En leilighet i Oslo på tidlig 70-tall. Festen er i gang, med gryterett og sette-vin. Litt sjenerte Vigdis, fra et besteborgerlig hjem og uten akademikerforeldre, sitter blant frigjorte Blindern-studenter, som har drøssevis av seksuelle erfaringer og AKP-ml-kjærester. Vigdis føler seg som en nonne.
Plutselig foreslår noen av de skal kle av seg. For kroppen er jo så naturlig! Ja, egentlig kan man jo kle seg naken mange plasser. På tur, på ferie, på sykkeltur.
– De unge kvinnene begynte å snakke om at de ofte tok av seg på fest, sier Vigdis Hjorth (63).
– Jeg tenkte at jeg aldri ville ha tatt av meg klærne på fest, og det forbauset meg litt. Hvorfor? Følte jeg meg styggere enn de andre? Var jeg så mye mer usikker? Hjemme begynte jeg å skrive i dagboken: Det er ikke det at jeg ikke vil ta av meg på fest. Det er det at jeg ikke vil ta på meg rollen som naken dame på fest. Hvordan sitter man? Hvordan går man rundt? Kan man sitte og diskutere politikk naken?
Hun rister på hodet:
– Du blir jo tvunget til å tenke på kroppen din hele tiden. Du blir helt ufri. Sånne setninger kan løse opp floker i meg selv, følelsesmessige og intellektuelle. Å lese og skrive er et overlevelsesverktøy for meg.
Da Linda gransket familiehistorien, oppdaget hun morens skjulte fortid
Tar moren i løgn
KK møter Vigdis til intervju om den nye boken «Femten år», med undertittel Den revolusjonære våren. Tenåringen Paula sliter når hun oppdager at moren i brev til bestemor pynter på barna sine og fremstiller dem som mye mer fremgangsrike enn de egentlig er. Å ta moren i løgn er et mildt sjokk for Paula, og nå rakner den trygge tilværelsen av rutiner og forutsigbarhet.
– Jeg skriver ofte om ubehagelige ting, og det er noe ubehagelig i denne boken også, sier Vigdis.
– Alle har en tendens til å idyllisere barndommen. Det ligger trygghet i rutiner og det som gjentar seg. Det er fin rytme for barn. Når man tenker tilbake, husker man hvordan julene og somrene liksom var, men kanskje var det bare enkelthendelser. Og så kommer det øyeblikk hvor idyllen blir brutt. Der man forstår noe eller overhører noe, og skjønner at noe ikke stemmer. At det er juks.
Vigdis beskriver Paulas skuffelse da hun skjønner at moren bare er et menneske med feil og mangler, og ikke et opphøyet vesen. Også Vigdis har gjort seg sine erfaringer, og husker diktene hun skrev i tenårene som ikke falt i god jord hjemme.
– Jeg synes jeg hadde skrevet noe som var på kornet, men jeg så på responsen at det ikke skulle vises frem eller leses opp for andre. Jeg erfarte tidlig av skriften kunne målbare noe andre ikke var så glad for.
– Hva med dine barn, har de opplevd å se deg bli revet ned fra pidestallen?
– Ja, sier Vigdis, i et selvfølgelig tonefall.
– Det var så tidlig. Jeg har vært så opptatt av å ikke idealisere meg selv, at jeg havnet i den andre grøfta. Jeg har vært opptatt av å fortelle barna: Du skjønner, mor er veldig dum, og sånne ting.
– Du har fortalt i intervjuer om drikkevanene dine. Er dette noe du har vært åpen med barna om?
– Ja. Jeg har sagt til dem: Du må gjerne snakke med læreren din om det, eller med far. Jeg ville ikke at drikkingen skulle være en hemmelighet de måtte bære.
Vigdis peker på en mann i sekstiårene som tråkker forbi på sykkel i den travle gaten:
– Der borte sykler eksmannen min! Han med skjorta. Han er faren til barna mine.
Vi humrer over tilfeldigheten, før Vigdis vender tilbake til temaet:
– Jeg ville ikke si til barna at jeg hadde et drikkeproblem, for da ville det vært skummelt for dem. Jeg har prøvd å ikke være drita foran barna, men om de har sett meg, har jeg sagt: Jeg skal prøve å ikke være det mer, og åpnet for at de kunne snakke med andre voksne. Jeg ville ikke at de skulle skamme seg eller være redde.
– Jeg har aldri hatt så lyst til å prøve dop som da jeg satt inne
– Mange mødre symbiotiske
Vigdis var i 20-årene da hun ble mor. Hun og hennes daværende mann, han i skjorta som nettopp tråkket forbi på to hjul, bodde i København. Han hadde studert på Handelshøyskolen og jobbet i rederi. Det første barnet var kommet, og Vigdis minnes forventningene om at hun som mor skulle være hjemme.
– Min ex var verdens mest redelige mann, og det smarteste jeg har gjort er å gifte meg og få tre barn med ham. Men jeg skjønte at jeg måtte ta affære, og meldte meg på fjernstudier i statsvitenskap i Oslo. Så hver dag kokken fire måtte han komme hjem og være med barna, sånn at jeg kunne studere. Han var en intelligent man som skjønte at jeg måtte få lov til det.
På en parkbenk i København, mens hun egentlig skulle studert statsvitenskap, skrev Vigdis sin første bok, og siden har det gått slag i slag, med opp mot en bok i året.
– Da barna begynte på skolen fikk jeg gode rutiner i å jobbe mens de gjorde lekser ved samme bord. Men jeg hadde også fått inn vanen at når barna hadde lagt seg, jobbet jeg til tolv-ett om natta, med hjelp av vin, ikke sant.
Når barna spilte knøttefotball satt Vigdis på sidelinjen med nesen nedi manus, og heiet sporadisk. Hun forsikrer at hun likte morsrollen, men passet seg for ikke å gå for mye opp i den:
– Mange mødre har aldri blitt elsket av noen før de blir det av barnet sitt, og de dyrker det helt hengivent. Jeg så en dame her om dagen på kafé. Barnet gråt da hun skulle på do, og da strålte moren opp av lykke: «Se, han gråter bare jeg går!». De får så mye næring og bekreftelse av barnet sitt, at de bevisst unngår å løse opp symbiosen. Men barnet skal jo lære å forholde seg til andre.
– Var du selv bevisst på å løse opp symbiosen?
– Ja. Og sikkert også på den måten at jeg overdrev, og gjorde for mye andre veien. Og det er jo ikke det ideelle.
- Rådet jordmora ga venninna mi, sier mye om hvordan det er å være mamma i dag
– Likes på selvskading
I en tid med selvglorifisering på sosiale medier har Vigdis Hjorth brukt både liv og virke – og også dette intervjuet – til å rive ned sin egen fasade, om hun i det hele tatt har hatt noen. Som da hun skrev seg gjennom sin egen fyllekjøring som endte med 30 dagers fengsel i Sandefjord, i boken «30 dager i Sandefjord». I intervjuer har hun fortalt åpent om angst og uro, og innrømmet at hun drikker for mye. Er Vigdis Hjorth muligens en av de siste som ikke bryr seg om fasade?
– Fasade er jo helt uinteressant, sier Vigdis og tar en slurk av kombutchaen.
Egentlig skulle vi drukket brus med isbiter i varmen, men den alternative kafeen vi tilfeldigvis havnet på har kun smalere alternativer, utenfor de multinasjonale merkene.
– Den var god, den der, forsikrer Vigdis og svelger unna gjæret sitronvann, som sikkert trender på både Instagram og TikTok.
– Livet er så komplisert, med viktige relasjoner. Det å ha det bra med kjæresten, og få det til med barna dine. Å kunne ta alt livet byr på av fine ting og forferdelige ting, og så skal du dø, liksom. Da oppleves det som bortkastet tid å fremstille seg på en måte som ikke er sann.
Vigdis viser håndflatene:
– Om jeg skulle retusjere bilde av meg og legge ut, og så få komplimenter for hvor ung jeg ser ut, og så vet jeg at alle blir skuffet om de ser meg i virkeligheten? Det er jo bare å gjøre deg selv sårbar. Å bedrive filosofi er å arbeide med seg selv. Jeg leser ikke Kierkegaard for å være klok, men fordi det hjelper meg å være i livet.
Selv er hun ikke på sosiale medier og nøyer seg med tre-fire bilder av barnebarna på kjøleskapsdøra, nøye utvalgt fordi de hadde kunstnerisk uttrykk. Vigdis forteller om oppveksten i villastrøket på Berg i Oslo på 50- og 60-tallet.
– Jeg vokste jo opp veldig småborgerlig, i en tid da mødrene var hjemme og konkurrerte om hvem som bakte best rundstykker. Men nå som verden har blitt enormt stor og fri, og det er lov til å være skeiv eller bo sammen med to-tre kjærester, er det likevel en konkurranse.
Hun utdyper:
– På en måte lever vi i en åpenhetskultur, der folk forteller om at de er deprimerte, og står frem med at de har drevet med selvskading. Men det er jo også noe du kan få mange likes på, om du står frem og er enda mer spiseforstyrret enn de andre. Jeg vet ikke hvor dypt det er. Det kan lett få en slagside.
- Du vil ikke kjenne på skuffelsen over at barnet ditt ikke får nok likes
– Ikke mine traumer
Hun er vant til at det stormer når hun kommer med bok, og prøver etter beste evne å holde seg unna anmeldelser, også de gode. For egentlig gir skryt noe av den samme rusen som det å få likes. Og gjør deg like sårbar.
– Om noen skriver at Paula er dust og utroverdig, er det et dilemma som jeg selv har kjent på kroppen. Men kritikk hører med til faget. Av og til er det utmattende å skrive, men først og fremst lindrende. Alle terapeuter sier det samme: Snakk om det. Det beste eksempelet er konsentrasjonsleirene. De som ikke snakket om det, og bare prøvde å etablere seg på nytt, fikk det verst. Det ligger og virker i det stille.
– Hvor hadde du vært, om du ikke hadde skrevet om dine traumer?
– Nå sier jo ikke jeg at det er mine traumer. Jeg behandler jo mitt eget psykiske stoff, men jeg har aldri tatt en Knausgård, for å si det sånn. Jeg behandler det ad omveie, og det gjør meg ikke like sårbar. Jeg legger ikke hjertet på bordet, men noe som ligner.
På spørsmål om hun også har benyttet seg av terapi, lyser Vigdis opp:
– Ja, masse! I 30 årene gikk jeg i tradisjonell psykoanalyse tre ganger i uka. Det er veldig interessant. Du legger deg på en benk, og blir ikke opptatt av hvordan du ser ut, siden man ikke ser ansiktsuttrykket til terapeuten. Man mister hele kvinneligheten sin, når man ikke kan flørte. Det blir bare ord, og da hører du hvor mye du lyver.
– Ja? Hva løy du om?
– Min alle første setningen i terapi var: «Vi var fire barn, og jeg var yndlingsbarnet». Det ble hengende i luften, og jeg hørte hva jeg selv sa. Og så var det faen i meg en løgn! Jeg hadde laget meg en historie som gikk på autopilot, og som jeg trengte.
– Hvordan reagerte du da du skjønte at du løy?
– Nei, jeg spurte meg selv om resten av fortellingen min var like forløyet.
– Hvordan turte jeg å få de tre barna?
Brøt med familien
Sammen med Karl Ove Knausgård er hun blitt en av de fremste representantene for såkalt virkelighetslitteratur, og Vigdis har avkreftet at det er sin egen familie hun skriver om i den kontroversielle boken «Arv og Miljø».
Romanen tar for seg både incest og arveoppgjør, og fikk litteraturdebatten til å rase da den kom ut. Og aller mest raste kanskje Vigdis familie, som hun brøt med for 30 år siden. Søsteren Helga Hjorth sa i intervju med VG at det var umulig å forsvare seg mot å bli gjort til romanfigur mot sin vilje, og skrev sin egen motroman.
– «Femten år» er ikke en «farlig» bok, sier Vigdis, som nå for første gang bruker en ung fortellerstemme.
– Alle har jo vært i den alderen, og opplevd at foreldrene ikke er ufeilbare. Det er bra å bli realitetsorientert når man er yngre, så man ikke går inn i livet med store illusjoner og drømmer. Den gudelige statusen foreldre har for et lite barn gjør det veldig avhengig, av mat, omsorg og kjærlighet. Maktbalansen er utrolig skjev. Foreldrenes oppgave er å gradvis vise seg sårbare, men noen foreldre tviholder på gudestatusen, og nekter å vise barna at det er alminnelig dødelige, med skavanker.
– Men det er ganske brutalt, at moren pynter på sine egne barn?
Vigdis nikker:
– Mange barn føler press om å være innmari god på veldig mye. Og foreldre konkurrerer om å ha de beste barna. På møter og sammenkomster sitter de og skryter, og det er jo ikke hyggelig da å ha barn som kanskje ikke har jobb eller kjæreste, eller som sliter.
– Har du selv løyet for barna dine?
– Det er ingen barn som ikke opplever å ta foreldrene i løgn, sier Vigdis.
– Jeg har sikkert løyet for barna mine, jeg også, om jeg har funnet det nødvendig. Men jeg har også prøvd å oppklare når det har vært nødvendig. Og du skal jo ikke forteller barna alt. Det er jo å være hensynsfull. Man skal lyve for deres skyld, for å beskytte dem, ikke for å beskytte seg selv.
– Sorg tar lang tid
– Forsinket frigjøring
Unge Paula lever litt i skyggen av sin venninne, hun som tør alt. Men så, så er det Paulas tur, og i en alder av 15 år tar hun et kontroversielt valg som truer med å ryste de religiøse grunnvollene. Var forfatteren muligens like tøff i sin ungdom? Vigdis drar på det.
– Jeg synes ikke det var så mange kloke voksne rundt meg, slik som presten Paula treffer. Men jeg hadde noen fine lærere og fikk nøkkel til gymsalen og kunne drive med teater. Det var en enorm tillitserklæring. Og da det skulle være audition til filmen «Isslottet» av Vesaas, mente en av lærerne mine at jeg burde gå, og fulgte meg ned. Jeg fikk jo ikke rollen, men det at hun så meg, det betydde så mye.
Vigdis smiler bak solbrillene:
– Jeg gjorde ikke det Paula gjorde. Jeg vet ikke om jeg ville turt. Men jeg lar henne gjøre det, og det føles frigjørende, selv om det er mange år forsinket. Mitt lønnlige håp er at leseren kan føle en forsinket frigjørelse.
– Jeg har funnet meg i litt for mye
– Taper kampen mot aldring
Med sine noen og seksti er Vigdis stadig like produktiv, med én ny bok i året. Før korona skrev hun i Montenegro. Nå for tiden i en hytte i Nordmarka. Mellom slagene kaster hun seg langflat ut i fjorden hjemme på Nesøya, også om vinteren. Isbadingen var noe hun begynte med da overgangsalderen meldte seg. Vigdis mener kroppens aldring er kilde til klokskap hun aldri ville latt gå fra seg:
– Jeg vil jo gjerne være sunn og gå tur og tralala, men om man skulle begynne med plastiske operasjoner … Det er en naivitet rundt det. Om du tror du kan operer deg bort fra det, tar du feil. Du ser kanskje yngre ut når du er 60, men rar når du er 70, og du taper den kampen. Oppgaven er å finne ut hvordan man skal forholde seg til å bli eldre på en god måte, istedenfor å prøve å overkomme det som er selve livsvilkåret for mennesket.
– Hvordan forholder du deg selv til aldring og det å fikse på ting?
– Jeg ville ikke finne på å gjøre noe sånt. Nei, nei. nei. Jeg ville kanskje sett litt ung ut i to måneder, og rar ut resten av livet. Ha ha. Og for hva? Alle de viktigste menneskene i livet mitt gir jo helt faen. Og skulle jeg skjære i meg selv for at en mann eventuelt skulle like meg? Jeg ville jo lure hele tiden på hvorfor han var sammen med meg. Alle vil bli elsket for den de er, og meget vakre mennesker må jo være så usikre. Å bli elsket som den man er, er et dypt behov, og da må man jo tørre å vise det frem. Ellers kan jo ingen bli glad i deg for den du er. Du operer deg bort fra deg selv, men også fra din mulighet til å bli tatt imot som du egentlig er.
Hun sammenligner anerkjennende blikk og likes med et dop som går over. Og at noen bruker halve dagen på å gjøre det fint på hytta, for å få likes, kan hun ikke forstå:
– Likes er som å drikke seg full, og jeg innbiller meg at man får en bakrus etterpå. Fasade gjør deg veldig sårbar. Om du møter noen i virkeligheten, er du kanskje ikke like morsom og ikke så pen. In real life skuffer du. Å love andre noe du ikke kan innfri, er jo pinlig.
