Tordis Ørjasæter

– Skyldfølelsen er plantet i oss, som arvesynden

Som ung mor fikk Tordis (94) skylden for sønnens autisme.

TORDIS ØRJASÆTER: I en alder av 94-år er hun ute med nye bok. «Vi er ikke alene« ser på annerledesbarnet i litteraturen – Jeg har skrevet boken for å si at det ofte går bedre enn vi tror, sier Tordis, som selv har en sønn med autisme. FOTO: Astrid Waller
TORDIS ØRJASÆTER: I en alder av 94-år er hun ute med nye bok. «Vi er ikke alene« ser på annerledesbarnet i litteraturen – Jeg har skrevet boken for å si at det ofte går bedre enn vi tror, sier Tordis, som selv har en sønn med autisme. FOTO: Astrid Waller Vis mer
Publisert

Tordis satt i auditoriet da det autistiske barnet ble vist frem for studentene. Året var 1952, og foreleseren hadde tatt med seg gutten for å demonstrere hvordan avviket kunne arte seg. Gutten løp frem og tilbake i vill fart, og ikke bare fant Tordis framvisningen upassende, i tillegg ga det henne angst. For tenk om hun selv en gang fikk et slikt barn?

Tre år senere lå hun med sin førstefødte i armene. Staute Dag Tore, som saktens måtte være penere enn de fleste barn. Livet smilte til Tordis og Jo. De hadde møttes tre år tidligere, da Tordis var 25. Jo hadde studert i Amerika og jobbet på Universitetet i Oslo, Tordis studerte spesialpedagogikk, og kjærligheten blomstret i Etterkrigs-Norge. Svangerskapet og fødselen hadde bydd på utfordringer, men snart trillet Tordis lille Dag Tore på tur, sammen med tre andre nybakte mødre i Bærum.

Det var ikke før år senere de skjønte at noe ikke stemte. I barnehagen lurte de på om Dag Tore muligens snakket hjemme? Nei, sa Tordis, det var ikke mange ordene, men han var vel kanskje mer lik Jo, den sindige Gudbrandsdølen, enn snakkesalige henne?

– Det tok flere år før vi skjønte at noe var galt, sier Tordis Ørjasæter (94)

– Vi er jo en snakkende og skrivende familie, men Dag Tore kommuniserte ikke med oss.

Fikk skylden for sønnens avvik

Tre ulike logopeder prøvde å lokke språket ut av ham, uten hell. Da Tordis etter hvert tok ham med på et barnepsykiatrisk senter ble hun møtt med en teori hun hadde hørt om på psykologistudiet: Kjøleskapsmor-teorien. Den ble lansert av Leo Kanner på 40-tallet, men senere trukket tilbake.

Teorien gikk i korte trekk gikk ut på at autistiske barn skulle være skadet av ikke å ha blitt møtt emosjonelt av sine kalde, intellektuelle mødre. Tordis var altså selv skyld i sønnens manglende utvikling.

– Det var en hard tid. Men jeg tok kontakt med en psykoanalytiker, og hun sa: «Hvis De har gjort Deres barn autistisk, er det ikke et barn i hele Norge som ikke ville vært autistisk». Det var en enorm lettelse. I dag har alle forlatt teorien om at det er mors skyld. Autisme skyldes jo ikke uvanlig utvikling. Det er medfødt. Men skyldfølelsen er plantet i oss, som arvesynden.

– Ligger det til morsrollen å klandre seg selv?

– Ja, jeg tror det. Men jeg håper nye mødre med annerledesbarn ikke har det sånn.

SOMMERMINNER: I oppveksten var Dag Tore hjemme i helgene, og fortsatt kommer han hjem til Tordis for å spise formiddagsmat i helger. FOTO Privat
SOMMERMINNER: I oppveksten var Dag Tore hjemme i helgene, og fortsatt kommer han hjem til Tordis for å spise formiddagsmat i helger. FOTO Privat Vis mer

Boka om Dag Tore

Tordis Ørjasæter har 18 bøker bak seg, og har mottatt flere priser, deriblant Brageprisen. I «Boka om Dag Tore», som kom i 1976, forteller hun om livet med et autistisk barn, og boka er oversatt til japansk, fransk, slovensk, tsjekkisk og alle de nordiske språkene.

94 år gammel er hun igjen bokaktuell . «Vi er ikke alene» tar for seg annerledesbarnet i litteraturen, med eksempler fra både Sigrid Undset, Märta Tikkanen og Olaug Nilsen, som alle har skrevet om sitt annerledesbarn. Med rørende penn viser Tordis utfordringer og fortvilelse, og søsken som må spille andrefiolin, men hun maler også stille gleder, små øyeblikk, og et sterkt kjærlighetsbånd.

– Jeg prøver å skrive om hvordan det oppleves å få et annerledesbarn, uten å ta motet fra andre. Jeg forsøker å formidle den triste fortellingen om Dag Tores barndom, og frem til etterordet, der han simpelthen har et godt liv i dag.

OVERSATT: Boka om Dag Tore er oversatt til mange språk. FOTO: Astrid Waller
OVERSATT: Boka om Dag Tore er oversatt til mange språk. FOTO: Astrid Waller Vis mer

Gikk med illegale aviser

Tordis ble født i 1927. Faren var motstandsmann under krigen og en av 641 lærere som ble sendt på tvangsarbeid til Kirkenes for å ha nektet å undervise etter Nasjonal Samlings program. Tordis sprang ærender for motstandsbevegelsen med illegale aviser i skotuppen og husker den mørke byen, med blendingsgardiner i alle vinduer, som merkelig nok føltes trygg å ferdes i.

For ungdommen blomstret slik ungdommer alltid har blomstret – også i krigsmørket. Da freden kom i 1945 sto hun på kaia og jublet da kongefamilien kom tilbake, og samme vår ble hun fredsruss, og fikk artium, snarere enn tok den, for det hadde vært så som så med undervisningen. Så begynte hun å studere og møtte Jo – og huset de bygget seg i Bærum kalte de for Bamsebu.

Så kom Dag Tore.

Den såreste dagen

Alt var normalt de par første årene. Men språket kom ikke, og han isolerte seg fra andre barn. Tordis forteller om plaskebassenget de hadde kjøpt. Dag Tore likte å bade i det. Men da nabobarna strømmet til hagen for å være med, gikk Dag Tore inn. Han ville ikke være med andre. Når sønnen ble urolig famlet hun etter redskap for å hjelpe ham.

– Jeg skjønte at musikken kunne nå inn til ham. Om han var ulykkelig og løp, løp, løp rundt i stuen, sto jeg helt stille og sang. Bånsuller og religiøse folketoner. Da roet han seg.

– Det roet kanskje deg også?

– Ja, du kan ikke synge religiøse folketoner med høye skuldre, sier Tordis.

ET GOD LIV: Slik beskriver Tordis livet med mannen Jo Ørjasæter. Jo døde da han falt ned fra stigen under beskjæring av et tre. FOTO: Privat
ET GOD LIV: Slik beskriver Tordis livet med mannen Jo Ørjasæter. Jo døde da han falt ned fra stigen under beskjæring av et tre. FOTO: Privat Vis mer

Hun forteller om merkedagen som for alvor skulle vise at Dag Tore var annerledes, og som smertet kanskje mer enn alle andre dager:

– På første skoledag så jeg de andre mødrene i gata gå hånd i hånd med barna sine. Dag Tore hadde ikke engang blitt innkalt, og ingen spurte etter ham. Det var fælt.

– Husker du hva du gjorde den dagen?

– Ja. En venninnen ringte og spurte om vi skulle gå på Theatercaféen. Uten å nevne at hun visste hvilken dag det var. Det er omsorg, det.

Sendte sønnen på institusjon

Etter hvert som sønnen ble større ble utslagene større, større enn Tordis og Jo kunne klare hjemme.

– Vi måtte sende Dag Tore på institusjon da han var sju. Det er det verste jeg har opplevd, sier Tordis, og forteller om overlegen som bebreidet dem for ikke å ha kommet før.

Dag Tore flyttet på sovesal med andre barn, uten noen form for tilvenning. Etter to måneder fikk han lov til å komme hjem på besøk, og snart insisterte Tordis og Jo på at han skulle hjem hver helg. Da han fylte ti år var han blitt «vanskelig» og «utagerende», som hun skriver i boken og skulle flyttes til en annen avdeling. Tordis og Jo visste hva som ventet: låste dører og enda større sovesaler.

De satte Bamsebu i pant og sammen med tre andre familier i samme situasjon bygget de et bofellesskap. To år senere sto Dag Tores nye hjem klart, med eget rom, bad og toalett, og der bor han den dag i dag, 58 år senere:

– Han spiser frokost og middag i lag med de andre, og de har et musikkrom der de kan trekke seg tilbake. I dag skal jo alle ha sin egen leilighet, men man blir så ensom da, mener Tordis.

NEVENYTTIG: Dag Tore er glad i å være på tur, og å hugge ved og få den i hus. FOTO: Privat
NEVENYTTIG: Dag Tore er glad i å være på tur, og å hugge ved og få den i hus. FOTO: Privat Vis mer

Skriver på PC

Tordis lærte seg touch på 50-tallet og kaller timene på skrivemaskinkurset sin beste investering. Siden 80-tallet har hun skrevet på laptop, og som 94-åring gjør hun ennå.

Hun mener det å skrive om sønnen har begunstiget henne, og gjort at folk har åpnet seg. Men samtidig er det et dilemma:

– Jeg har spurt meg selv, er det riktig å skrive slik jeg gjør? Er det riktig å skrive om våre barn, som ikke har samtykket og som aldri vil kunne lese det selv? Men saken blir så viktig. Jeg har skrevet boken for å si at det ofte går bedre enn vi tror. Jeg ville ikke unnvært Dag Tore for noen pris. Kjærligheten er så intens.

Hun understreker.

– Men man er selvsagt like glad i alle barna sine, bare på forskjellig måte. Den siste avdelingen i boken ha jeg gitt tittelen «Når søsken trer frem fra boksidene». Her trekker jeg frem eksempler fra Sigrid Undsets romanunivers og bøker av yngre foreldre, som trøst til foreldre som sliter med følelser av ikke å strekke til.

AKTIV: Tordis Ørjasæter kjørte bil til hun var 85, og er ute med ny bok i en alder av 94. – Folk er imponert over at jeg skriver bok, jeg som er så gammel. Men andre lager middag og strikker. Jeg har aldri vært god på det. Det å skrive bok vises bare mer. FOTO: Astrid Waller
AKTIV: Tordis Ørjasæter kjørte bil til hun var 85, og er ute med ny bok i en alder av 94. – Folk er imponert over at jeg skriver bok, jeg som er så gammel. Men andre lager middag og strikker. Jeg har aldri vært god på det. Det å skrive bok vises bare mer. FOTO: Astrid Waller Vis mer

Boken hennes berører vonde tema. Ikke bare tar den oss med til Bæla og Vavvas fryktelige liv i Arvid Hansens «Søsken på Guds jord». Den forteller også om til tider brutale kår for funksjonshemmede på institusjoner, og holdninger overfor de som er annerledes. Tordis siterer fra Knausgårds «Min Kamp -femte bok», der forfatteren reflekterer over sommerjobben på en institusjon i sin ungdom: «Jeg ville være et godt menneske, fylt av empati for de verre stilte, men fikk jeg dem innpå meg, var det forakt og sinne jeg følte, som om deres mangler berørte noe av det innerste i meg».

– Vi vil alle være vellykkede. Ingen ønsker seg et funksjonshemmet barn. Men så har man fått det, og så elsker man det, sier Tordis.

Hun stanser og klør seg i panna.

– Fortsatt er det mye forsømmelse. Jeg er nesten redd for å skrive at det går så bra med Dag Tore nå. Men jeg har skrevet mye om det vonde også. Jeg kaller det en trøstebok. Jeg tror diktning hjelper oss mer enn fagbøker, fordi diktningen skaper en nærhet.

STØTTE: Tordis fikk en personlig hilsen fra Albert Åbergs mamma Gunilla Bergström, som selv hadde et autistisk barn: – Det betød veldig mye for meg. FOTO: Astrid Waller
STØTTE: Tordis fikk en personlig hilsen fra Albert Åbergs mamma Gunilla Bergström, som selv hadde et autistisk barn: – Det betød veldig mye for meg. FOTO: Astrid Waller Vis mer

– Far er i himmelen

Dag Tore kom hjem til Bamsebu i helgene, og han dekket alltid på til tre rundt formiddagsmatebordet, til mor, far og seg selv. Far og sønn hadde stor glede av å hogge ved og dra på lange turer. «Dag Tore er god nok som han er», pleide Jo å si når Tordis bekymret seg. På spørsmål om hvor hun har hentet kraften sin fra, svarer Tordis:

– Jo og jeg bar det i fellesskap. Unnskyld at jeg snakker om klassesamfunnet, men vi er jo privilegerte, med et solid fundament å stå på. Datteren min spurte engang da hun var 7–8 år: «Hva gjør de med de handikappende barna i Vietnam?».

Tordis og Jo fikk 54 år i lag. Hun forteller om et godt liv, og en uskreven lov dem imellom om «å dø med støvlene på». Selv var hun aktiv yrkeskvinne og reiste mye i forbindelse med forelesninger og seminar, og som reiseleder i Sigrid Undsets fotspor i Roma, og Jo var det hun kaller «uvøren».

– Han døde da han var 80 år, og klatret i stigen for å beskjære et tre. Han falt rett ned og døde. Det var fryktelig.

Under Jos bisettelse var Dag Tore med, og da Kari Bremnes var ferdig med å synge, ville han klappe.

– Vi fant ut av vi skulle si til Dag Tore at far var i himmelen, forteller Tordis.

– Neste gang han kom til meg, dekket han på til tre, som han pleide. «Men hvor er far?» spurte jeg, og han svarte «Far er i himmelen» og tok bort den ene tallerkenen. Han lærte seg det.

LYSERE TIDER: – Jeg er glad jeg hadde Dag Tore hjemme så lenge som mulig. Vi var mye ute med båten, og på hytta om sommeren, og han elsker å gå på ski, forteller Tordis Ørjasæter om sønnen. FOTO: Astrid Waller
LYSERE TIDER: – Jeg er glad jeg hadde Dag Tore hjemme så lenge som mulig. Vi var mye ute med båten, og på hytta om sommeren, og han elsker å gå på ski, forteller Tordis Ørjasæter om sønnen. FOTO: Astrid Waller Vis mer

Når Dag Tore er på tur med de andre fra bofellesskapet, går han bakerst og passer på at alle er med. Og når han besøker Tordis, dekker han på til to nå. Fortsatt er det gjennom musikken hun når aller best inn til sønnen:

– Han klemmer meg på hvert kinn, og så går han ut på kjøkkenet og retter på løperen, slik at den ligger likt som sist. «Hva vil du høre på?», spør jeg. «Prøysen», svarer han, og så spiller jeg Prøysen, og han setter seg i stolen sin borte ved vinduet.

– Kan dø når som helst

I leiligheten på Majorstua har Tordis bøker, roser, tulipaner, persiske tepper, kunst og en lun solkrok på verandaen. Det var døtrene som fant leiligheten etter at hun ble enke. Tordis mener hun ville blitt ensom om hun skulle fortsatt å bo i Bærum.

– Da jeg flyttet lekte jeg at jeg bodde i Italia og hilste på alle i heisen. Jeg kom inn i nytt vennemiljø da jeg var 80, og har to venninner som til sammen er like gammel som meg. Under korona vinket de til meg nede på gaten, forteller Tordis.

Med ny bok i en alder av 94 år, tenker hun at hun har en alderdom annerledes enn mange andres?

– Ja, jeg tror simpelthen det. Jeg har levd et godt liv, mye takker være Dag Tore.

Hun smiler:

– En av venninnene mine sier det: «Du har utseendet mot deg, Tordis. Ingen ser hvor syk du er». Jeg har jo masse plager, og kan egentlig dø når som helst.

GODT LIV: Tordis Ørjasæter (94) fikk nye venner i en alder av 80 år, da hun flyttet i leilighet i byen, og to av venninnene er til sammen like gammel som Tordis. FOTO: Astrid Waller
GODT LIV: Tordis Ørjasæter (94) fikk nye venner i en alder av 80 år, da hun flyttet i leilighet i byen, og to av venninnene er til sammen like gammel som Tordis. FOTO: Astrid Waller Vis mer

Hver julaften henter datteren Dag Tore i bofellesskapet, og så spiser de middag her hos Tordis. Ved sjels år og alder, hva slags tanker gjør hun seg om at Dag Tore kanskje kommer til å bli igjen, uten henne?

– Jeg vet ikke hvordan Dag Tore reagerer når jeg dør. Men jeg er ikke redd for å dø, for jeg vet at Dag Tore har det så bra nå.

På spørsmål om hun ville gjort noe annerledes, dersom hun fikk leve om igjen, svarer Tordis:

– Det er et umulig spørsmål. Jeg ville hatt livet som det er, på godt om vondt. For ingen er spart. Alle har sitt.

Hun smiler.

– Men jeg skulle gjerne visst den gang hvor godt det skulle bli. Dag Tore har simpelthen et godt liv i dag. Sorgen over ham eksisterer nesten ikke lenger.

Oppdag mer mote, livsstil og historier fra virkeligheten på KK.no

Følg på Instagram Abonner på KK magasinet

Vi bryr oss om ditt personvern

kk er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer