Kuriøst nok: da jeg la «Places like this», den nyeste platen fra australske Architecture in Helsinki inn i iTunes, mente programmet at sjangeren måtte være «children’s music». La gå at AiH er et vanskelig band å sjangerfeste, men barnemusikk – det er det altså ikke.

Fint fjas
Imidlertid er dette leken fjasepop som alltid balanserer på riktig side av irriterende. Bandet, som nylig gjorde en forrykende konsert på Øya i Oslo, bruker rytmebrudd (mange overraskende beats!), rare instrumenter og snurrige tekstlinjer til å skape et særegent, utrolig energisk musikalsk uttrykk.

Hovedvokalist Cameron Bird ligger tidvis veldig nært Isaac Brocks i Modest Mouse, i sær når han snerrer og glefser, men i og med at lydbildet er så forskjellig som helhet lar vi det passere.

Fengende kreativitet
«Places like this» åpner med superfengende «Red Turned White», og fortsetter med ytterligere ni pussige, skrudde poplåter som alle tyder på et enormt kreativt overskudd. Her er så mange instrumenter, snodige lyder og innsmigrende melodilinjer at man kan lytte til platen gang på gang og stadig oppdage nye ting.

Overrasker
Låtene tar hele tiden uventede retninger og inkorporerer ulike stilarter uten å blunke, men har alle det til felles at de er energiske, dansbare og smittende i alt sitt overskudd. Vi hører inspirasjon fra band som B52s, Fiery Furnaces og Talking Heads, men aller mest hører vi lyden av et sjarmerende poporkester som er klare til å få deg til å danse. Liker du denne, bør du også sjekke bandets forrige plate – «In Case We Die» fra 2005 er kanskje enda bedre.