SKREV OM OVERGREPENE: I boken "Mammas svik" beskriver Eline de grusomme overgrepene hun ble utsatt for som barn.

 Foto: Charlotte Wiig / All Over Press Norway
SKREV OM OVERGREPENE: I boken "Mammas svik" beskriver Eline de grusomme overgrepene hun ble utsatt for som barn. Foto: Charlotte Wiig / All Over Press NorwayVis mer

Alvdal-saken

Slik ble livet hennes etter overgrepene

Hun ble misbrukt og mishandlet, men ingen trodde på historiene hun fortalte. Nå er Alvdal-morens eldste datter endelig blitt trodd.

Gjerdrum 1998: En 12-årig jente står ved søppelkassene utenfor et lite, gammelt hus. Hun er kastet ut av sin egen mor. Ut fra hjemmet hvor moren og stefaren har misbrukt henne seksuelt, holdt henne innesperret på rommet og banket henne opp.

Det skal ennå ta mange år før Eline blir trodd når hun forteller hva hun har opplevd i dette huset.

Nå vil hun bare inn igjen. Hun vil til mamma. Men moren skal flytte til Alvdal. Elines storebror og to småsøsken får bli med, men ikke Eline.

LES OGSÅ: - Jeg ble mobbet

Holdt innesperret

Senere skal det avsløres at Elines mor blir en hovedaktør i Norgeshistoriens største pedofilisak i Alvdal, og at Elines søsken og to nabobarn blir voldtatt og misbrukt på det groveste over mange år i et hjem fylt av rus, porno og grenseløs sex.

Kanskje er det redselen for at Eline skal avsløre henne, som gjør at Elines mor setter henne på gata denne dagen?

KK 22 i salg fra 30. mai.
KK 22 i salg fra 30. mai. Vis mer

Eline er så redd. Hun ser ikke at dette er hennes vei ut. Hun er bare et barn. Hva vet hun om hvordan en normal oppvekst skal være? Eline hentes av en venninne av moren, sammen kjører de hjem til henne, det første fosterhjemmet.

Overgangen til et normalt familieliv er stor.

Jeg var vant med å bli holdt innesperret på rommet mitt, så jeg turte nesten ikke gå ned i stua eller ned til middag. Jeg var også redd for mannen i familien, så han holdt seg litt på avstand. Jeg hadde det bra i dette hjemmet, og etter hvert begynte jeg å fortelle om hva jeg hadde opplevd, sier Eline (28) i et eksklusivt intervju med KK.

Det er en fin vårdag, og vi møter Eline på Lillehammer sammen med hennes nye samboer. Eline er ordknapp når hun beskriver fortiden. Hun ser ut som deg og meg – enkle svarte klær, solbriller og halvlangt, brunt hår. Hun er høflig, litt reservert, men med et smil som lyser opp hele ansiktet. Etter flere runder i retten, forklaringer, tårer og angst, er Elines ønske å komme seg videre.

LES OGSÅ: Mistet huset i brann

- Ingen trodde på meg

Det er tredje gangen vi møter Eline i løpet av seks måneder. Første gang vi møtte henne, grudde hun seg til at saken hennes, den såkalte Gjerdrum-saken, skulle opp i lagmannsretten. Gjerdrum-saken er straffesaken mot Elines mor og stefar, som omhandler misbruket av Eline i årene 1990–98.

Tingretten dømte Elines mor til forvaring med en lengstetid på 14 år. Det er første gang i norsk rettshistorie at en kvinne er dømt til forvaring for sedelighet. Retten konkluderte med vold, misbruk, massiv og sjokkerende omsorgssvikt, og ingen formildende omstendigheter.

I lagmannsretten blir dommen skjerpet, og selv om Elines mor har anket forvaringsspørsmålet til Høyesterett, er skyldspørsmålet avgjort en gang for alle. Eline er blitt trodd.

I mange år var det ingen som trodde på meg, og lenge var jeg overbevist om at jeg aldri ville bli trodd. Da jeg vitnet i retten, fortalte jeg bare rett fram hva som hadde skjedd, uten noen tanke på om jeg ville bli trodd eller ei.

– Hvordan føltes det at ingen trodde på deg?

– Det var vanskelig, men jeg vennet meg på en måte til det, og jeg visste jo hele tiden hva som hadde skjedd. Mamma vet det jo også, innerst inne, sier Eline nøytralt.

I boken «Mammas svik» (ført i pennen av Anne-Britt Harsem), som kom ut i 2012, forteller Eline i detalj om sin rystende barndom. Eline er bare noen få år da hennes biologiske far flytter ut, og hun mister kontakten med ham. Eline får en stefar, og fra hun er fire-fem år starter mishandlingen. Allerede da Eline er fem år mottar Gjerdrum kommune en bekymringsmelding fra hennes tante, der seksuelt misbruk mistenkes. Men meldingen blir bare lagt bort.

LES OGSÅ: Her er de vanligste symptomene på depresjon

Havnet på ungdomshjem

11 år gammel tas Eline med til helsestasjonen for å få satt P-sprøyte, og i boken beskrives skrekkelige detaljer fra et hjem fylt av porno, åpenlys onani, voldtekter, beføling, hets og juling. Og ikke minst den lammende frykten som tidlig plantet seg i Eline.

– Det virker som mange fikk mer respekt for meg etter å ha lest boka. Jeg ville fortelle for å hjelpe andre, for at andre ikke skal være redde for å åpne seg. I mange år skjønte jeg ikke selv hvor alvorlig det jeg hadde blitt utsatt for var.

12 år gammel kan ikke Eline sette ord på hva hun har opplevd. Men hun hinter, og fostermoren uttrykker bekymring til barnevernet i Gjerdrum. Hun stiller seg også svært tvilende til Asperger-diagnosen som Eline fikk tidlig i barndommen, en diagnose
som senere skal bli tilbakevist av BUP på Lillehammer.

Barnevernets respons er å hasteflytte Eline til en ukjent tante.

– Jeg mener det var mamma som presset på sine kontakter i barnevernet for å få meg hasteflyttet. Igjen var hun redd for at jeg skulle røpe henne, sier Eline.

Nå raser det utfor. Eline er destruktiv og rømmer gang på gang. Så havner hun på ungdomshjemmet Jong. Det er virkelig ingen som vil ha meg, tenker Eline. «Jeg vil ikke vokse opp sammen med masse ukjente mennesker. Jeg vil hjem til mamma. Jeg vil passe på Mariel og Toby» skriver hun i dagboken.

LES OGSÅ: Fire av ti kvinner er blitt stalket

Prøvde å varsle

Eline tenker mye på småsøsknene i Alvdal.

– Hadde jeg fortsatt å bo hjemme, kunne jeg stoppet misbruket av dem. Den tanken tynget meg veldig, sier Eline tydelig preget.

Eline forteller særkontakten på ungdomshjemmet hvor bekymret hun er, og sammen sender de en utfyllende bekymringsmelding til barnevernet i Alvdal tidlig på 2000-tallet. Meldingen blir aldri skikkelig fulgt opp. Ingen fester sin lit til den utagerende tenåringsjenta. Det er som å rope i mørket.

MISBRUKT: Eline ble misbrukt av sin egen mor, og satt på gaten da hun var 12 år gammel. Foto: Charlotte Wiig / All Over Press Norway
MISBRUKT: Eline ble misbrukt av sin egen mor, og satt på gaten da hun var 12 år gammel. Foto: Charlotte Wiig / All Over Press Norway Vis mer

Også barnehagen til Elines lillebror sender en bekymringsmelding til barnevernet, der de viser til seksualisert atferd, blåmerker, at han mister språket og roper på hjelp når han hentes.

Senere, når Alvdal-saken går for retten, skal det komme fram at lederen i barnevernet i Alvdal, på den tiden den eneste i barnevernstjenesten der, var blitt en nær venninne av Elines mor.

– Hun hadde ingen, og var ny i bygda, skal lederen senere forklare for åpen rett. Mens hun hevder at hun aldri unnlot å gjøre jobben sin.

LES OGSÅ: - Jeg er redd for å bli forlatt

Bekymret for småsøsknene

Ungdomsårene er tøffe for Eline. Hun ruser seg, blir tynn og dårlig. 17 år gammel får hun valget: Tvangsinnleggelse, eller flytte til et fosterhjem på Vågå, hos en kvinne som tidligere jobbet på ungdomshjemmet. Hun blir Elines tredje og siste fostermor.

– Jeg var veldig heldig med mitt siste fosterhjem. Jeg var nok ikke enkel, det første jeg sa til fostermoren min var at jeg aldri ville kalle henne mamma, forteller Eline.

Fostermoren husker det godt.

Eline var veldig tydelig på at hun bare har én mor. Jeg kjente Eline, og visste at hun var en godjente. Jeg visste litt om hva hun trengte, derfor ville jeg at hun skulle bo hos oss. I løpet av året hos oss tok hun lappen, gikk på skolen og fikk arbeidstrening. Hun imponerte meg, sier fostermoren som ønsker å være anonym.

Visste du da hvor ille Eline hadde hatt det? 

– Nei, først etter rettssakene, har jeg skjønt det. Eline hadde en mor og en stefar som gjorde alt de kunne for å ta fra henne troverdigheten. Og Eline hadde jo ingen annen oppvekst å sammenligne med, så for henne har det vært en modningsprosess å skjønne hvor stor urett hun er blitt utsatt for.

Var Eline bekymret for småsøsknene sine i den perioden hun bodde hos deg?

– Ja, hele tiden, og vi kontaktet også barnevernet i Alvdal, men ingenting skjedde der.

Senere skal kommunen betale Alvdal-barna 4,1 millioner kroner i erstatning fordi barnevernet i Alvdal ikke gjorde jobben sin.

LES OGSÅ: Endelig fri fra fortiden

Hadde ikke lyst å leve

Eline teller ned til 18-årsdagen. Da skal hun endelig bli fri!

– Jeg skulle bare klare meg selv. Jeg hadde ventet veldig på den friheten, så jeg bare stakk til Oslo. Jeg var nok litt for kjapp der. To år senere kom datteren min.

I Oslo havner Eline i et rusbelastet miljø, og blir gravid med kjæresten. Fem uker på vei legger hun seg inn til avrusning, og forholdet til kjæresten tar slutt.

– Før jeg ble gravid, så jeg veldig svart på livet, jeg hadde ikke så lyst til å leve, og klarte ikke å ta vare på meg selv. Datteren min ble mitt vendepunkt. Jeg fikk noen som trengte meg.

Hvordan være mamma når du ikke har noe indre morsbilde? Livet som ung, alenemor er alt annet enn lett. I boken «Brev til min datter» beskriver Eline hvor høyt hun elsker datteren, og hvor hardt hun prøvde. Men de tidlige 20-årene er strevsomme for Eline. Hun prøver å skaffe seg utdanning, ta vare på datteren og samtidig sette mat på bordet. Hun har så lite penger og så få å lene seg til.

– Først da jeg fikk erstatning, begynte økonomien min å ordne seg. Jeg skulle ønske jeg hadde fått sjansen til å kjøpe bolig og skape et stabilt hjem for meg og datteren min. Men det rakk jeg aldri.

Da Elines datter er snart sju år, beslutter barnevernet at hun skal i fosterhjem. De understreker at Eline på ingen måte har misbrukt eller vært voldelig mot datteren, men at det ble for mye for henne å klare alt alene.

– Vi hadde vært sammen alltid, så ble hun borte. Det ble veldig, veldig viktig for meg å fortelle henne at jeg hadde prøvd alt jeg kunne. Det var ikke slik at jeg ga henne fra meg frivillig, sier Eline, og tårene er ikke til å stoppe.

LES OGSÅ: Her skjer de fleste voldtekter

En tung bursdag

25. januar 2011: Det er Elines 25-årsdag. Hun har brukt dagevis på å finne ut hva hun skal ha på seg. Aller helst vil hun synke gjennom gulvet. Eline skal vitne mot sin mor for første gang. Etter at morens ekskjæreste sendte barnevernet to bilder av Elines mor der hun misbruker sine egne barn, reagerte de endelig. Politiet finner massive bildebevis og videofilmer som avslører at Elines mor, ekskjæresten og flere voksne i den lille bygda er involvert i årelangt misbruk av Elines småsøsken.

I vitneboksen søker Eline morens blikk, men moren ser vekk. Eline går bort til moren i pausen. «Vi kan vel si hei, mamma?» spør hun. Morens svar er iskaldt: «Vi to har ingenting å snakke om!»

Fra nå av blir Eline hørt på en helt ny måte. Politiet bestemmer seg for å etterforske overgrepene mot henne også, ja de vil snu hver eneste stein. Midt i alt dette, klarer Eline å stå på eksamen i hudpleie.

Våren 2012 skjer det Eline aldri trodde skulle skje. Ordføreren i Gjerdrum kommune vedgår at barnevernet i kommunen ikke har beskyttet Eline godt nok, og Eline får 1,9 millioner i erstatning!

Endelig kan hun kjøpe en bil som fungerer, gå til tannlegen, betale smågjeld og ikke minst tenke på å kjøpe bolig. Også kjøper hun lærebøker. Hun forteller det ikke til noen, men begynner på videre­gående som privatist.

– Vi andre kan bare drømme om hva det betydde for Eline å få erstatning og endelig å bli hørt. Alle mennesker er flokkdyr, ingen vil bli holdt utenfor eller mistrodd. Men Eline ble mistrodd med hensyn til hele sin eksistens og feildiagnostisert, sier Elines advokat Anne-Kristine Bohinen.

Bohinen har kjent Eline siden tenårene. Hun betegner henne som et løvetannbarn, som har vist en akselererende modning etter at hun ble hørt og trodd.

LES OGSÅ: - Mamma ga meg bort

Lammet av talesperre

Våren 2013 er det Elines egen sak som skal opp i retten. Hun har gruet seg voldsomt. Det er tøft å høre på da rektor på hennes gamle skole vitner om jenta som fortalte lærerne at hun bare fikk dusje en gang i uka og at hun ble slått og seksuelt misbrukt av både moren og stefaren. I barnevernsdokumentene heter det bare at «jenta forteller de utroligste historier».

Et annet vitne forteller hvor sterkt inntrykk det gjorde på henne som barn da Elines stefar viste henne en video der han mishandlet Eline til blods. Hun forteller at hun aldri har glemt hylene fra det forsvarsløse barnet. Senere sørget stefaren for å slette
alle spor.

Det er aldri noen tvil om skyldspørsmålet, og advokat Bohinen mener dette kan bli en ny begynnelse for Eline.

– Som tenåring var Eline nesten lammet av en slags talesperre. Nå føler jeg en enorm lettelse på hennes vegne, og tenker at hun endelig kan starte prosessen med å komme tilbake til et normalt liv.

LES OGSÅ: Overfalt i eget hjem

Ingen tillit til barnevernet

I vårsolen på Lillehammer er Eline glad for at hun aldri mer skal vitne mot moren.

– Jeg trodde jeg var godt forberedt før jeg vitnet i lagmannsretten, men det var grusomt. Jeg satt bare og ristet, og jeg synes det var vanskeligere å snakke denne gangen. Jeg er så nær dem det gjelder, men for mamma var jeg som en vilt fremmed.

Hva tenker du om at ingen grep inn og hjalp deg da du var barn?

Jeg klarer ikke å ha tillit til barne­vernet. De har sagt at hadde vi hatt den samme kunnskapen som vi har i dag da du var liten, ville vi skjønt at mye av det rare du sa på skolen var en prøveballong. Men min mor er veldig manipulerende. Hun manipulerer alle rundt seg.

Er det vanskelig for deg å stole på andre?

– Ja, jeg stoler ikke hundre prosent på noen.

Ikke engang kjæresten din som sitter her i dag?

Eline kaster et blikk på samboeren og ler hjertelig.

– Jo, jeg stoler på ham, helt til det eventuelt skjer noe. Jeg tar mine forbehold, men det er kanskje ikke noen bombe at jeg sliter med å stole på folk.

Eline bor nå sammen med kjæresten. Hun har ponni og hund og jobber deltid i en butikk. Datteren ser hun fire helger i året. Hun håper inderlig det kan bli mer samvær med tiden.

– Det er bursdagen hennes i dag, og jeg savner henne voldsomt.

Hva er ditt håp for framtiden?

Eline ser på samboeren, og svaret kommer kontant:

– At jeg får se datteren min mer, og at jeg gifter meg og får flere barn. Jeg har alltid vært glad i barn.

Du virker ikke som en bitter person?

Nei, bitter er jeg ikke. Ikke sint heller. Jeg kunne sikkert vært det, men jeg bare er det ikke. Jeg har det bra nå. Knut er den første ordentlige mannen jeg er sammen med, og nå ser jeg framover.

Det er likevel én tanke som aldri slipper helt taket:

– Hadde barnevernet hørt på meg da jeg var tenåring og prøvde å varsle, så ville det ikke blitt noen Alvdal-sak. Det gjør så vondt å tenke på.

  • Eline og samboeren Knut er anonymiserte og har andre navn i virkeligheten.
  • KK har forsøkt å komme i kontakt med barnevernet i Alvdal for å høre hva de har lært av Alvdal-saken, men de har ikke ønsket å uttale seg.


Denne saken er hentet fra KK utgave 22, som er i salg fredag 30. mai!

 

Sjekk KKs kjærlighetshoroskop

Saker spesielt utvalgt for deg: