<strong>MINNER FRA MAMMA:</strong> – Dag­bøkene er det kjæreste jeg har. Foto: Anders Bergersen
MINNER FRA MAMMA: – Dag­bøkene er det kjæreste jeg har. Foto: Anders Bergersen Vis mer

å Miste Mamma

Skrev dagbok til datteren på dødsleiet

Henriette var bare to år da moren døde av hjernesvulst. 13 år senere får hun vite at moren har etterlatt dagbøker til henne i en safe.

Publisert
Sist oppdatert

ALLERS.NO:  – I dagbøkene skriver hun direkte til meg. Hun snakker til meg. Det er så sterkt. Mamma var en fantastisk person – raus og omsorgsfull. Hun har gitt meg verdens største gave, sier Henriette Evensen (20) fra Lillestrøm.

Ved å fortelle om moren, føler Henriette at hun holder henne levende.

– Hun fortjener å bli husket.

27.11.1996: «Kjære Henriette! Denne boken og det jeg nå skriver er i sin helhet til deg. Hvis det skal gå så galt at hjernesvulsten tar livet av meg tidlig, så får du her «min historie». Jeg vokste selv opp uten far, og savnet ofte å vite mer om han. Denne feilen gjør vi ikke igjen, så ved å skrive «min historie» så skal du få vite mest mulig om din mamma. Klem fra mamma».

<strong>TRIO:</strong> Henriette feirer sin første jul sammen med foreldrene.  Foto: Privat
TRIO: Henriette feirer sin første jul sammen med foreldrene.  Foto: Privat Vis mer

LES OGSÅ: - Da mamma døde, mistet jeg meg selv

Skrev dagbøker

Monica Evensen ble syk bare et par måneder etter at Henriette kom til verden. I nesten to år kjempet hun med et ukuelig pågangsmot. Henriette var grunnen til at Monica ikke
ga opp.

Mandag 24.6.1996 skriver Monica: «På fredag fikk vi beskjed om at svulsten er borte, og at bildene er fine. Men nå strever jeg sånn i motbakke. Utover dagen, når de vonde tankene slipper taket, så vil jeg ikke dø. Da vil jeg at Tor, Henriette og jeg skal skape oss et godt liv sammen. Henriette fortjener å ha både en mor og en far.»

En del av bøkene handler om morens liv – fra oppveksten på Sunnmøre og fram til hun traff Tor, faren til Henriette, og flyttet til Østlandet, og den altoppslukende gleden da de fikk sitt etterlengtede barn. Den andre delen av bøkene handler om tiden på sykehuset, om opp- og nedturer, om optimisme og resignasjon.

– Det har vært sterkt å lese bøkene. Jeg har lest dem flere ganger og kan dem utenat, men i starten holdt det å lese et par linjer. Tårene tok overhånd, og jeg trengte tid på å bearbeide det jeg leste.

<strong>MORSARVEN:</strong> Gjennom dagbøkene moren etterlot seg, har Henriette kommet nærmere moren sin. 
– Mamma var så positiv. Hun så alltid lyst på livet. Jeg føler hun lever videre gjennom disse bøkene. Foto: Anders Bergersen
MORSARVEN: Gjennom dagbøkene moren etterlot seg, har Henriette kommet nærmere moren sin. – Mamma var så positiv. Hun så alltid lyst på livet. Jeg føler hun lever videre gjennom disse bøkene. Foto: Anders Bergersen Vis mer

LES OGSÅ: Hanne (40) mistet sønnen i kreft

Prøverørsbarn

Foreldrene hadde i flere år prøvd å få barn, uten å lykkes. Da Henriette til slutt kom, som et resultat av prøverørsbehandling, var lykken komplett.

– Jeg har alltid visst at jeg er høyt elsket. Da jeg leste bøkene, fikk jeg det bekreftet.

Da Henriette var 15 og gammel nok til å forstå, ga faren henne tilgang til bøkene. Henriette visste at det fantes en safe, men ikke hva den inneholdt. Hun tok bøkene og gikk på rommet for å lese dem alene. Tårene kom med én gang hun begynte å lese.

Monica skrev: «Nå er du altfor liten til å lese og forstå, men når du blir større kan du lese og forstå. Håper at du er glad for at jeg har skrevet til deg. Jeg er så glad i deg, Henriette. Du er det største som har hendt meg.»

– Bøkene er det kjæreste jeg har. Vi har flere likhetstrekk både i utseende og personlighet. Vi deler de samme verdiene, de samme tankene, den samme humoren og positiviteten, sier Henriette.

<strong>GOD Å HA:</strong> Kjæresten Michael er klippen i livet til Henriette. – Han betyr alt for meg. Vi støtter hverandre 200 prosent, sier hun. Foto: Anders Bergersen
GOD Å HA: Kjæresten Michael er klippen i livet til Henriette. – Han betyr alt for meg. Vi støtter hverandre 200 prosent, sier hun. Foto: Anders Bergersen Vis mer

LES OGSÅ: - Hva skjer hvis jeg dør mamma?

Det kjæreste

Fredag 7/6-96 kl. 20.40: «Å, i dag har vært en deilig dag. Jeg har vært i kjempeform, så jeg har klart å ta meg mer av Henriette også. Uroligheten er visst i ferd med å forlate kroppen, og det er deilig. Jeg prøver å tenke på at livet blir sånn framover. Jeg må tenke på at jeg skal komme tilbake til livet, og ikke sitte og vente på at livet kommer til meg. Men det er vanskelig å innstille seg på at sånn blir livet mitt. Jeg har hatt 30 «normale» år, og de neste årene blir «unormale.»

Gjennom bøkene føler Henriette at hun har blitt kjent med moren.

– Mamma ville ikke at noen skulle ha det vondt og tok vare på alle. Den hun var, tar jeg med meg videre. Jeg tenker hver dag at jeg skal gjøre denne dagen så bra som mulig. Det er noe hun har gitt meg.

Av erfaring vet Henriette hvor fort livet kan snu.

– Man vet aldri hvor lang tid man har igjen. Plutselig snur det. Fra en dag til neste, ble mamma alvorlig syk. Hun kjempet i to år. Så døde hun. Det var et slag for hele familien. Hun var den som bandt familien sammen.

Det har vært mye kreft i familien.

– Faren til mamma døde av hjernesvulst da hun var 6 år. Derfor ville hun gi meg muligheten til å bli kjent med henne gjennom bøkene. Den arven er det rikeste jeg har fått.

<strong>TATOVERING:</strong> Henriette har tatovert datoen moren døde på armen. Smykkene hun holder, var morens og er kjære minner for Henriette. Foto: Anders Bergersen
TATOVERING: Henriette har tatovert datoen moren døde på armen. Smykkene hun holder, var morens og er kjære minner for Henriette. Foto: Anders Bergersen Vis mer

LES OGSÅ: - De hadde hjertestarteren klar

God støtte

I alder er Henriette fortsatt ung, men folk påpeker stadig at hun virker mye eldre. Hun framstår reflektert.

– Å miste moren min i ung alder, har gitt meg et annet syn på livet. Jeg er ikke opptatt av fest og fyll, men å skape meg et godt liv sammen med folk jeg er glad i, sier Henriette, som har et friår fra studier og leier en leilighet med kjæresten Michael (22).

Både han og moren hans, Mona, har vært viktige støttespillere for Henriette.

– De er nydelige mennesker og har alltid oppmuntret meg når tungsinnet kommer. Svigermor har vært en god morserstatning.

Henriette vil ikke være en person andre synes synd på. Eller tenker «der er hun som mistet moren sin» om. Oppveksten har ikke vært dårligere enn andres, bare annerledes.

– Jeg har vært mye hos mormor i Ålesund. Når jeg ser henne, hvor god og snill hun er, skulle jeg ønske at min egen mor fikk oppleve å bli mormor for mine barn en dag. Hun ville ha vært fantastisk.

Moren er gravlagt på hjemstedet på Sunnmøre. Henriette har alltid med seg gule roser når hun besøker graven.

– Det var mammas favoritt.

Når venninner snakker om ting de har gjort med moren sin, kjenner Henriette på savnet.

– Jeg skulle også hatt en mor å gjøre disse tingene med. En å ringe til. Opplever eller oppnår jeg noe, tenker jeg på mamma. Ville hun ha vært stolt nå? Når jeg står i ting som er vanskelig, tenker jeg på mamma og på hvor sterk hun var. Hun inspirerer og gir meg mot til å ikke gi opp.

Henriette oppfordrer alle foreldre, uansett om de har en dødelig sykdom eller ikke, til å ta seg tid til å skrive en lignende bok til sine barn.

– Man tenker at man aldri blir syk eller havner i en ulykke, men det kan skje alle.

Om det finnes noe liv etter døden og Henriette får møte moren sin igjen, tar hun med stoisk ro. Moren var religiøs. Henriette er humanist.

– Men jeg liker å tenke på mamma som en engel. De beste går først. Møtes vi igjen, vil jeg fortelle henne hvor stolt jeg er av henne. Det hun har gjort, er det sterkeste en mor kan gjøre for sitt barn.

<strong>SPAR PÅ MINNENE:</strong> Henriette råder foreldre til å dokumentere mest mulig. – Ta ikke bilder bare i bursdager og ved store begivenheter. Ta bilder i hverdagen. Og lag et skikkelig album eller en fotobok, oppfordrer hun.   Foto: Anders Bergersen
SPAR PÅ MINNENE: Henriette råder foreldre til å dokumentere mest mulig. – Ta ikke bilder bare i bursdager og ved store begivenheter. Ta bilder i hverdagen. Og lag et skikkelig album eller en fotobok, oppfordrer hun. Foto: Anders Bergersen Vis mer

LES OGSÅ: - Jeg kunne ikke dø fra Charlotte

Døde på sykehuset

Det har vært vanskeligst å lese det moren skriver de siste månedene av livet sitt.

– Du ser på håndskriften at hun holdt seg sterk. Men i de siste innleggene er den forandret. Du ser hvor vondt hun har det.

Halvannen måned før Monica dør skrev hun til datteren. Det er 20. mai 1997: «Kjære Henriette. Kjære elskede ungen min. Nå ligger mamma på sykehuset på Aker. Kanskje er dette det siste jeg skriver til deg. Husk alltid på at jeg og din pappa elsker deg mest av alle. Jeg er så stolt av deg. Du får bare unnskylde min skrift, men min hjerne er ødelagt uten at jeg har vondt.»

– Jeg har kjent på følelsen av urettferdighet. Det var urettferdig at jeg skulle vokse opp uten mor, men det har vært det normale for meg. Det har gjort meg sterk, selv om savnet alltid vil være der.

For å følge Henriette videre, kan du besøke henriettevensen.blogg.no

Følg på Instagram Abonner på KK magasinet

Vi bryr oss om ditt personvern

kk er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer