DRIFTIG DAME: Nina Sundbye har skapt nærmere 70 portretter gjennom sitt liv som skulptør.  Foto: Morten Krogvold
DRIFTIG DAME: Nina Sundbye har skapt nærmere 70 portretter gjennom sitt liv som skulptør. Foto: Morten Krogvold Vis mer

Nina Sundby

Skulptør Nina Sundbye: - Man tror alltid at neste skulptur skal bli bedre

En av Norges mest kjente fotografer - Morten Krogvold, intervjuer en av Norges mest kjente skulptører.

KUNST: Morten Krogvold, en av våre mest kjente fotografer i Norge, møter skulptør Nina Sundbye for å samtale om livet og kunsten.

Nina Sundby sier med et smil at det begynner å tetne seg til med hennes skulpturer i Oslo nå. Med sin helt særegne modelleringsteknikk har hun fanget både Ibsens og Hamsuns kvinner og skapt nærmere 70 portretter. Det er det bakenfor hun vil nå.

– Jeg elsker å komme inn i billedhuggeratelierer. Her ser du prosessen og kampen med materialet, sier fotograf Morten Krogvold begeistret da han ankommer Nina Sundbyes atelier på Blindern.

Tetner til i Oslo

Her har hun vært siden 1978. I mellomtiden har det skjedd store forandringer med kunstnertypen, konkluderer Krogvold og Sundbye fort.

FRA 2006: Billedhugger Nina Sundbye jobber med en av sine Ibsen-skulpturer.  Foto: NTB scanpix
FRA 2006: Billedhugger Nina Sundbye jobber med en av sine Ibsen-skulpturer. Foto: NTB scanpix Vis mer

– Kunstnerne var annerledes den gangen. Det var mer galskap. Nå jogger de og henter barn klokka fire, og det er sandkasser og helsestudiomedlemskap, ler Krogvold mens vi balanserer ned trappen og er plutselig omgitt av hundretalls modeller og byster – og en kaktus med hjerter. 

Her er en langstrakt Leif Juster, Ibsens Nora som danser tarantella og Hedda med pistolen, Hamsuns Victoria med boken trykket til brystet, en 95 år gammel og forfengelig Sigrid Welhaven som ikke ville ligne komponisten Sæverud, åtte musikanter fra en bro på Bekkestua, Norges første kvinnelige prest, en helt ny Bjørnstjerne Bjørnson-pris til Kunstnerforeningen, forfatteren og aktivisten Kim Friele, teatrenes Heddapris, 20-kroningen med Ibsen fra 2006 og en sårbar Aud Schønemann, avduket i 2010, som vaskekjerringa Lilly Hansen i komedien Skulle det dukke opp flere lik, er det bare å ringe

– Jeg ser at det har skjedd en splittelse i billedhuggerforeningen. Den nye kunstneren tar fag som regnskap og markedsføring på akademiet, smiler Sundbye, mens hun stadig tar på dem hun snakker med.

– Hvor mange utsmykningsoppdrag har du egentlig hatt nå, Nina? spør Krogvold.

– Jeg har mistet tellingen. Men jeg lover å holde meg unna Oslo nå … På Aker Brygge står Aasta Hansteen, på Nationaltheatret Per Aabel, Nora er på Majorstua, Peer Gynt på universitetet, Leif Juster utenfor Chat Noir, Ibsen ved Ibsenmuseet og Aud Schønemann ved Oslo Nye Teater. Det tetner til …

Jobber raskt, men tenker mye

Krogvold leter etter et sted å fotografere og finner et rødt sjal som han gir Sundbye mens hans spør:

– Jeg har et spørsmål jeg er opptatt av; hvordan kan du bli bedre nå? Går det på det tekniske og håndverket og faget, eller dristigheten og uttrykket?

– Man tror alltid at neste skulptur skal bli bedre. Selve utførelsen får jeg mer hjelp med nå enn tidligere, med støping og så videre, men dette med uttrykk er vanskelig. Folk forventer jo også at du skal gjøre det sånn og sånn. Men man utvikler seg jo som person også. 

– Man fortsetter å fordype seg …, sier Krogvold.

– Ja. Jeg skulle gjerne stått med samme skulptur hele livet, jeg, ler Sundbye, og setter seg på en stol ute på verandaen med utsikt til Blindernbekken der to ender gjemmer hodet under vingen og to trikker passerer hverandre. En nysgjerrig ventende kikker inn mellom poplene.

