KK.NO: Hva tenkte ebola-smittede Silje (30) da hun lå i kuvøse og på isolat med sykdommen en hel verden frykter?
Fikk hun panikk, fordi hun visste at dødsraten for ebola er på 60 prosent der hun ble smittet?
Tenkte hun at nå hadde hun fått rett; kampen mot klokka og epidemien var tapt, mens verden sto stille?
– Jeg tenkte hele tiden at dette skulle gå bra, sier Silje Lehne Michalsen til KK.
Den norske legen ved Harstad sykehus reiste til Sierra Leone i sommer. Hun skulle på sitt første oppdrag for Leger Uten Grenser. Selve oppdraget, diagnostisering av lassafeber, var ikke så risikofylt.
Men 5. september slo Leger Uten Grenser i Norge full alarm for statsminister Erna Solberg. Hjelpearbeidere ropte ikke om hjelp lenger. De brølte. 25. september forkynte president Barack Obama at kampen mot ebola måtte ha topp prioritet i alle land. Han sammenlignet kampen mot ebola med en maraton i sprint.
Seks dager senere, en lørdag i begynnelsen av oktober, oppdager Silje Lehne Michalsen at hun er blitt syk. Hun har følt seg uvel, har feber og tar en malariatest. Svaret er ikke malaria, det er ebola. Det verst tenkelige.
I løpet av 24 timer blir alle alarmknapper med kriseløsninger og sikkerhetstiltak aktivert.
Silje er på vei hjem til Norge med spesialfly – i en smittesikker, lufttett kuvøse. Blålyskortesjen med motorsykler, ambulanser og helsepersonell i neongule smitte-vernsdrakter på vei til Ullevål sykehus får det til å gå kaldt nedover ryggen på norske avislesere og tv-seere. Scenen er som hentet fra en skrekkfilm.
– Jeg var egentlig ikke så bekymret, sier Silje i dag.
LES OGSÅ: Vet ikke at de er hivsmittet
Ekstreme forskjeller
Sile ble frisk. Men hva tenkte hun på? Vurderte hun fram og tilbake hvor og når hun kunne ha blitt smittet, hva som hadde gått galt?
– Jeg tenkte mye på de tre sierraleonske kollegene mine som ble syke med ebola samtidig som jeg, sier Silje til KK.
– Jeg tenkte på de ekstreme forskjellene i behandlingen vår.
Ekstreme forskjeller er ingen overdrevet beskrivelse. Totalt var 130 personer på sykehuset involvert i behandlingen av Silje. Et helt land, med statsminister og regjering i bresjen, heiet på henne. Hun fikk snakke med familien sin på mobiltelefon og etter hvert kommunisere med dem gjennom en glassvegg. Å ha ebola i Vest-Afrika er noe ganske annet, forklarte Silje da hun holdt sitt livs første pressekonferanse på Ullevål sykehus 20. oktober.
– Det er å miste søstre, fedre og naboer. Å være seks år og innlagt uten noen kjente. Å være isolert i varme, overfylte telt, med harde senger og døde kropper i nabosengene. Men det er bare hvis du er så heldig å få plass. Å ha ebola i Vest-Afrika er å ha en liten sjanse til å overleve, men sannsynligvis ender det med å dø alene.
LES OGSÅ: - At jeg overlevde er ren flaks
Ble antagelig smittet på mottaksområde
I dag er Silje fortsatt hjemme hos familien i Nord-Norge. Selv om hun er frisk og smittefri, ønsker hun tid og ro for seg selv. Etter to uker på isolat, har hun hatt behov for å bygge seg opp igjen med frisk luft, riktig mat og mosjon.
KK har som et unntak fått lov til å stille henne noen spørsmål på epost i forbindelse med utdelingen av prisen Årets Ildsjel.
Hun har fått vite at hun trolig ble smittet i et mottaksområde for pasienter der man i starten ikke brukte full beskyttelsesdrakt.
Og hun vet at to av de sierraleonske kollegene hennes døde av ebola. En tredje overlevde.
Siljes følelsesladde appell om de himmelropende, urettferdige forskjellene i behandling er blitt delt over 10 000 ganger på Facebook.
Pappa Bård innrømmet for pressen at han gråt da han leste hva datteren hadde skrevet i sin tale. Ikke bare gråt han fordi hun hadde overlevd. Han gråt fordi sykdommen ikke hadde fjernet en millimeter av Siljes enorme humanitære engasjement. Hun fokuserte ikke på seg selv. Nok en gang satte hun flomlyset på millionene av mennesker som ikke får hjelpen de trenger.
(Kilder: Leger Uten Grenser, Aftenposten)
Denne saken kan leses i sin helhet i vårt heidundrende nyttårsnummer, KK51/52, som er i salg fra fredag 19. desember.
