GLAD I DYR: – Et liv uten katt er helt utenkelig for meg. Jeg har hatt to–tre år i livet uten dyr, og det var kjempekjedelig, sier Siba.  Foto: Astrid Waller
GLAD I DYR: – Et liv uten katt er helt utenkelig for meg. Jeg har hatt to–tre år i livet uten dyr, og det var kjempekjedelig, sier Siba. Foto: Astrid Waller
Kjæledyr

Slik har det gått med de hjemløse KK-kjæledyrene

De kom fra harde kår, men hjelpsomme hender ga dem en ny start.

Et liv uten kjæledyr? For Siba Engen (24) og samboeren Aleks Walheim (27) er det nærmest utenkelig. Hele femten ganger på tre år har paret stilt ettromsleiligheten, og seg selv, til disposisjon for katter som trenger et midlertidig fosterhjem.

– Vi har hatt mange villkatter her. En gang hadde vi en vill kattemor med fem unger.

Siba stryker over den grå bylten i fanget. 

– Andrea er faktisk den tammeste katten vi har hatt. Men det har vært mye jobb med henne.

LES OGSÅ: Visste du at et kjæledyr kan gjøre deg lykkelig?

Det har ikke kommet gratis. Det var for ett år siden at det som begynte som et fosteropphold for katten Andrea, ble til et varig hjem. Den 16 år gamle katten kom fra et dødsbo, og hadde bodd sammen med sønnen sin hele livet. Da eieren gikk bort, ble de to kattene overlatt til Dyrenes hus, en avdeling i Dyrebeskyttelsen. Sønnen måtte avlives, men Andrea var i god form og havnet i fosterhjem hos Siba og samboeren. Samtidig sto hun annonsert i KK, og paret bestemte seg for å adoptere henne: 

– Først var hun skeptisk, men etter hvert kom hun fram og ble veldig kosete. Vi skjønte at hun hadde bestemt seg for å være her hos oss – hadde funnet plassen sin. Og så fort jeg begynte å håndtere henne som vår egen katt og ikke en fosterkatt, fikk vi en veldig nær tilknytning.

Siba forteller at hun selv lider av fibromyalgi. En del av jobbtreningen har vært å arbeide i en hundebarnehage. Hva gir det henne å være sammen med dyr? 

– Så vanvittig mye! Det er et must å ha en katt i livet. Jeg klarer meg ikke uten. Og når vi bor så tett på hverandre, kan det være fint med en ekstra i huset som underholder litt. Det lengste vi har vært uten katt, er to uker. Det var jul og nyttår sånn at vi ikke fikk hentet en ny. Da fikk vi skikkelig abstinenser. Man blir jo helt dyreavhengig.

Hun nikker mot Andrea, som akkurat nå har lagt seg under TV-en.

– Hun kan liksom ikke få det varmt nok. Det er tydelig at hun eier stedet nå.

Andrea, som før jaget mus og fugler, er i dag innekatt. Siba mener det er perfekt.

– Hun maser aldri om å få komme ut. Hun prater mye med durelyder, og vi svarer henne.

Hun er en katt som liker å være midtpunktet, og leker som en kattunge. Til jul fikk Andrea egne julegaver. Siba beskriver henne som en litt bortskjemt prinsesse som venner kommer langveis fra for å hilse på. Navnet hennes, dog, ville nok ikke blitt Andrea om Siba hadde fått velge.

– Som du ser, elsker vi spill.

Hun nikker mot det hun kaller «Norges kanskje største spillkonsollsamling», og stabler med spill.

– Jeg ville nok ha gitt henne et islandsk navn, som for eksempel Vakur eller Fenja.

Siba røper at Andrea har et favorittspill:

– Det heter «Final Fantasy», og har masse blinkende lys og farger, og noen gule fugler som man kan ri på. Det synes hun er veldig spennende.

Men Andrea har en hemmelig side til, røper Siba. Den kommer til uttrykk når matmor er bortreist:

– Andrea er ekstremt mammadalt, og hun har faktisk slått til samboeren min.

– Slått til?

– Ja. Med labben i fjeset hans.

Aleks bekrefter. At kattelabben rammet ham med stor kraft da matmor var på reise.
Siba smiler diplomatisk.

– Men det er jo hyggelig å føle seg elsket av en katt, da. De er så selvgode. Å bli elsket av en katt skal mye til.

GLAD I HUNDER: På lufteplassen på Bøler er Anne-Lovise og Akira blitt kjent med andre hundeeier. Og ikke minst andre hunder: – Jeg kjenner ofte navnene på hundene, men ikke på eierne. Foto: Astrid Waller
GLAD I HUNDER: På lufteplassen på Bøler er Anne-Lovise og Akira blitt kjent med andre hundeeier. Og ikke minst andre hunder: – Jeg kjenner ofte navnene på hundene, men ikke på eierne. Foto: Astrid Waller Vis mer

LES OGSÅ: Kjæledyr gjør deg både sunnere og lettere til sinns

Skarpsynt vokter

Historien om Akira (7) er historien om hvordan livet kan snu. Selv for en hund. Den sosiale blandingshunden mistet gradvis synet av grå stær. Snublet i stolben og trapper, og snart så hun ingenting. Forsvarte seg med klynk mot den som tråkket henne for nær. Eieren var syk, og hunden gikk lenge på rundgang hos velvillige. 

– Heldigvis hadde de hørt om Solplassen, og leverte henne der, sier Anne-Lovise ­Bryne (69) og klør Akira bak et rufsete øre. 

På omplasseringshjemmet fikk hunden omsorg – og en annonse i KK. Var det kanskje noen som ville adoptere henne? Anne-Lovise hadde vært «hundekoser» på Solplassen, etter at hun skilte seg og siden pensjonerte seg fra jobben i Nasjonalforeningen for folkehelsen. En dag i uken kjørte hun til hundehjemmet for å klappe og lufte hundene.  

– Første gang jeg møtte Akira, hoppet hun rett opp i fanget mitt. Det var så god kjemi mellom oss. Jeg hadde kjent henne i to måneder da jeg så annonsen i KK. Jeg tenkte «Nei, og nei, skal Akira adopteres bort?» og heiv meg på telefonen.

Jo da, svarte Marianne Øyen, daglig leder på Solplassen. Akira skulle få et nytt hjem. I november 2016 kunne Anne-Lovise ta hunden med seg hjem. Og da en Akira som hadde fått synet tilbake! Solplassen hadde nemlig samlet inn penger på nettet slik at Akira kunne opereres.  

– Du skulle sett da hun våknet etter narkosen og kunne se. Hun kikket seg forundret omkring, som om hun så alt for første gang. 

LES OGSÅ: Silje har en rev som kjæledyr

Anne-Lovise minnes hvordan den blinde Akira ble utstøtt av en av de andre hundene, som skjønte at hun ikke kunne ta igjen, og som stadig bet og terget henne:  

– Noe av det første Akira gjorde da hun hadde fått synes tilbake, var å gå rett i strupen på ham som hadde mobbet henne. 

Vel hjemme hos Anne-Lovise på Bøler kom Akira til et hundevennlig område, og fikk en ny «bror» i Max, en tibetansk spaniel på 17 år. 

– Jeg hadde laget egen hundeseng til Akira, men hun ville heller opp i min seng, minnes Anne-Lovise. 

– Første natten jeg skulle legge meg, knurret hun og forsøkte å klatre i hierarkiet. Jeg måtte legge noe hundegodteri ute i gangen, og mens hun spiste, gikk jeg og la meg. Jeg har latt meg kjøpe. Siden har vi delt både sofa og seng, humrer Anne-Lovise.

Hun beskriver Akira som tillitsfull og snill mot Max, som også er omplassert. I dag er synet hennes normalt på det høyre øyet – og med langsynt haukeblikk på det venstre får hun med seg alt som skjer, selv langt inne i Bølerskogen: 

– Da stiller hun seg ved døren og gjør seg grov i målet. Hun er mye større i stemmen enn hun er i kroppen. Forbipasserende tror jo at hun er en svær vakthund! 

Av andre hemmeligheter kan matmor røpe at Akira har fortrengt Max fra sengen, og at hun når matmor ikke er hjemme, regjerer eneherskende mellom lakenene. I tillegg elsker Akira rå gulrøtter og knasker dem som om de var kjøttbein. På spørsmål om hvordan livet ville vært uten hund, svarer Ann Lovise: 

– Trist! Uten hundene vet jeg ikke hva jeg hadde gjort. Jeg er en sosial person som liker å prate med folk. Med Akira er jeg aldri ensom. 

Hun smiler. 

– Og når man ikke har barn, må man jo bruke pengene til det man kan. Likskjorta har ikke lommer, vet du.

KATTEHUS: Da Selmer flyttet inn, var kattehuset snart på plass. – Der får han godt overblikk, og han kan kvesse klørne, sånn at han ikke går løs på sofaen, sier matmor Mina. Foto: Astrid Waller
KATTEHUS: Da Selmer flyttet inn, var kattehuset snart på plass. – Der får han godt overblikk, og han kan kvesse klørne, sånn at han ikke går løs på sofaen, sier matmor Mina. Foto: Astrid Waller Vis mer

LES OGSÅ: Dette må du tenke på før du anskaffer kjæledyr

Engstelig snap-katt

Å være tålmodig? Det er kanskje lettere sagt enn gjort, når du endelig har fått kjæledyret du har lengtet etter – og alt katten vil, er å gjemme seg? Mina Hatlevik (29) erfarte nettopp det. Drømmen om et kjæledyr holdt på å strande da villkatten Selmer ble hennes for et halvt år siden. «Født ute i skogen i 23 minusgrader», sto det i annonsen i KK.

En katt som aldri har sosialisert med mennesker, med unntak av månedene på omplasseringshjemmet Stjerterom, og hos en fostermor i Helgeroa. 

Men så kom Mina, og våren 2016 skulle Selmer flytte til leilighet i Oslo. Til en matmor som hadde ønsket seg en katt i mange år. Ja, kanskje akkurat Selmer?

– I begynnelsen hendte det nok at jeg angret. Da han bare lå der og gjemte seg under nattbordet. Men han er så snill og har så godt lynne. Finnes ikke aggressiv, så det er ikke noe problem at han er engstelig.

I den toetasjesleiligheten på Grüner-­løkka titter Selmer (2) ut gjennom gluggen i huset sitt. Kun med ett øye, vel å merke. 

– Jeg så ham på finn.no, med samme bilde som sto i KK, og falt for utseendet. Svart og hvitt, med hvit mage. Og de hvite føttene, akkurat som om han har på seg sokker.

Mina jobber med regnskap, studerer ­psykologi og er singel. Med leiebil ­hentet hun Selmer til sitt nye hjem, men vel hjemme løp katten og gjemte seg under et bord. 

– Da jeg hadde levert bilen, lå han der fortsatt. Han torde ikke engang spise skinka jeg hadde lagt fram. Og skinke er det beste han vet. 

Selmer sov under bordet i over et døgn i strekk, og selv etter det var han knapt å se. 

– Det ble ikke så mye jobb på meg på den tiden, for jeg måtte hjem til Selmer. 

– Du hadde en slags barselpermisjon?

– Ja! sier Mina med en latter. 

LES OGSÅ: Dette avslører hunden din om deg: -Man sier jo gjerne "som hund, så eier"

Mens Mina sov, begynte Selmer etter hvert å leve et hemmelig natteliv. Skulle han våge seg frampå, kanskje? Til en liten skinkebit? Eller kanskje vaske halen? Og mens biler og natteravner passerte utenfor, satte han seg i vinduet – under fullmåneskinnet – og tittet ut. På fuglene som våknet. Og kanskje sendte han sin tålmodige eier en vennlig tanke? Siden da er han blitt tryggere, og i dag kan Mina klappe ham, og til og med holde ham i korte stunder. 

– Om kvelden når jeg roper «Selmer», kommer han løpende og hopper opp i senga mi. I begynnelsen lå han med ansiktet inn mot mitt, og når jeg snudde meg, krabbet han over meg til den andre siden slik at han kunne ligge med ansiktet mot meg der også. Det var veldig søtt. 

Hun innrømmer at det kan bli litt vel mye kattesnakk: 

– På jobben spør folk meg stadig vekk om hvordan det går med Selmer, og det er en del katt på snapchaten min. På den annen side er det jo der familie og venner får sett ham, ettersom han går og gjemmer seg så fort jeg får besøk.

Hun mener Selmer trives som innekatt. Sjansen er stor for at han ville forsvunnet om han ble sluppet løs.

– Jeg tenkte å prøve å sette på ham en sele, sånn at vi kan gå tur. Men jeg tror han har det fint her. Godt og varmt. Det blir som i Syden, for en som ble funnet i 23 minusgrader. 

Hun har vurdert en katt til, for at Selmer skal få selskap: 

– Men jeg frykter at jeg vil begynne å favorisere, og da er det nok Selmer som kommer til å få mest oppmerksomhet, er jeg redd.

Hun omtaler Selmer litt spøkefullt for «samboeren» sin. 

– Om ettermiddagen kommer han og legger seg i sofaen ved siden av meg. Og når jeg har laks til middag, kommer han løpende bare jeg åpner ovnen. Så spiser vi middag sammen, Selmer og jeg. 

Hun smiler: 

– Han måtte bare få litt tid. Nå er han blitt en vanlig katt, slik som jeg ønsket meg. 

hege.lovstad-toverud@kk.no

Vil du adoptere et dyr? 

Ta kontakt med for eksempel Stjerterom, Fod-gården, Dyrenes hus eller Solplassen. Dyrebeskyttelsen har dessuten lokale avdelinger for dyr som trenger et nytt hjem. Les mer på dyrebeskyttelsen.no.

Til forsiden