Eskobar: Eskobar
Karakter: kkkkkk
Svenske Eskobar har lenge vaket i overflaten som et av disse bandene det er småtrivelig å høre på, men som man sjelden får hang ups på. - Vi vil ikke presse oss på folk, har vokalist Daniel Bellqvists sagt i et intervju, og det merkes også på bandets fjerde plate, som for anledningen er selvtitulert og utgitt på eget selskap.
Nei, Eskobar presser seg ikke på folk. Eskobar er som den greie, men veldig sjenerte gutten i klassen din på ungdomsskolen, han som aldri kødda med læreren eller tømte jogurt i sekken din for å få oppmerksomhet. Han som bare var der, men alltid var hyggelig når du husket at han fantes. Sånn er Eskobar også - musikken er fin, hyggelig og ganske forglemmelig.
Daniel Bellqvist, Frederik Zäll og Robert Birming har laget et album som glir rett inn i Coldplay/Aqualung/Keane/Travis-båsen - melodiøs pop med småmelankolske tekster og vakre arrangementer. Det er musikk som krever ekstremt lite av lytteren, og noen ganger er det kanskje akkurat det du er ute etter? Bellqvist har en fin, honningmyk stemme, Zälls (ofte akustiske) gitarspill er det ingenting å utsette på, og Birming spiller tilbakelente trommer med velkomne snev av jazz.
Jeg savner brodd. Noe som gjør overflaten litt mindre glatt, noe som gjør at de vakre melodiene berører og gjør vondt. Melankolsk musikk er avhengig av at lytteren får en liten klo rundt hjertet av å høre på. Men selv om Eskobar hevder at «If you try to get close to me, be prepared, it might hurt,» føler man aldri hjertesmerte.
Dette er musikk for deg som bare vil høre noe fint, og ikke er så overvettes opptatt av originalitet og slikt. Det lyder innsmigrende, mykt og pent, men litt for pyntelig til at vi lar oss rive med. Ingen kan hate Eskobar, men jeg kan ikke forestille meg at noen kan elske dem heller.
LES MER HER:
