Solveig har nettopp flyttet til Skogbygda på Romerike, og beskriver det som et paradis å bo midt i skogen. Her bruker hun alle sine krefter på å bli så frisk som mulig. Hun har samboer, to voksne barn og en bonussønn.
– Samboeren min og jeg var bestevenner på ungdomsskolen, så skiltes våre veier. Vi møttes igjen og flyttet sammen i 2020, forteller Solveig i en telefonsamtale med KKs journalist.
– Jeg husker hvordan han så ut som tenåring, men jeg klarer ikke å huske ansiktet hans nå. Det er ganske flaut. Men han var en dritkjekk tenåring, så det er et flott bilde jeg har på netthinnen.
– Hver natt lette jeg etter broren min på halshoggingsvideoer
Bilulykken endret alt
For seks år siden bodde Solveig i Fredrikstad og var på vei til jobb i Hobøl kommune, der hun arbeidet som barnehagefaglig rådgiver. Hun er utdannet barnehagelærer og taklet det store ansvaret som rådgiver bra. Hun trivdes i jobben og livet var fint. Arbeidsdagen begynte klokken 0800, det var fredag 18. september 2015, og Solveig var ute i god tid.
– Fem minutter før jeg var fremme, ble bilen min påkjørt bakfra i 80 km/time. Jeg hadde bremset for en buss som la seg ut fra busslommen, så jeg sto helt stille. Jeg var alene i bilen, forteller Solveig.
– Jeg husker ikke klart hva som skjedde like etterpå. Noen ringte etter ambulanser, bilen min var totalvrak. Det jeg husker er at noen brannfolk ba meg sitte stille i bilen, mens jeg selv var mest opptatt av å komme meg på jobb.
Solveig forteller om undersøkelser på Fredrikstad sykehus. Hun fikk beskjed om at hun trolig hadde hjernerystelse, men at legene ikke fant synlige skader.
– Sønnen min var nok redd jeg skulle kjede meg, så han lånte en bok til meg på biblioteket. Tanken var god, men jeg klarte ikke å lese noe som helst, svimmel og kvalm som jeg var, sier Solveig.
– Jeg ble sendt hjem til mine to barn på den gang 17 og 18 år, og fikk beskjed om at jeg sannsynligvis kunne gå på jobb igjen på mandag. Det kunne jeg imidlertid ikke.
Funksjonsnedsettelser
Solveig oppsøkte fastlegen og måtte sykmeldes gang på gang. Hun hadde vondt i hodet, både inni og utenpå, var stiv i nakken, slet med hukommelse og konsentrasjon. Solveig opplevde lite forståelse i helsevesenet, men var sykmeldt det første året etter ulykken. Så begynte hun å jobbe ti prosent. Tanken var å gradvis øke til full stilling, men Solveig skjønte fort at hun ikke evnet å ha den samme stillingen med alle plagene etter ulykken.
– Verken akupunktur, fysioterapi eller tur med hunden kunne gi meg kreftene og arbeidsevnen tilbake, sier Solveig, som gikk fullstendig ned for telling etter få timer på jobben. Hodet kjentes så tungt at hun fysisk måtte holde det oppe med hendene.
– Jeg fikk derfor prøve å jobbe på et barnebibliotek, men selv ikke det mestret jeg særlig bra. Det var kanskje da jeg for alvor merket at jeg ikke klarte å kjenne igjen ansikter. Barna hadde ofte glemt lånekortet, men var sikre på at jeg visste hvem de var. De så rart på meg når jeg gang på gang spurte hva de het.
Solveig forteller om et liv med post-it-lapper overalt. Hun bet seg merke i stemmer, dialekter, briller, fregner, hårfarge, hårfeste, øredobber, ja alle fysiske kjennetegn. Hvis en brillebruker en dag dukket opp uten briller, hadde ikke Solveig sjans til å kjenne vedkommende igjen. Dette gjaldt på alle områder i livet, ikke bare på jobben.
– Da kommunesammenslåing førte til nye oppgaver, ble jeg veldig lei meg fordi jeg ikke klarte å lære, sier Solveig.
– En periode var jeg redd jeg hadde fått Alzheimers sykdom.
Midt i sitt livs krise, kom vendepunktet for Stine: «Hvem er han kjekke fyren?»
Den ukjente diagnosen
Solveig valgte å søke jobb i barnehage, hun hadde jobbet som styrer frem til 2014, og visste at det å være pedagog var noe hun kunne. Dessverre gikk ikke det heller så bra. Solveig hadde ikke tatt høyde for at hun verken kjente igjen barna, deres foresatte eller de ansatte. På dette tidspunkt var Solveig så full av stress og frustrasjon, at det gikk ytterligere utover konsentrasjon og hukommelse.
– Hver gang jeg løfta på nettet mitt, flagra post-it-lappene. Mine kolleger lo godmodig, og jeg prøvde å le med dem. Inni meg gråt jeg, forteller Solveig ærlig.
– Det var en stor sorg og fortvilelse å innse at jeg ikke taklet en jobb i barnehage heller.
Etter en uke la Solveig alle kortene på bordet for samboeren sin. Hun fortalte at hun trolig hadde gjort en feil ved å søke jobb i barnehage. Paret hadde blitt kjærester etter ulykken, og nå hjalp samboeren Solveig, slik at hun ble henvist videre for å få en skikkelig utredning. Selv hadde hun ikke krefter til noe.
I løpet av det siste året har veldig mye skjedd. Solveig har vært med på flere behandlingsopplegg ulike steder, og funksjonsnedsettelsene blir tatt på alvor. I april 2021 ble Solveig testet av en nevropsykolog. Hun fikk se en haug med ansikter, og skulle si hvor mange hun kjente igjen da hun fikk se dem på nytt. Gjenkjennelsen var så å si lik null.
– Basert på dette, og mine åpenbare utfordringer med å kjenne igjen ansikter, stilte han diagnosen prosopagnosi. Jeg hadde aldri hørt ordet før, men ble likevel lettet da jeg skjønte det var en fysisk skade i hjernen som gjorde at jeg ikke kjente igjen ansikter, sier Solveig.
– Etter det har jeg lært enda flere knep for hvordan jeg kan leve greit med diagnosen. Jeg er blant annet med i en gruppe på Facebook, der vi alle sliter med det samme. Det er godt å slippe å være alene om følelsene og tankene. Jeg får også god støtte av mine nærmeste.
- Jeg ble forklart at jeg hadde en vedvarende depresjon
Både medfødt og ervervet
– Ansiktsblindhet er en folkelig betegnelse for prosopagnosi. Noen klarer simpelthen ikke å sette sammen kombinasjonen av øyne, nese, munn og ansiktsform til en kjent form. Hjernen får raskt sanseinformasjonen fra øynene, men informasjonen skal bearbeides i hjernen. Det kan være stor variasjon, noen er helt ansiktsblinde, mens andre kun har noe nedsatt evne, sier nevrolog Kirsti M. J. Alvik ved Unicare Fram, et rehabiliteringssenter i Bærum.
– Diagnosen stilles ved kartlegging av sykehistorien, og MR av hodet. Hjerneslag er lett å se på MR, mens andre mindre nettverks problemer ikke nødvendigvis synes på standard MR bilder. Nevropsykologisk utredning vil da kunne bidra.
Hjernespesialisten forteller at prosopagnosi oftest er medfødt, men noen få mennesker kan få prosopagnosi av traumatiske skader eller sykdom i hjernen. Utfordringen er usynlig for andre. Prosopagnosi på grunn av skade eller sykdom antas å være svært sjelden og vi vet ikke hvor mange som får dette i Norge. Den medfødte varianten vet vi mer om, man tror at 2-3 prosent av befolkningen har prospagnosi. I Norge vil det si 100 000-150 000 personer.
Ved ansiktsgjenkjenning må «måling» av størrelse og vinkler på nese, øyne, munn, vinkler og farger, settes sammen til et bilde. Så må dette bildet settes sammen med informasjon med hukommelsesspor fra «mappen med kjentfolk». Blir det et kraftig brudd i et slikt bearbeidingsnettverk oppfatter vi et ansikt som fremmed.
– Det er en lettelse når det sier «pling» i hjernen og vi gjenkjenner ansiktet foran oss. Systemet er relativt robust, mange med hjerneskader får jo ikke dette problemet, poengterer nevrologen.
Første bud er å fjerne alt stress
Solveig har blant annet vært innlagt til sammen 18 uker på Unicare Fram. Etter flere år med famling i blinde, blir hun møtt med forståelse og konstruktive råd. Den første beskjeden var at alt stress måtte ryddes bort; ingen jobb, ingen verv og hvile mellom hver aktivitet.
– Det var veldig uvant å hvile etter dusjen og å hvile etter den ti minutters turen med hunden, men jeg erfarer at det hjelper, sier Solveig.
– Jeg har vært sykmeldt det siste året, og skal ha et opphold på Sunnaas for å få vurdert eventuell restarbeidsevne.
Solveig føler seg tross alt heldig, fordi hun fortsatt kjenner igjen de menneskene hun har omgått store deler av livet. Ansiktsblindheten gjelder alle nye mennesker. De hun har møtt etter 2015, er like nye for henne hver gang hun møter dem. Hun forteller at det har vært fryktelig kleint å tråkke i salaten mange ganger, men at alt er enklere etter diagnosen.
– Nå forteller jeg nye mennesker at det ikke er sikkert jeg kjenner dem igjen neste gang vi møtes. Når de får vite grunnen, er det ingen som blir fornærmet om jeg går rett forbi dem på gata, sier Solveig.
– Om jeg etter hvert blir bedre på å kjenne igjen ansikter, er det ingen som vet. Inntil videre må jeg uansett leve med dette.
Solveigs samboer og barn har lest og godkjent artikkelen.
- Jeg forsto på en måte at jeg var død
Trening
– Ansiktsgjenkjenning er så viktig at to dager gamle nyfødte babyer starter å skanne ansiktene til foreldre/omsorgspersoner. Hvis du følger med på øyebevegelser til barn, ser du at de «tegner deg opp». Småbarn blir fort veldig flinke til å kjenne igjen viktige ansikter, sier Kirsti M. J. Alvik.
Nevrologen forklarer at de som jobber med rehabilitering tenker at trening er viktig, og at det i stor grad også handler om å trene på å håndtere situasjoner der man faktisk ikke fungerer helt godt. Det er ikke gitt at man får ansiktsgjenkjenningsevnen helt tilbake.
– Trikset som gir bedre livskvalitet, er å lære seg et knippe gode verktøy. Den organiske bedringen etter ervervet skade kommer gjerne av yre ting; Rydding, nylæring og nervetrådvekst. Rydding, eller groing, skjer uansett, men bedre om man er fysisk aktiv. Læring skjer når man presser hjernen til å bli brukt på en litt ny måte. Ved å koble på informasjon om for eksempel ganglag og stemme, og overføre dette til å «skanne øyne, nese munn», kan man klare å gjenkjenne raskere. Å få diagnose er viktig. Det er vanskelig å mestre noe man ikke vet hva er, sier Kirsti M. J. Alvik.
