En leilighet i Oslo på tidlig 70-tall. Festen er i gang, med gryterett og sette-vin. Litt sjenerte Vigdis, fra et besteborgerlig hjem og uten akademikerforeldre, sitter blant frigjorte Blindern-studenter, som har drøssevis av seksuelle erfaringer og AKP-ml-kjærester. Vigdis føler seg som en nonne.

Plutselig foreslår noen av de skal kle av seg. For kroppen er jo så naturlig! Ja, egentlig kan man jo kle seg naken mange plasser. På tur, på ferie, på sykkeltur.

– De unge kvinnene begynte å snakke om at de ofte tok av seg på fest, sier Vigdis Hjorth (63).

– Jeg tenkte at jeg aldri ville ha tatt av meg klærne på fest, og det forbauset meg litt. Hvorfor? Følte jeg meg styggere enn de andre? Var jeg så mye mer usikker? Hjemme begynte jeg å skrive i dagboken: Det er ikke det at jeg ikke vil ta av meg på fest. Det er det at jeg ikke vil ta på meg rollen som naken dame på fest. Hvordan sitter man? Hvordan går man rundt? Kan man sitte og diskutere politikk naken?

Hun rister på hodet:

– Du blir jo tvunget til å tenke på kroppen din hele tiden. Du blir helt ufri. Sånne setninger kan løse opp floker i meg selv, følelsesmessige og intellektuelle. Å lese og skrive er et overlevelsesverktøy for meg.