunt med 14 millioner solgte eksemplarer av debutalbumet, uten tvil får plateselskapet til å åpne lommeboka. Det føles som en av musikklivets store urettferdigheter, at middelmådigheter som Blunt får gi ut plate på plate, mens virkelig talentfulle musikere aldri kommer seg ut av småklubbene. Det tipper overMed «I really want you» når trubaduren et foreløpig lavmål. Her er det snakk om at vi hører på «the sound of my breaking heart», Mother Earth blandes inn i det hele, gull, kuler, historien som utspiller seg, kvinnen som ikke kan elske James slik han fortjener ... alt skal med! Og oppå det hele klynkesynger James på det viset som drevet tusenvis fra vettet. Mer variasjon, mindre skjelvestemmeEt av de store problemene med denne platen, er fraværet av variasjon. Stemmen til James lyder lik fra begynnelse til slutt, han skjelver like mye i stemmen uansett om at synger om at han har drept en mann eller han tigger en (fiktiv?) kjæreste om munnsex (!). Akk, ja. Det hadde vært gøy å elske denne platen her, om ikke annet enn for å trosse verdens musikk-kritikere. Det lar seg dessverre ikke gjøre, selv om tre spor er helt ok. Vi ender på en sterk toer, om noe slikt finnes.

    Les artikkelen gratis

    Logg inn for å lese eldre artikler. Det koster ingenting, gir deg tilgang til arkivet vårt og sikrer deg en bedre brukeropplevelse.

    Gå til innlogging med

    Vi bruker aID som innloggings-tjeneste, med din aID-konto kan du enkelt logge inn på alle våre sider som krever dette.