I en scrolleverden der ultralydbilder og voksende mager deles like ofte som gratulasjonshilsner dukker opp på Facebook, her kommer en ærlig oppdatering : Jeg har spontanabortert.

Mens hurrarop kunne høres over hele Norge og korps og russebusser kjempet om musikalsk oppmerksomhet i det fjerne, lå jeg selv i fosterstilling på sofaen med Storm sin 7-er bleie i trusa og blødde ut det som kunne ha vokst seg til å bli en baby. Og på en dag der det aller mest handler om å samles og ikke minst lage en festdag for barna, ville jeg aller helst være alene i stillhet.

Tuva Fellman om babybobla: - Først nå er jeg meg selv igjen

Tabutema

Spontanaborter er også en del av livet, men denne delen deles det svært lite om. Så lite at jeg selv måtte Google meg frem til hva som var normalt å oppleve når man spontanaborterer…

Var det normalt med massive klumper i trusa? Og skulle man blø seg gjennom 7 svære bleier tilpasset en 15 kg baby i løpet av en natt? Hvor lenge skulle dette pågå?

En fysisk og psykisk utmattelse

Men før spontanaborten skulle tappe meg for krefter både fysisk og psykisk, gikk kroppen min gjennom en kraftig matforgiftning. I over en uke klarte jeg verken holde på mat og drikke, og da jeg landet på Gardermoen lørdag 14. mai etter en to ukers jobbtur til Kreta, bar det avgårde legevakta.

Jeg var dehydrert og fullstendig tom for krefter. Fra legevakta ble jeg sendt direkte til Ahus (Akershus universitetssykehus, red anm) for å sjekke om det som vokste inni meg hadde tatt skade av dehydreringen. Alt så dog ut til å være i orden. Dagen etter tok smertene seg opp, og jeg slet fremdeles med å få i meg næring.

Natt til 16. mai begynte jeg å blø. Jeg ringte Føden. De ba meg komme inn tre dager senere. Det var første ledige time. Ingen informasjon om hvor mye blod jeg kom til å oppleve, ei heller om noen jeg kunne kontakte for den psykiske påkjenningen. Selv om jeg var kun 6 uker på vei, hadde kroppen min kjent på graviditeten, og hormonene gjorde vondt verre.

Så da bar det til legen i stedet. Der ble det flere timers venting og komplikasjoner før jeg fikk komme inn til legen, men det er en annen historie.

-Var det min feil?

På Ahus tre dager senere var det en slapp kropp som plasserte seg på gynekologisk poliklinikk sitt venterom mellom store mager og desto større smil på vordende foreldre. Da det var min tur, ble jeg møtt av en jordmor og to unge studenter. Med forsiktighet tittet de inn i skjedeåpningen og kunne fastslå at det var rester som ikke hadde kommet ut, og at denne spontanaborten var uunngåelig.

Aborten hadde startet allerede før matforgiftningen. Nesten «godt» å vite da jeg selv hadde følt på en skyld for at alt var min feil. Om jeg bare aldri hadde dratt til Kreta, var tanken som hadde brent seg fast i hodet mitt siden spontanaborten påbegynte.

Jeg fikk væske intravenøst siden jeg var i meget dårlig form, og ventet så på utskraping. I over syv timer måtte den nedbrutte kroppen min faste, for så å få vite at de ikke hadde tid til meg likevel. Jeg ble sendt hjem, og bedt om å komme tilbake dagen etterpå for videre sjekk.

- Man kan ikke blø ut en psykisk påkjenning

På Ahus dagen etterpå fant de små rester i livmoren som betød at kroppen min ikke hadde kvittet seg med alt. Jeg måtte gjennom en pillekur for å fortsette spontanaborten. Legen forklarte prosedyren og sendte meg videre til en sykepleier som ga meg pillene jeg nå skulle føre inn i kroppen min både vaginalt og rektalt. Vi gikk gjennom et skriv om prosedyren og jeg måtte bare kontakte Ahus om blødningen og smertene ble for store.

- Men hva med det psykiske spurte jeg? Hvem kontakter jeg etter at kroppen har kvittet seg med restene, men jeg ikke er kvitt sorgen?

- Nei , det står ikke på dette papiret. Vent litt sa sykepleieren og forsvant raskt ut fra rommet.

«Ledende innen kvinnehelse» sto det nederst på arket fra Ahus. Jeg begynte å grine. Her satt jeg og opplevde noe av det mest traumatiske kroppen min har vært gjennom, og ikke én gang hadde det vært snakk om den psykiske påkjenningen. Man kan ikke blø ut en psykisk påkjenning. Man må snakke ut om det.

Et lite visittkort

Sykepleieren kom tilbake med et lite visitkort. «Her, disse kan du ringe»

- Du skal gjøre meg en tjeneste , sa jeg mens jeg grått og var rimelig oppjaga. Du skal sørge for at dette blir en del av oppfølgingen rundt kvinner som går gjennom en spontanabort. Dette visittkortet skal være en del av skrivet til den medikamentelle behandlingen. Jeg kommer tilbake hit om en mnd for å sjekke sa jeg, og forlot Ahus.

Stolt for at jeg hadde klart å si ifra. Trist på vegne av alle de kvinnene som selv må komme på å spørre hvem de må kontakte etter å ha gått gjennom dette, eller må finne dette ut dette på egenhånd i etterkant av spontanaborten.

På andre sykehus er prosedyren visstnok en annen, og man får tilbud om psykisk hjelp uten å måtte lete etter dette på egenhånd. Dette fant jeg ut da jeg selv ringte Amathea , en norsk stiftelse som tilbyr tjenester som bidrar til samfunnets arbeid med å forebygge uplanlagt svangerskap og abort.

(Akershus universitetssykehus har fått muligheten til å kommentere dette, se tilsvar nederst i saken)

Gi meg barselgrøt framfor babyshower!

Åpenhet skaper større sorgforståelse

I et samfunn der åpenhet er blitt en av våre nøkkelverdier er ofte normen å skjule for de rundt oss at vi har opplevd en spontanabort. Men det er jo NÅ vi trenger omsorg. Det er NÅ vi trenger at folk har en forståelse for vår tilstand når vi returnerer til jobb , studier eller andre sosiale arenaer der du møter folk du kjenner godt . Gud forby at folk må få vite at du har mistet. Den sorgen skal du få bære sjøl.

Jeg har hørt meg gjennom en podkastepisode der verten Lindsay gikk gjennom en spontanabort i uke 9. Dette skulle bli hennes andre barn, men på ultralyden fant de ingen hjerteslag. Babyen hennes var død. Lindsay har mange gode tanker og refleksjoner rundt det å miste en baby, men det var spesielt noe jeg bet meg merke i. Noe hun selv hadde opplevd , og noe som kanskje andre også opplever å høre i forbindelse med spontanabort.

- Men du har i det minste et barn. Du har i det minste en mann…

«I det minste» hjelper ikke på når man stamper i den verste sorgen. I «det minste» minimerer ikke smerten. Jeg kan ikke snakke for alle som opplever dette, men for min del har medfølelse og en respekt for sorgen vært noe jeg har satt pris på å høre fra mine nærmeste.

En stigmatisert sorg

Det foregår 7-8000 spontanaborter årlig. (2021) Og jeg tør ikke tenke på hvor mange av disse kvinnene som har bært dette tapet med seg uten å få snakket ut om det eller fått god oppfølging i etterkant. For spontanabort er ikke en endagsgreie.

En spontanabort kan dra seg ut i flere uker, ja måneder. Den fysiske påkjenningen er enorm, og så kommer den psykiske som ikke har en sluttdato for alle.

Å oppleve en spontanabort oppå en matforgiftning med kraftig dehydrering , er definitivt noe av det tøffeste jeg har vært gjennom både fysisk og psykisk . Kroppen min har gått fullstendig ned for telling, og det vil ta tid å bygge seg opp igjen.

- Du er bra nok som du er, også med herpes!

«Takk for at du delte»

«Takk for at du delte din herpeshistorie, Stine! Du har hjulpet meg» Slik meldinger får jeg ukentlig etter at jeg sto frem med min historie om min herpesinfeksjon for snart ett år siden. Flere uttrykker at min historie gjorde det lettere for dem å takle sin.

Nå sier jeg ikke at sorgen over din spontanabort blir lettere å takle fordi jeg skriver om min, men ved at andre også deler sin historie vil man kanskje ikke føle seg like alene i en tid der sorgen kanskje blir enda større når den i manges øyne skal gjemmes bort og aller helst glemmes. Og det er nettopp derfor jeg også deler min historie. Jeg vil gi meg selv tillatelse til å føle på en sorg som av mange er stigmatisert å dele med offentligheten.