– Når du lager portretter – må de sitte mange ganger? spør Krogvold mens han bytter film.

SKULPTUR: Billedhogger Nina Sundbye lager byste av Albert Nordengen. Bildet er tatt i hennes atelièr. Foto: Aftenposten
SKULPTUR: Billedhogger Nina Sundbye lager byste av Albert Nordengen. Bildet er tatt i hennes atelièr. Foto: Aftenposten Vis mer

– Jeg bruker å si at de må sitte rundt åtte ganger. Og de som er døde, er jo fritatt, ler Sundbye og peker på en byste av komponisten og pianisten Agathe Backer Grøndahl (1847–1907).

– Jeg tenkte at Agathe kom fra en fin familie. Hun var mor og gift, men svak og sykelig. Hver dag gikk hun ned til stranden for å komponere. Det må ha vært en kraft i henne som drev henne. Du kan si at jeg prøver å reise inn i dem jeg lager skulptur av. Å få fatt i sjelen er viktigere enn rett avstand mellom øynene. 

– Jobber du like spontant som teknikken ser ut som?

– Jeg jobber raskt, men tenker mye. Særlig på forhånd. For er jernstativet inne i modellen først sveiset og laget, er det mye jobb å flytte en arm, men jeg gjør det hvis det må til! Noen ganger skisser jeg, andre ganger ikke. Det er ingen oppskrift. Og ofte hopper jeg over alt det uviktige. Jeg har en plastpose full av ideer som det snart er på tide å tømme … Og noen ganger knuser jeg skulpturene. 

Handelsgymnasiet var en katastrofe

Krogvold spør pent om hun kan være akrobat og klatre opp i vinduskarmen. Utenfra ser hun ut som en del av sin verden, sine tolkninger, sine skulpturer.

– Jeg er oppsatt på dette bildet, smiler Krogvold og går ut og ber Sundbye stå stille i ti sekunder.

– Hvordan var Per Palle Storm egentlig, som du studerte under på Akademiet på 1960-tallet? Jeg husker en gang jeg tok bilde av ham, og han ropte: Morder, fotografiet er rovmord, legger Krogvold til mens han pakker sammen stativet.

– Det var ikke rom for noe moderne. Jeg laget ofte to skulpturer, en i hans stil og en som var min tolkning. Men den forstod han ikke. Siden den gangen har jeg hatt mitt uttrykk, sier Sundbye og kjenner litt på Noras knudrete kjole.

– Men hvorfor ble du egentlig billedhugger, Nina?

– Jeg var hun som alltid var flink til å tegne, men kommer ikke fra et kunstnerhjem. Foreldrene mine sendte meg på Handelsgymnaset, men det var en katastrofe. Så det kom noe godt ut av det; jeg skjønte at jeg måtte gjøre noe annet, selv om å investere livet mitt i kunsten ikke var et gjennomtenkt valg. Som ung bare hoppet jeg i det.

– Tror du gips og bronse forsvinner til fordel for plast og moderne materialer?

– Nei, faktisk ikke.

– Så hva er motivasjonen din? Er den annerledes nå enn da du var 50 år?

– Ting går så sakte. Jeg merker ikke årene. Men jeg krever mer av meg selv nå. Alt i skulpturen er evige problemer som jeg vil løse. Plutselig faller alt sammen for så å reise seg. Det er en psykisk anstrengelse noen ganger …

– Hvis du skulle gjøre noe du ikke har gjort før, drømmeskulpturen, hva vil det være? spør jeg idet vi går ut.

– Jeg laget duen du ser der til en kirke. De i menigheten var så søte, så jeg gjorde det mest for å være snill. Men det er noe med vingene … du ser dem i gips rundt her i atelieret. Da Grieg døde, fant de en komposisjon med en lapp: Må ikke oppføres. Men verket ble oppført. Det var feil. Jeg tror disse tingene er slik. Det er en prosess – og det er noe som ikke skal oppføres … ennå. 

Tekst: Mette Dybwad TorstensenFineart.no/KUNST

Denne saken er opprinnelig publisert i magasinet KUNST, som gis ut av Fineart.no - Norges største utbyder av kunst og grafikk på nett.  

Til info: Fineart.no (og magasinet KUNST ) er et heleid datterselskap av Aller Media AS - som også eier KK.no.

Sjekk KKs kjærlighetshoroskop

Saker spesielt utvalgt for deg: