Én ting skal Billy Corgan og hans Smashing Pumpkins ha: Det er temmelig freskt å kalle plata si «Zeitgeist» («Tidsånd»). Spesielt når du hadde din storhetstid for 14 år siden.

Ribbet utgave i utdatert drakt
Smashing Pumpkins var blant de aller største bandene på 90-tallet, og med rette. Med sin blanding av grunge, alternativ rock og indiepop og en uomtvistelig melodisans erobret Pumpkins rockeungdom verden over. Nå har fansen blitt voksne, og Smashing Pumpkins har mistet de viktige medlemmene James Iha og D’Arcy.

Tilbake står bandets ubestridte hersker, Billy Corgan, og den distinkte trommisen Jimmy Chamberlin. Kanskje hadde de to gjort best i å hvile på sine musikalske laurbær. Det kan nemlig synes som om tiden har løpt fra dem.

Grøtete gitargnukk
Plata åpner med «Doomsday Clock», som fra første sekund er gitargrøt mer enn gitarkunst lik den vi kunne vente oss fra Smashing Pumpkins i glansdagene. Fuzzgitar er ofte topp, men ikke når den legger seg over deg som et klamt teppe og det er umulig å skille låtene fra hverandre.

Slipp Jimmy fri!
Jimmy Chamberlin skal definitivt ha honnør for sin innsats ved trommesettet, men han drukner som regel i sjefens gitar-eksesser. Aller verst er det på paranoide/kritiske «United States», hvor Corgan på nasalt vis langer ut mot alt og alle i det som tydeligvis er ment å være platas episke øyeblikk.

For lite, for sent
«Neverlost» er ganske fin i sin neddempethet og skarpe skifter, og «Come On! Let's Go!» er slett ikke ueffen - mye på grunn av at Corgan har tonet ned det likelydende gitarøset. «For God and Country» gir en påminnelse om Pumpkins' gamle storhet, men tre sanger er dessverre ikke nok til å redde en utgivelse som er altfor svak.

Smashing Pumpkins styrke lå i bandets evne til å servere nyskapende, refrengsterk, storslått gitardrevet indierock. Få ting er tristere enn når gamle helter ikke innser sin begrensning.