– Det at datteren min og jeg blir helt isolerte her på Digermulen, er nesten verre enn den kroniske hodepinen og alle de andre plagene, sier Linda Emina Solhaug på telefon fra Lofoten. Saken ble først omtalt i Lofotposten.
– Alle som har hatt en eller annen form for blødning i hjernen, mister lappen et halvt år. Det er kanskje ikke så ille for folk som bor i byer eller på tettsteder, men hit går det ikke engang buss, forteller Linda.
- Datteren min er avhengig av at jeg kjører henne, og vi ser begge frem til 29. november. Da er det seks måneder siden jeg ble akutt syk, og jeg regner med at jeg da får førerkortet tilbake.
Solveig kan ikke huske kjærestens ansikt
Fra null til hundre på sekundet
Linda har tre barn, to av dem er voksne og bor i Oslo. Bare datteren på 15 år bor sammen med mamma i huset på Digermulen. Dette er en liten plass med én nærbutikk. Skolen har seks elever, og datteren har venner som bor et godt stykke unna. Det har Linda også. Lindas far bor bare seks kilometer unna, noe Linda er svært takknemlig for.
Hun forklarer seg greit om hva som skjedde søndag 29. mai i år. Noen av minnene er tåkete, men Linda husker det meste.
– Det var strålende sol, og jeg bestemte meg for å rusle en tur til en nabo på formiddagskaffe. Som tenåringer flest, liker datteren min å sove lenge på fridager, sier Linda.
– Etter en hyggelig pratestund og et par kopper kaffe, gikk jeg hjemover. Jeg tenkte på hva vi skulle finne på, været innbød til uteaktiviteter, og jeg ville hjem og vekke datteren min. Da jeg hadde cirka 20 meter igjen til huset vårt, var det som om jeg ble skutt i bakhodet. Smerten gikk fra null til hundre på sekundet, og jeg falt ned på kne.
Linda forklarer at hun kom seg opp og hjem, der det første hun gjorde var å ringe pappa. Datteren hadde ikke stått opp enda.
– Hvorfor ringer du meg, du må ringe legevakten, sa faren bestemt.
Linda ringte 113 og fikk ikke sagt mange ord før hun fikk beskjed om at en ambulanse var på vei. Hun ble bedt om å vekke datteren og sørge for at en voksen person var sammen med henne. Lindas far kastet seg i bilen så fort han fikk beskjeden.
Ble truffet av lynet: - Alt rundt meg var lyst, og plutselig hadde jeg kort hår
Aldri hørt om diagnosen
Linda har migreneanfall noen få ganger i året, men denne hodepinen var helt annerledes. Det var vanvittig vondt, som et klogrep i bakhodet og nakken. Linda bor sju mil fra nærmeste ambulansestasjon, og ventetiden føltes fryktelig lang. På telefon informerte AMK om at de også ville rekvirere et helikopter. Fra Harstad brukte det 28 minutter på å komme.
– Jeg husker jeg bekymret meg for alt styret jeg lagde, og mente det ikke var nødvendig med både ambulanse og helikopter, sier Linda.
– Det neste jeg husker er at det var altfor mange mennesker i stua mi. Jeg lå på sofaen, og tre ambulansemedarbeidere forsøkte å sette inn veneflon, både i armene og i benet, det var visst ikke så lett. Til slutt fikk jeg en veneflon i armen og smertestillende gjennom den.
Linda ble fløyet til Stokmarknes sykehus, der det ble tatt CT med og uten kontrast. Hun hadde fremdeles sterke hodesmerter, men fikk bevege seg fritt rundt på sykehuset. Sent på kvelden ble det tatt prøve av spinalvæsken. Både bilder og spinalvæske ble sendt til sykehuset i Tromsø, der de fant ut at Linda hadde en aktiv blødning i hjernen. Hun ble fløyet til Tromsø neste dag, og ble liggende med strengt sengeleie, hun fikk ikke en gang lov til å gå på do.
– Jeg fikk høre at jeg hadde hjernehinneblødning, en sykdom jeg aldri hadde hørt om, og som jeg syntes hørtes ut som en dødsdom. Jeg husker ikke om jeg fikk noe særlig informasjon, var vel litt i min egen verden på grunn av sterke smertestillende medikamenter, sier Linda.
– Jeg ble liggende på intensiven i mange dager, men fordi de ikke fant årsaken til blødningen, ble jeg ikke operert. Jeg husker ikke hvor lenge jeg lå der, før jeg ble overført til Stokmarknes sykehus og deretter hjem.
- Clara lå på gulvet og skalv, mens blodet rant ut av munnen hennes
Blødningen setter begrensninger
Selv om Linda helst vil vite hva som forårsaket hjernehinneblødningen, har legene fortalt henne at det er en god nyhet at de ikke finner noen grunn. Linda skal ha fått beskjed om at hun ikke hadde aneurisme som måtte behandles, og at hun ikke har større risiko enn andre for å få en ny blødning.
Ifølge Linda sier legene at blodet i hjernen vil tørke inn av seg selv i løpet av to år, og at hun da vil fungere akkurat som hun gjorde før blødningen. Linda velger å tenke positivt og tro på prognosen.
Hun er ufør på grunn av en annen kronisk sykdom, som ikke har noe med hjernen å gjøre. Men selv om hun er vant til ikke å gå på jobb, er livet hennes helt annerledes nå.
– Vi har Trollfjorden og mektige fjell, og jeg er veldig glad i å gå på tur. Det kan jeg ikke gjøre nå, jeg blir altfor fort sliten. Jeg må hvile mye, og jeg sover langt mer enn tidligere, sier Linda.
– I tillegg til kronisk hodepine, sliter jeg med hukommelse og konsentrasjon. Tidsforståelsen er helt borte. Jeg aner ikke om jeg gjorde noe i går eller for en uke siden, og det er ganske ugreit. De sterkeste medisinene fra sykehuset er seponert, men jeg er fremdeles avhengig av smertestillende flere ganger i døgnet.
Linda forteller at enkelte ord, som var helt vanlige for henne å bruke før, er helt borte. Hun leter, men ordene finnes ikke lenger i vokabularet. Hun sliter også med oppmerksomhet og lyder, og klarer ikke å oppfatte hva folk sier når flere snakker på en gang.
– Jeg må se mennesket jeg snakker med, sånn var det aldri før, sier Linda.
– Alle disse senskadene, i tillegg til at jeg ikke kan kjøre bil, gjør at jeg har mistet det sosiale livet mitt.
Frederik var bare 8 år da han fikk blodpropp i hjernen
Noe positivt med alt
– Datteren min skulle konfirmeres 6. juni. Da lå jeg på sykehuset, og konfirmasjonen er utsatt til høsten. Og jeg har heldigvis skrevet talen allerede, sier Linda og ler.
– At jeg ikke får kjøre bil er nok også smart, jeg merker at jeg er treigere i oppfattelsen. Og kjøreforbudet er jo bare midlertidig.
Linda sier videre at hun har endret tankesettet etter hjernehinneblødningen. Hun velger nå å se mer positivt på ting hun før så realistisk, kanskje litt negativt på.
– Jeg har bygget opp en mental styrke, og har blitt flinkere til å sette pris på de små tingene i livet, sier Linda.
– Det tok jeg meg nok ikke tid til før. Jeg tror alt vil bli bra igjen, og er ikke like utålmodig som jeg var tidligere. Det er utrolig mye å glede seg over, bare man har sansene åpne. Og alternativet mitt kunne vært så mye verre.
Faren til Lindas datter har godkjent artikkelen.
Livet etter hjernehinneblødning
De fleste som overlever blødning, er selvstendige og fungerer godt i det daglige. Samtidig har mange redusert livskvalitet og klarer ikke å delta i arbeidslivet. Blødning påvirker oftest hjernen globalt, det gir redusert kapasitet og utholdenhet. Noen ganger påvirkes spesifikke hjernefunksjoner som kan føre til redusert hukommelse, konsentrasjon, språkfunksjon, initiativ og tiltakslyst. Noen har også redusert motorisk funksjon. Overfølsomhet for lyd er ganske vanlig og er mer uttalt når man er sliten. Etter hvert sliter mange med følelsesmessige reaksjoner som angst og depresjon. Opptil 70 prosent rapporterer uttalt trettbarhet (fatigue). Mange føler seg «annerledes», har vansker med mestring av redusert funksjon og opplever forandringer i relasjoner med familien og venner.
Det er viktig å kartlegge vanskene og få hjelp til å mestre dem. Hjernen trenger tid til å tilpasse sin aktivitet i forhold til de funksjonene som eventuelt er svekket. Flere studier har vist at forbedringspotensialet er stort i flere år etter blødningen. Jo lengre ut i forløpet, jo saktere merker man bedring. Etter mange år kan det fortsatt skje bedring og det må derfor gjøres repeterte vurderinger av rehabiliteringsbehov.
Janne (35) var midt i en Aerobictime da hun falt om med slag: - Jeg er kjempeheldig som lever
Kilde: LHL.no