Vigdis rister på hodet.
– Men hør på meg! Jeg sammenligner likes med å drikke seg full - og kritiserer det - mens jeg drikker meg full hele tiden. Nei - jeg er ikke den rette til å sette meg på en høy hest.
- Jeg dumpet venninna mi fordi hun tappet meg for energi
– Bloggere bør spørre seg hvorfor
Hun og datteren har skrevet bok sammen, om Kristin Lavransdatter, sett i et #Metoo-lys. For det er ordknappe beskrivelser i Kristins 1300-tallsliv som i dagens kontekst kan fremstå som rene overgrep. Vigdis roser samarbeidet med datteren, og minnes årets sommerferie der barn og barnebarn var samlet på hytta på Sørlandet, mens Vigdis satt på ank for de små som var høyt og lavt over svabergene.
– Du har levd gjennom flere epoker, fra det var naturlig å gå naken på fest, til naken på SoMe-alderen anno 2022. Hvordan orienterer du deg i den nye kvinnerollen?
– Jeg vet ikke om jeg gjør det, sier Vigdis og lener seg frem.
– Min generasjon var først og fremst jævlig heldig, uten ting som klima og flyktningkrise å forholde oss til. Åpenheten i dag er først og fremst et gode, både om skeive rettigheter, ulike måter å leve på, og det å snakke om problemer. Men jeg mistenker at mange samtaler om alvorlige temaer, i kombinasjon med sosiale medier, blir liksom-samtaler som bare er til for å vise seg frem. Derfor er det så viktig å føre en ærlig selvsamtale.
– Hva legger du i det?
– La meg ta et eksempel. Etter krigen klippet man håret av tyskertøsene. Så viste det seg at det ikke var motstandsfolk eller gode nordmenn som gjorde det, men de som hadde sittet på gjerdet og samarbeidet med tyskerne. De klippet håret av tøsene for å renvaske seg selv. Om de hadde skjønt det, hadde de kanskje vært mindre ivrige med den saksen.
Hun utdyper.
– Jeg skulle ønske alle bloggere spurte seg selv: Hva driver meg nå? Er det mitt kjempenarsissistiske behov for å bli sett? Pengebegjær? Lyver jeg egentlig for alle mine følgere? Selvsamtalen er spesielt viktig for de med makt. Trump skulle spurt seg: Hvorfor vil jeg være president i USA? Uten selvsamtalen blir det farlig.
– Hva kommer du frem til, under dine egne selvsamtaler? Hva er dine egne beveggrunner?
– De skifter hele tiden. Jeg prøver å ha et forhold til det underbevisste, som vet mer om mine beveggrunner enn meg, og lytte til drømmer. Andre ganger kan jeg skrive noe som avslører noe om meg selv. Jeg skulle for eksempel skrive tilbakebetale, og skrev tilbaketale. Og det er jo noe annet, å ta igjen. I sosial sammenheng kan jeg spørre meg selv: Var jeg litt dum der? Så tar jeg selvsamtalen og finner ut at jeg hadde god grunn. Men jeg kan også lytte til ubehaget, og ta selvkritikk, og unnskyld.
– Man blir ikke svakere av å innrømme feil?
– Ikke i det hele tatt! Det er et uttrykk som heter: Den er meget redd, som ikke tør skjelve. Å vise svakhet kan være å vise styrke. Så sterk er dette mennesket, at hun tør å innrømme at det er noe hun ikke skjønner eller får til.
– Var på mannejakt
Sist KK møtte Vigdis Hjorth var hun hemmelighetsfull rundt hvorvidt hun var singel. I dag skal hun videre på en tilstelning, og solen skinner.
– Jeg har ikke kjæreste, sier Vigdis og retter på solbrillene.
– I gamle dager endte jeg alltid på Lorry. Jeg var så jævlig på jakt, men det er jeg ikke lenger. Om det kommer noe forbi som er veldig spennende, er det hyggelig, men jeg oppsøker det ikke. Jeg har så mye på jobb, og om jeg i tillegg skulle hatt en eller annen mann som jeg skulle til Paris eller på hyttetur med ...
– Eller naken på fest med?
– Ja, ha ha! Nei, jeg er godt fornøyd som det er.
Oppdag mer mote, livsstil og historier fra virkeligheten på KK.no
