Det er dårlige tider for gjengen på Edgarasjen. Det ser ut som eieren, supersympatiske Edgar, må selge verkstedet til en slem finansherre. Samholdet er i ferd med å rakne, men som et siste sprell bestemmer våre helter - alle trofaste slitere med overdreven interesse for fotball - seg for å dra på tur til fotball-VM i Tyskland.
De er en broket forsamling: Edgar er streitingen med en stor hemmelighet, Freddy er en mislykket rockemusiker, Øyvind har en dominerende mor og har aldri pult, Petter dumper dama for å pule rundt og skjønner for sent at han har tabba seg ut, Karsten er langtidssykmeldt og konstant blakk, og Kai kjemper en mer eller mindre mislykket kamp mot flaska. Med seg på veien nedover i Tyskland får de Edgars nyfrelste nevø, og gjengen kommer seg selvfølgelig ikke til VM uten rabalder.
Lange flate ballær er ingen jevn og god film, den varierer kontinuerlig mellom det ytterst pinlige og det lattervekkende sjarmerende. Her fins scener som får en til å krympe seg i setet av skjermflauhet, men også rørende og morsomme episoder du ler av. Også skuespillerprestasjonene er av særs variabel kvalitetet - det er tydelig at de seks hovedrolleinnehaverne er amatører, som ble hentet inn for å spille inn reklamefilmen Lange flate ballær bygger videre på.
Men så er det dette med sjarmen da. For selv om Lange flate ballær byr på folkelig buskishumor på sitt beste - og verste - blir man på merkelig vis sjarmert underveis. Filmens siste halvtime drar da også inntrykket opp, når gutta henger på stadio'n og menger seg med VIP'er som Åsne Seierstad og Ari Behn, sitter fliret løst. Behns gjesteopptreden som seg selv er stor komikk, måten han hei-hei-hei'er seg gjennom rommet, er dypt fascinert av det folkelige ved fotballinteressen, og smooth-talker med alle, vitner om mye selvironi fra prinsessegemalens side.
Lange flate ballær er ingen stor film som vil sette dype spor i norske kinogjengeres sinn, men den er harmløs situasjonskomikk man kan løse billett til en kveld det ikke er så mye annet å se på kino.
