Skjult nettverk

Skjult nettverk: Påvirket hverandre til å begå selvmord

- Om jeg hadde fjernet meg fra miljøet for lenge siden, og ikke vært en del av det ennå, tror jeg ikke at jeg hadde blitt så syk, sier Linn Sørvåg (23).

SKJULT NETTVERK: Linn har vært med i Instagram-nettverket i mange år. Etter hvert innså hun hvor skadelig det kunne være. Foto: Ida Bergersen
SKJULT NETTVERK: Linn har vært med i Instagram-nettverket i mange år. Etter hvert innså hun hvor skadelig det kunne være. Foto: Ida Bergersen Vis mer
Publisert

«(…) Jeg, som gravejournalist i NRK, hadde fått innsyn i et oppsiktsvekkende dokument da jeg gransket høye selvmordstall i psykisk helsevern. En av sakene skilte seg ut. Pasienten og venninnen deltok i en lukket selvmordsgruppe, stod det i varselet om selvmord fra en psykiatrisk institusjon. Flere ungdommer (...) var med i gruppen. Noen hadde til og med tatovert dødsdato og utgått-dato.»

Dette skriver Annemarte Moland innledningsvis i boken «Det skjulte nettverket». Da hun begynte å grave i den dystre statistikken, forsto hun at liv sto i fare. To år tidligere, hadde en 15 år gammel jente brått tatt sitt eget liv. Familien rakk ikke engang å begrave den unge jenta, før den jevnaldrende venninnen hennes også tok livet sitt. Enda en jente i samme omgangskrets tok livet sitt litt senere, står det i boken.

Pappaen til en av disse jentene hadde fått vite at datteren hadde en skjult konto på Instagram. Disse unge jentene opererer med «privinsta» - altså en privat, lukket Instagram-profil. Mange av dem holder kontoen skjult for familie og venner, men de får nye venner gjennom nettverket. Der deler de sine vanskeligste stunder, og mørkeste hemmeligheter. Mange av dem deler bilder og videoer av selvskading, selvmordstanker og selvmordsforsøk.

BOKA: Linn er stolt av å være en del av bokprosjektet til Annemarte Moland. Foto: Ida Bergersen
BOKA: Linn er stolt av å være en del av bokprosjektet til Annemarte Moland. Foto: Ida Bergersen Vis mer

Annemarte kom tett på miljøet. Hun fant ut at flere hundre norske jenter, helt ned i 13-årsalderen, var aktive i det skjulte nettverket. Flere av dem hadde tatt sitt eget liv, og frykten for hvem som skulle bli den neste hang over flere av dem konstant.

I boken forteller Annemarte historiene til fire unge jenter. Deriblant Linn Sørvåg (23).

Utviklet spiseforstyrrelser

KK møter Linn hjemme i den lille hybelen hennes i Haugesund. Hybelen er mørk, på utsiden er det grått og tåkete, og regnet pisker mot vinduet. På kommoden i stua er det plassert flere bilder av Linn og venninner.

Linn sitter i en grønn sofa i stua. Hun har på seg en knallblå hettegenser, svart bukse, og smiler forsiktig. Hun har lyseblå øyne, og langt, krøllete hår. Noen år tidligere, var halve manken borte, på grunn av spiseforstyrrelsen.

VAR SYK: Linn begynte å bli syk i 2015. Etter hvert mistet hun kontroll, og ble alvorlig syk. Foto: Ida Bergersen
VAR SYK: Linn begynte å bli syk i 2015. Etter hvert mistet hun kontroll, og ble alvorlig syk. Foto: Ida Bergersen Vis mer

2015 var året Linn begynte å bli syk. Hun følte seg som den store jenta i klassen, og begynte å spise mindre, og trene mer. Når hun blir spurt om hva som var den utløsende faktoren, trekker hun frem et arrangement hun oppdaget på Facebook.

- Utfordringen gikk ut på å ikke spise godteri på åtte uker. Mange av vennene mine meldte seg på, og da gjorde jeg det samme. Da mistet jeg raskt kontrollen.

Forholdet til mat ble mer og mer anstrengt. Samtidig begynte Linn å følge flere utenlandske kontoer på Instagram, med brukere som postet innhold av mat og trening. Etter hvert oppdaget hun de norske, private Instagram-kontoene, som hun raskt ble en del av.

- Det var godt å komme inn i et miljø hvor jeg følte at folk forsto meg, og spiseforstyrrelsen. Det var enklere å dele tanker og snakke med folk der, enn de jeg var med til vanlig.

Selvmordsforsøk

Linn ble helt oppslukt av miljøet. Mange delte selvmordstanker, og det tok ikke lang tid før hun selv begynte å slite med selvmordstanker. Hun ble påvirket av alt hun leste, og det skapte motivasjon til å gå enda mer ned i vekt.

Linn postet hovedsakelig bilder av mat. Spesielt frukt, hvor vannmelon var blant favorittene. Hun skrev også ned alt av tanker og følelser.

PRIV-INSTA: Slik ser deler av Linns profil ut, fra tiden hun var syk. Foto: Ida Bergersen
PRIV-INSTA: Slik ser deler av Linns profil ut, fra tiden hun var syk. Foto: Ida Bergersen Vis mer

Linn vet om flere jenter som var aktive i miljøet, som har tatt livet sitt. Hun kjente ingen av dem personlig, men hun så at andre la ut oppdateringer på Instagram. Men hun vet om flere som har forsøkt å ta selvmord.

- I slike tilfeller er folk flinke til å vise støtte, gjennom gode ord eller hjerter. Noen ganger vet man ikke hva man skal skrive, men ved å kommentere med et hjerte, viser man at man bryr seg.

Usunt miljø

Linn beskriver de fleste i miljøet som gode og støttende, men enkelte er kvasse i kommentarene sine. Kommentarer som «det var ikke så alvorlig – du døde ikke», eller «du er ikke så tynn. Du har aldri vært spesielt tynn», kan forekomme.

- Etter hvert innså jeg at miljøet ikke var så sunt. Om jeg hadde fjernet meg fra miljøet for lenge siden, og ikke vært en del av det ennå, tror jeg ikke at jeg hadde blitt så syk.

Hun mener likevel at det ikke er miljøet sin skyld.

- Jeg viklet meg inn i det selv. Men jeg mener at alle har et ansvar: Man bør unngå å legge ut ting som kan trigge, og om du blir trigget av noe som blir postet, bør du avfølge brukeren. Du må passe litt på seg selv.

Det tok litt tid før Linn selv innså at hun hadde et problem. Hun ble først bevisst da hun oppsøkte helsesøster på ungdomsskolen da hun gikk i 10. klasse.

- Jeg tok kontakt fordi jeg ikke hadde hatt mensen på noen måneder. Helsesøster spurte om mat- og treningsvaner, og ut ifra svarene skjønte hun at det handlet om en spiseforstyrrelse. Selv innså jeg ikke alvoret, og da jeg snakket med en venninne om det, tullet jeg det vekk. Etter hvert begynte folk rundt meg å ta avstand, fordi jeg endret atferd og ofte var irritert. Jeg fikk så kort lunte, sier hun åpenhjertig.

Ble tatt på fersken

Linn løy til familien om at hun hadde spist, at hun ikke var sulten, og hun bestemte seg for å bli veganer slik at hun kunne utelukke flere matgrupper. Etter et måltid kunne hun sitte på badet med vasken eller dusjen på i en time.

- Jeg sa til mamma at jeg hadde vondt i magen. En gang oppdaget hun at jeg kastet opp. Hun ba meg om å love at jeg skulle slutte med det. Og det gjorde jeg, men jeg fortsatte å spise lite.

Linn ble mer og mer syk. Hun var veldig opphengt i tallet på vekta.

- Jeg husket at en venninne sa hvor mye hun veide i 8. klasse. Jeg satte meg som mål at jeg skulle ned til den vekta.

BESATT AV VEKT: Linn var besatt av tallene på vekta, og ble svært syk. Foto: Ida Bergersen
BESATT AV VEKT: Linn var besatt av tallene på vekta, og ble svært syk. Foto: Ida Bergersen Vis mer

Ble innlagt

Da Linn startet på videregående, ble hun henvist til BUP for å få hjelp, og hun fikk diagnosen anoreksi. I mai 2016 ble hun innlagt på Haukeland sykehus.

- Det var ganske ambivalent, for jeg ville ha hjelp, men jeg ønsket ikke å være der. Jeg var helt alene i en ny by. Jeg ville bare hjem til familien min, sier hun, og legger til:

- På det tidspunktet ville jeg heller dø enn å gå opp i vekt. Jeg trodde ikke at jeg ville komme ut derfra i live.

Linn måtte følge et strengt regime, med faste måltider til faste tidspunkter. Hun måtte finne mat, og spise opp, innen 30 minutter. Etter det, skulle hun hvile i en time.

Dagene besto av veiing, blodprøver og timer hos psykolog, sykepleier eller fysioterapeut.

- To uker etter at jeg kom dit, ringte jeg mamma og tryglet henne om å få komme hjem. Jeg lovte å følge programmet hjemme også. Men hun nektet meg å komme hjem, sier Linn.

- Hvordan var det?

Hun retter på genseren, tenker seg om. Leter etter riktig ord.

- Jeg følte at mamma og stefaren min sendte meg dit, og jeg ble sint på dem der og da. Jeg ble også veldig lei meg da de sa at jeg ikke fikk komme hjem. Men i ettertid innser jeg at det var det beste. Jeg skjønner at det var veldig vanskelig for dem å si nei.

Hjelpeløs

Kerstin Larsen, mammaen til Linn, fattet mistanke da datteren begynte å spise mindre og øke aktivitetsnivå. Hun merket også at hun trakk seg mer tilbake, men det er typisk for tenåringer. Etter hvert som Linn ble sykelig tynn, innså moren alvoret.

- Det er vanskelig å vite hva man skal gjøre når man står midt i det. Jeg vet jo at jeg burde ha gjort noe annet enn å be Linn om å slutte å kaste opp. Men jeg visste ikke hva jeg skulle si. Alt jeg ville var at hun skulle slutte med det. Det er lett å være etterpåklok, sier hun.

PERMISJON: Linn sammen med mor, sommeren 2016 da hun var på permisjon fra sykehuset. Foto: Privat
PERMISJON: Linn sammen med mor, sommeren 2016 da hun var på permisjon fra sykehuset. Foto: Privat Vis mer

Kerstin følte seg veldig hjelpeløs. Det ble mange søvnløse netter.

- Jeg var konstant bekymret. Jeg var glad for hver eneste dag vi kom oss igjennom, samtidig som jeg var redd for hva neste dag ville bringe.

Kerstin ble anbefalt å sitte ved bordet til Linn hadde spist opp maten, men det er ikke så lett å gjennomføre i praksis, med fire barn i hus. Da kan man ikke sitte ved kjøkkenbordet i to timer, ved hvert måltid.

- Jeg følte at jeg aldri strakk til. Jeg hadde konstant dårlig samvittighet.

Kerstin la merke til at Linn var ekstremt oppslukt i mobilen.

- Vurderte du noen gang å ta ifra henne mobilen?

- Jeg prøvde å få henne til å begrense bruken, men det var håpløst. Skulle jeg ta ifra henne tryggheten? Det var det eneste hun hadde. Det er vanskelig å vite hva som er rett og galt.

- Jeg ville ikke ha henne hjem

Da Linn ble innlagt ved Haukeland, var Kerstin lettet over at datteren skulle få hjelp, samtidig som hun syntes at det var helt forferdelig.

- Dagen hun ringte meg og tryglet om å få komme hjem, husker jeg veldig godt. Det var ikke noe alternativ – hun måtte være der. Jeg ville ikke ha henne hjem. Det er grusomt å si, men jeg visste at dersom hun kom tilbake, ville vil havne tilbake til start.

Kerstin fortalte Linn at hun måtte være der litt til. Hun sa at hun kunne reise opp til henne – hun ville gjøre alt i sin makt for at datteren skulle bli værende.

- Det gikk heldigvis bra til slutt, men vi lever med senskader begge to. Jeg har lært at det er viktig å sette pris på små fremskritt. Det er tøft, og jeg har akseptert at vi aldri vil komme helt i mål. Men vi må lære oss å leve med det.

Trakk seg unna familien

Linn bodde hos pappaen sin annenhver helg frem til hun ble syk. Da begynte hun å trekke seg mer unna, og til slutt bodde hun permanent hos mor og stefar.

- Jeg har ikke et godt svar på hvorfor jeg trakk meg unna pappa, men jeg var ikke klar for å involvere noen andre i spiseforstyrrelsen. Det var ganske sårt å snakke om anoreksien da det sto på som verst. Jeg hadde også behov for faste, trygge rammer rundt måltider. Da jeg var syk, var mat ganske hellig for meg. Det var det eneste jeg tenkte på, og maten måtte tilberedes riktig.

Linn og pappaen hennes hadde lite kontakt de årene sykdommen herjet som verst.

- Selv om vi mistet litt kontakt, har han alltid sendt meg meldinger og spurt hvordan det går, og vist at han er der og bryr seg om meg. I dag har vi veldig god kontakt igjen, sier hun med et smil.

Svært tøft

Selv om oppholdet med behandling var tøft, spesielt i starten, ble Linn værende frem til behandlingen var fullført. Da hadde det gått fem måneder.

Linn startet på videregående igjen, men det ble for tøft, da hun sliter med sosial angst. Løsningen ble Hollenderhaugen skole – en liten skole, med små klasser, som tilrettelegger for elever med psykiske utfordringer.

- Jeg er veldig glad for at jeg fikk begynne ved Hollenderhaugen, og vi ble en fin, liten gjeng til slutt.

NY START: Å bytte skole ble avgjørende for Linn, som til slutt klarte å fullføre videregående. Foto: Ida Bergersen
NY START: Å bytte skole ble avgjørende for Linn, som til slutt klarte å fullføre videregående. Foto: Ida Bergersen Vis mer

Et annet forhold til nettverket

23-åringen har et annet forhold til kontoen i dag. Selv mener hun å ha funnet en god balanse: Innleggene hennes er mer lystbetonte – hun prøver å dele positive opplevelser, og utelater detaljer fra periodene hvor det går dårlig. Hun legger heller ikke ut bilder av mat.

- Da jeg var syk, hadde jeg ikke innsikt i hva som kunne være triggende for følgerne mine. Det ser jeg i dag.

- Hvorfor har du fortsatt kontoen, når du vet at du kan bli påvirket negativt?

- Jeg klarer ikke å gi slipp på felleskapet. Det har vært en så stor del av meg i mange år. Noen ganger er det veldig godt å få sagt ting høyt, og lette på trykket.

Hun mener at følgerne på den private Instagram-kontoen hennes, har en helt annen forståelse enn folk hun omgås i hverdagen. Der er det ingen som dømmer henne.

- De forstår meg, og jeg føler meg mindre alene. Det er også enklere å sette ord på ting på nett, enn i virkeligheten.

Noen av bekjentskapene fra Instagram har blitt til nære vennskap. Linn har venner rundt omkring i landet, som hun besøker når det passer.

Vil advare andre

Linn vet at miljøet kan være veldig destruktivt, og i noen tilfeller livsfarlig. Derfor ønsket hun å være med i bokprosjektet til Annemarte.

- Da jeg opprettet kontoen, var jeg overbevist om at det var en hemmelighet jeg skulle ta med meg i graven. Men så begynte jeg å fortelle om det til mamma, psykologen på BUP, og mine nærmeste venner. Jeg innså hvor viktig det var å advare og bevisstgjøre andre.

- Hva kan foreldre gjøre?

- Om det hadde gått an å forhindre det, hadde jeg håpet at jeg ble forhindret selv. Jeg håper at boken og informasjonen vi gir, gjør at flere blir oppmerksomme på disse nettverkene. At det kan være et reelt problem. Foreldre bør passe litt på hva barna gjør på nett, mener Linn.

- Hvilke faresignal burde man se etter?

- Om barnet bruker mobiltelefonen ekstremt mye, og aldri klarer å legge den vekk. Jeg tok også ekstremt mye bilder av mat. Det tror jeg ikke så mange tenker over.

På toppen av det hele, har Linn fått diagnosen unnvikende personlighetsforstyrrelse. Hun har fått behandling med DPT – dialektisk atferdsterapi. Hun jobber mye med å bli bedre, og eksponere seg for det som er ubehagelig. Som for eksempel å gå ut av døra hjemme, eller møte nye folk.

Vanskelig å slette kontoen

- Hvordan går det med deg i dag?

- Jeg har gode og dårlige perioder. Jeg har slått meg til ro med at jeg ikke kommer til å bli helt frisk. Spiseforstyrrelsen vil alltid være der, i en viss grad, og jeg kommer alltid til å ha vanskeligheter sosialt, sier Linn.

Den unge jenta har mye vilje, og hun ønsker virkelig å komme i gang med arbeidslivet. Nå er hun i arbeidstrening hos NAV.

- Jeg ønsker å få meg en jobb, men det er utfordrende. Av og til kan jeg få angstanfall, og da må jeg bare hjem. Det plager meg mest i hverdagen akkurat nå. Men på sikt drømmer jeg om å studere krimonologi.

- Tror du at du kommer til å slette den private Instagram-kontoen din noen gang?

- Ja, jeg vil ikke holde på der om 10 år, sier hun, og ler litt.

- Jeg har tenkt at jeg burde forlate miljøet mange ganger. Men det er en del av hverdagen min, så det er vanskelig å slutte helt.

VANSKELIG Å FORLATE MILJØET: Linn har tenkt at hun må slette Instagram-profilen sin mange ganger. Men hun klarer det ikke. Foto: Ida Bergersen
VANSKELIG Å FORLATE MILJØET: Linn har tenkt at hun må slette Instagram-profilen sin mange ganger. Men hun klarer det ikke. Foto: Ida Bergersen Vis mer

Konstant bekymret

Kerstin er veldig lettet over at det går mye bedre med Linn i dag. Samtidig henger uroen over henne fortsatt.

- Når telefonen ringer er jeg redd det skal være fra sykehuset. Får jeg ikke svar når jeg ringer til henne, blir jeg bekymret. Samtidig prøver jeg å ikke mase for mye.

Kerstin skulle ønske at det fantes et nettverk for foreldre som har opplevd det samme.

- Det er umulig å forstå hvordan det er, om man ikke har opplevd noe lignende selv.

Tungt prosjekt å jobbe med

Annemarte begynte på bokprosjektet i slutten av 2018, og det tok nesten tre år før boka var ferdig.

- Det har vært et tungt prosjekt å jobbe med, men samtidig har jeg hele tiden tenkt at det er så viktig, så det har veid opp for det. Men jeg har måttet ta pauser underveis, og legge bort mobilen. Man kan ikke bli sittende og scrolle i det universet hele kvelden – da kan det fort bli mørkt, sier hun, og fortsetter:

- Jeg har innimellom følt meg litt motløs av all sykdom, lidelse og vanskelige følelser som er i nettverket. Jeg har vært litt redd for å bli følelsesmessig avstumpet av å vandre i et sånt miljø over tid.

- Hva har gjort mest inntrykk på deg?

- Nettverkets farligste sider. Når det dukker opp nye metoder for sulting eller selvskading, eller når nye metoder for å ta livet sitt smitter fra person til person. Å se hvordan de påvirker hverandre, har vært vanskelig. Man blir sittende med en uro over at disse unge menneskene ikke ser hva de blir dratt med i, og at de ikke ser selv hvordan stemningen hauses opp. Mange ganger har jeg fått lyst til å rope ut at de skal roe seg ned, eller bare logge ut.

Selv om arbeidet har ført til mye frustrasjon, har Annemarte også sett de positive sidene:

- Støtten, omsorgen og kjærligheten i miljøet betyr mye for veldig mange. Det har jeg fått mer respekt for underveis i arbeidet. Først ble jeg sjokkert over hvor destruktivt det kunne være, men så fikk jeg et innblikk i hvordan de prøver å hjelpe og ta vare på hverandre.

Kan utgjøre en forskjell

Annemarte forteller at hun har fått mange positive tilbakemeldinger på boka. Når hun får høre at boka er diskutert på skoler, eller at ansatte i psykisk helsevern har lest den, blir hun veldig glad.

- Det kan utgjøre en forskjell, og øke kunnskapsnivået om hva unge deler på nett. Mitt håp er at boka kan bidra til en mer åpen dialog om livet på nett.

Annemarte er selv mor, og hun prøver å inkludere barnas nettvaner som en naturlig del av samtalen.

- Når barna kommer hjem fra skolen, spør man ofte om hvordan skoledagen har vært. Man glemmer å spørre hvordan de har hatt det på nett. Jeg håper at foreldre kan snakke med barna sine om hva som er bra med internett og sosiale medier, og hva som kan påvirke negativt. Den samtalen bør man ta tidlig – tar man det opp i 15-årsalderen, er det i mange tilfeller for sent.

ROS (Rådgivning om spiseforstyrrelser) er en ideel organisasjon for de som har et vanskelig forhold til kropp, vekt, mat og trening, og deres pårørende. ROS finnes flere steder i landet, og kan også nås på chat.

Artikkelen ble først publisert i november 2021.

Følg på Instagram Abonner på KK magasinet

Vi bryr oss om ditt personvern

KK er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer