BLE VOLDTATT: Monica ble gruppevoldtatt i USA. Nå skal hun skrive bok om det.  Foto: Astrid Waller
BLE VOLDTATT: Monica ble gruppevoldtatt i USA. Nå skal hun skrive bok om det. Foto: Astrid Waller Vis mer

Kk Reportasje

Slik tilga Monika de som voldtok henne

For tre år siden ble 23-åringen gjengvoldtatt i USA. Nå vil hun gi ut bok med overgriperen!

Når hun skjønte hva som skulle skje, var det som om kroppen kortsluttet og hodet gikk over på nødaggregat, som jobbet kun mot et mål: Å overleve.

– Vi skulle bare ta en pause fra lesingen.

Monika Kørra (23) snakker om desemberkvelden i 2009, innspurten i hennes andre semester ved Southern Methodist University i Dallas. Mellom henne og juleferien
hjemme i Løten var det bare en eksamen som lå i veien. Sammen med to venninner bestemte psykologistudenten seg for å la bøkene ligge noen timer og likevel stikke
innom festen de var bedt på rett utenfor campus.

Hun vet det bør være irrelevant, og hun blir provosert av at spørsmålene alltid blir stilt i voldtektssaker. Hva hadde hun på seg, hvor sent var det, hvor mye hadde hun drukket? Likevel understreker hun uoppfordret at det var en rolig kveld. Noen befriende timer med gode venner var alt de trengte, og klokka halv to forlot de festen.

– Alle forholdsregler var tatt. En kamerat skulle hente oss, bilen sto og ventet på oss på den andre siden av gata.





Det som skjedde på noen få meter, på noen få sekunder, kunne ingen forutse eller forhindre. Plutselig stoppet en svart SUV like foran dem. Noe ble ropt. Monika hørte ikke hva det var, kanskje det var noen som skulle på festen de var på vei ut fra? Det var alt hun rakk å tenke før hun plutselig kjente noen bak seg og en pistol trykket mot hodet. Hun kjente for første gang i sitt liv den desperate følelsen av fysisk ikke å ha
kontrollen. Friidrettstalentet som hadde løpt hele livet, og hadde kommet til USA på idrettsstipend, kom seg ikke av flekken.

LES OGSÅ: Lene Alexandras mor om gruppevoldtekten av datteren

Historien som ikke må ties i hjel

Monika Kørra er hjemme på Norgesferie. Studiene er avsluttet. Men i USA har hun fått en misjon. «Kill the silence». Gigantforlaget Random House vil gi ut boka under samme tittel. Universitetene og fagorganisasjoner vil ha henne på foredragslista, tv-kanalene vil ha henne i studio. For en måned siden tok hun plass i stolen hos Ricki Lake for å fortelle sin historie. Gi voldtektsofre et ansikt.

– Hver dag blir 1800 kvinner voldtatt i USA. Hver dag! Det betyr at i ethvert øyeblikk, akkurat nå, går noen gjennom det samme marerittet.

Tallene på verdensbasis tør man knapt tenke på. Og så kommer mørketallene. I USA blir 54 prosent av seksuelle overgrep aldri rapportert.

– Jeg har alltid tenkt at hvis noe sånt skjer meg, vil refleksen være å sparke og slåss for å komme seg unna.

Men så kjente hun pistolen mot hodet og tenkte: Jeg må gjøre alt det de ønsker så de ikke dreper meg. Hun ble dratt inn i bilen, venninnen prøvde å stoppe
dem, men fikk pistolen rettet mot seg. Hun måtte se bilen spinne av gårde med bestevenninnen. Etter tjue minutter stoppet de. Rev av henne smykker og verdisaker.

– Så voldtok de meg en etter en. To av gangen. Tre av gangen.

Monika har fortalt historien så mange ganger, så lett at man skulle tro det ikke handler om henne selv. Hadde det ikke vært for avskyen i stemmen og intensiteten
i blikket. Iherdigheten i budskapet. I dag jobber hun som personlig trener, men vier mye av sin tid til sitt personlige brennpunkt «The Monika Kørra foundation» som jobber for å fjerne tabuet rundt voldtekt og med forebyggende arbeid.

Når hun skjønte hvor det bar, stengte hun av kroppen. Det var som hele hendelsen foregikk i hodet. For Monika kunne det ha vart i timer, dager.

– Det er utrolig hvor mange tanker man kan rekke å tenke på kort tid. I hodet foregikk en indre diskusjon. Mellom den iskalde som tviholdt på troen på at jeg
skulle overleve, og den livredde som friket ut, tenkte jeg er jo så ung, jeg har ikke fått sagt ha det.

NEKTET Å GI OPP: Monika nektet å gi opp studentlivet i Dalles etter voldtekten. Hun ville ikke la det som hadde skjedd knekke henne.  Foto: Astrid Waller
NEKTET Å GI OPP: Monika nektet å gi opp studentlivet i Dalles etter voldtekten. Hun ville ikke la det som hadde skjedd knekke henne. Foto: Astrid Waller Vis mer

«Si at du vil det. Jeg vet du vil det.»

Scenarioet som utspant seg utenfor henne, aggressiviteten i det ene øyeblikket, latteren i det neste, underbygde frykten. Tre rusede menn som skrek og ropte til hverandre på spansk, et språk hun ikke forsto.





– Det hele virket ute av kontroll, det virket som de ikke hadde noen plan. Om hva de skulle gjøre med meg etterpå. Det skremte meg. Det som hele tiden opptok tankene mine var: «Hvor er pistolen». Jeg prøvde å få blikkontakt med dem, men det var som det ikke var noen mennesker bak øynene. Så fikk hun tape over øynene.

Det aller verste var da en av mennene tvang henne til å sitte på fanget hans, se ham inn i øynene og kysse ham. Mens han sa: «Si at du vil det. Jeg vet du vil det.»
Hun vet ikke hva som gjorde utslaget. Et svakt sekund? Kanskje var det bare en tilfeldighet, at hun kom seg fra det med livet i behold?

– Det gikk opp for dem at jeg ikke var derifra, og spurte hvor jeg kom fra. Like etter sendte de meg ut.

Politiet som var varslet om hendelsen av venninnen fant henne ikke lenge etterpå, en famlende og redd skikkelse i desembermørket, uten sko og med ducktape i håret.

– Jeg hadde prøvd å stoppe flere biler. Men oppdaget jeg at det satt menn i førersetet, ble jeg redd og løp. Samtidig ble jeg overrasket over hvor mange biler som bare kjørte rett forbi.

LES OGSÅ: Takke seg selv for voldtekt?

Voldtekt handler ikke om sex

Hun hadde overlevd. Hennes første tanke allerede da hun satte seg i politibilen var: «Jeg skal ikke la dette knekke meg.» Samtidig følte hun seg ikke trygg før hun fire dager senere fikk vite at de tre gjerningsmennene var pågrepet.

«Dere skal vite at jeg har det bra. Ikke få panikk. Men jeg er blitt kidnappet og voldtatt.» Telefonen hjem. Alle foreldres mareritt. Den første reaksjonen var å få datteren hjem i trygghet. Men Monika var bevisst på at hun skulle fortsette studiene og livet hun hadde i Texas, og fikk foreldrenes støtte.

– Som mamma selv pleier å si: «Når du detter av hesten, setter du deg oppå igjen.»
Tiden etterpå jobbet jeg mye med å finne mening. Hvorfor jeg skulle leve i en verden med sånne folk? Samtidig som jeg fikk se det beste i andre mennesker.

Kjæresten, vennene var der 24-7, sov ved siden av henne i sengen, sørget for at hun aldri var alene når hun følte seg utrygg. I flere måneder hadde hun mareritt, gjenopplevde voldtekten igjen og igjen.

– Det var viktig for meg å forstå. Voldtekt handler ikke om sex. Det handler om makt og kontroll. Jeg husker jeg så et par damesko i bilen. Og tenkte dette har de gjort før. Jeg er ikke den første.

Fikk overgriperene til å gråte

I dag sitter to av overgrepsmennene i fengsel på livstid. Den tredje har fått 25 års fengsel. I sluttprosedyren valgte hun å konfrontere dem, en for en.

– Det var en måte for meg å gjenvinne kontrollen på. Jeg var ikke lenger offeret. Jeg fortalte dem at jeg ikke hatet dem, men at jeg hatet det de hadde gjort mot meg. To av dem begynte å gråte. Det viste meg at de var mennesker, det var godt å se.

Hater du dem virkelig ikke?

– Nei. Jeg var lenge sint, men bestemte meg for at de ikke fortjener energien min. Hatet ville forhindre meg i å gå videre.

Så sa hun noe ingen av de tre hadde forventet seg, at hun tilga dem. Hvis de evnet å ta tak i livene sine, lære av sine feil.

LES OGSÅ: Frykt er smittsomt

Ønsker å jobbe med sin voldtektsmann

Som en del av bearbeidelsen valgte hun å bli med i et statelig program for voldtektsofre, «Victim offender meditation». Formålet er at offer skal få møte overgriper for å få svar. Men Monika hadde også et personlig ønske, at overgriperen som ikke fikk livstid, skulle skrive under en kontrakt som forpliktet ham til å delta på avrusningsprogram, ta utdanning, gjøre opp for seg ved å få livet på rett kjøl igjen, bli et bedre menneske. Den underskriften fikk hun.

Som en del av programmet skrev han også et brev til henne. Som hjalp henne med å forstå. Fire håndskrevne A4-sider.

– Jeg ble veldig overrasket over hva han skrev. Mer får hun ikke lov til å avsløre.

Fordi hun håper brevet vil bli en del av boka og bokforlaget vil ikke at hun skal røpe innholdet.

TILGA GJERNINGSMENNENE: Monika tilga gjerningsmennene det de hadde gjort mot henne,og sier at hun ikke hater overgriperne.  Foto: Astrid Waller
TILGA GJERNINGSMENNENE: Monika tilga gjerningsmennene det de hadde gjort mot henne,og sier at hun ikke hater overgriperne. Foto: Astrid Waller Vis mer

Synes synd på ham

Monika husker ham godt fra den kvelden. Gjengens svakeste ledd. Hun så tvilen i ansiktet hans. Han var hennes håp om at hun skulle overleve.





Fikk du sympati for din egen overgriper?

– Jeg synes synd på ham. Han har ikke hatt den støtten han trengte i oppveksten. Men samtidig har jeg fortalt ham at jeg ser på ham som et svakt menneske, som har gjort meg veldig, veldig vondt.

Nylig besøkte hun ham i fengselet. Monika merker allerede at han er en annen person, og tror ham på at han aldri vil gjøre noe sånt igjen. Det har også hjulpet henne selv. Hennes kontakt med sin overgrepsmann har et konkret formål. Boka «Kill the silence» som også gis ut av Gyldendal på norsk, handler ikke bare om å fjerne tabuet rundt voldtekt slik at voldtektsofre tør å søke den hjelpen de trenger. Hun ønsker også å forebygge.

– Jeg har stor tro på at menn har mulighet til å endre holdninger og oppførsel hos andre menn.

I KK: Saken om Monika er hentet fra ukens utgave av KK - som er i salg fredag 28. juni!
I KK: Saken om Monika er hentet fra ukens utgave av KK - som er i salg fredag 28. juni! Vis mer

Hjelper til med boken






Overgriperen Luis Ferdnando Zuniga ønsker å hjelpe henne. Nå håper hun at han får bidra på bokprosjektet.

– Jeg ønsker å få ut et budskap til både kvinner og menn, derfor er hans bidrag, hans historie så viktig. Han er veldig innstilt på å bidra. Men som innsatt må dette gjennom flere instanser for å bli godkjent. Monika brenner for dette prosjektet, dette samarbeidet. Hun ønsker også å jobbe mot Norge med foredrag og forebyggende arbeid.

– Det er veldig trist å følge med på utviklingen i Norge når det kommer til voldtekt.
Hun har nylig hørt om russevoldtekter i nyhetene.

– Jeg glemmer ikke, det vil alltid være en del av livet mitt. Men samtidig har livet mitt fått ny mening, det jeg gjør nå er så utrolig meningsfylt.
Det er en blandet følelse: Det som har skjedd ville hun selvsagt aller helst vært foruten. Samtidig har det kommet noe godt ut av det.

– Jeg er blitt en gladere person enn før. Livet er skjørt, og jeg har lært å sette mer pris på det. Jeg føler at det er dette som jeg er ment til å gjøre.

(Denne saken er hentet fra KK nummer 26, som er i salg fra fredag 28. juni. Tekst: Merete Glorvigen)

LES OGSÅ: Kom i form med selvforsvar

JOBBER MED BOK: Monika jobber med boken og prosjektet «Kill the silence», som gigantforlaget Random House vil gi ut. Foto: Astrid Waller
JOBBER MED BOK: Monika jobber med boken og prosjektet «Kill the silence», som gigantforlaget Random House vil gi ut. Foto: Astrid Waller Vis mer