DONORBARN: Malin fikk vite at hun var donorbarn da hun var 32 år gammel.  Foto: Privat
DONORBARN: Malin fikk vite at hun var donorbarn da hun var 32 år gammel. Foto: Privat Vis mer

Sæddonasjon

Som 32-åring fikk Malin vite at hun var donorbarn

Dette snudde hele livet hennes på hodet, og søket etter donoren tok en svært uventet vending.

For et år siden skrev KK Mamma om Geir Ivar Elgjo, som var en av flere anonyme sæddonorer på 70- og 80-tallet. Han valgte å stå frem med sin historie, i håp om at flere ville gjøre det samme, slik at det skulle bli mulig for donorbarn å finne sitt biologiske opphav.

– Jeg har fått kontakt med fem donorbarn, men DNA-testene matchet ikke. Selv om jeg ikke har kunnet hjelpe konkret med å finne svaret på det store spørsmålet, har det vært fint å kunne svare på ting de lurer på angående omstendighetene rundt det som foregikk, sier han.

Til tross for Elgjos åpenhet og ønske om at flere ville registrere seg, har ingen nye donorer meldt seg inn i hverken Donor Sibling Registry eller Scandinavian Seed Siblings. 

LES OGSÅ: Jeanette (31) er ufrivillig barnløs: - Det er et ubeskrivelig savn

Mer trygghet ved åpenhet om donorens identitet

Alle barn som er unnfanget med donorsæd i Norge etter 2005, har rett til å vite donorens identitet når de fyller 18 år. Forskning viser at åpenhet om dette gir tryggere og mer stabile familier.

Kristin Halvorsen, som er leder i Bioteknologirådet

 Foto: Pressefoto
Kristin Halvorsen, som er leder i Bioteknologirådet Foto: Pressefoto Vis mer

– Å ikke fortelle om donoren kan bli en vond hemmelighet for foreldrene, og det er bedre for barnet å vokse opp med kunnskapen om donoren som en naturlig del av historien om hvordan det ble til, enn å finne ut senere at ting ikke er slik man har blitt fortalt hele livet, sier Kristin Halvorsen, som er leder i Bioteknologirådet.

Mange som har fått vite at de er donorbarn, vil ønske å vite mer om sitt genetiske opphav. Halvorsen mener at mange vil kunne føle at de har blitt ført bak lyset av foreldrene sine dersom de finner ut om donoren som ungdommer eller voksne.

– Dette kan skade forholdet mellom foreldre og barn, og skape en utrygghet hos barnet, selv om intensjonen med hemmeligholdet var god.

LES OGSÅ: Utgir bok for barn født ved hjelp av donor

Når bør barnet få vite sannheten?

Dersom man som foreldre er i en situasjon hvor man ønsker å fortelle sannheten, bør man gjøre det tidlig. Det er ikke anbefalt å vente, det kan gjøre vondt verre.

– Det er ikke så lett å anbefale en eksakt alder – det kommer an på barnet og på kommunikasjonen mellom foreldre og barn, sier Halvorsen.

Noen foreldre er bekymret for at donoren skal få rollen som en slags «tredje voksenperson» i familien. Halvorsen mener at det kan unngås ved å gi barnet tidlig kunnskap om donoren, og hvilken rolle han har og ikke har i barnets liv. 

– For de aller fleste barn er de viktigste personene i verden de som leker med dem, passer på dem og kysser dem god natt hver kveld, ikke han som har bidratt til unnfangelsen med en sædcelle.

LES OGSÅ: Går på byen for å bli gravid

Sannheten førte til identitetskris

Svenske Malin Hedlund (34) er en av mange donorbarn som søker etter opphavet sitt. For to år siden fikk hun vite at hun er et donorbarn. Hun klarte ikke å forstå at det var sant – da moren fortalte at hun var født ved hjelp av en anonym sæddonor trodde hun at det var en spøk. 

- Jeg tenkte at sånne ting ikke skjer, spesielt ikke når man er 32 år, er gift og har egne barn. Jeg satte spørsmålstegn ved den personen jeg trodde at jeg var, og klarte ikke å kjenne igjen meg selv… hvem er jeg, egentlig? Alt ble forandret.

Malin følte seg identitetsløs og fryktelig skuffet. Hun var ikke skuffet over foreldrene sine, men samfunnet.

– Selvfølgelig er jeg glad for at tilbudet finnes – jeg forstår foreldrene mine sitt valg om å få et felles barn, men at noen har bestemt at jeg ikke engang skal få vite, det gjør meg fortsatt sint! 

LES OGSÅ: 1 av 7 par strever med å få barn

Ønsker åpenhet om sæddonasjon

Malin er oppgitt over at noen har fratatt henne retten til å få vite om sitt eget opphav – et valg hun mener at hun burde ha fått.

– Jeg har så mange spørsmål: Er jeg lik donoren min? Sykdomshistorie? Hva har han tenkt etter alle disse årene? Lurer han på om jeg finnes? Man står igjen med tusen spørsmål man aldri får svar på. Det er tungt å bære.

Bare noen år senere, i 1985, ble den svenske loven endret slik at alle barn skulle få rett til å vite om sitt genetiske opphav. Malin har brukt mye tid på å være sint og lei seg over å ikke kunne vite.

– Farmoren min som jeg hadde så mange fine minner sammen med, hun var ikke lenger min «ekte farmor», og mine kusiner var heller ikke mine lengre. Det kjentes ikke ut som at det var riktig. 

LES OGSÅ: Blogget om barnløshet i sju år - så skjedde det utrolige

Søket etter donoren 

Malin begynte å lete etter donoren sin, men søket tok plutselig en uventet vending: Hun kom i kontakt med sin 13 dager eldre halvsøster. 

– Følelsen av å finne en donorsøster… det finnes ingen ord som kan beskrive den. Det var ren lykkerus, og det ble mange gledestårer, samtidig som at det føltes rart. Helt plutselig hadde jeg enda en søster. 

Malin hadde ikke tenkt tanken på at hun kunne ha søsken, hun hadde kun fokusert på å finne donoren sin. Helt ut av det blå var hun tante til en jente på 1,5 år, og hennes to egne barn hadde fått en ny tante. Det var mye å ta inn over seg.

– Jeg tror at det var meningen at jeg og søsteren min skulle finne hverandre. Og det merkeligste med historien er at vi kjente til hverandre fra før, uten at vi hadde peiling på at vi faktisk var søstre.

Venninnen viste seg å være halvsøsteren

Malin kom i kontakt med Linda via en svensk forening for donorer og donorbarn. De var lettet over å kunne støtte hverandre, og bestemte seg for å holde kontakt og hjelpe hverandre i søket.

– Vi sendte inn en dna-test samme dag, og fikk svar samme dag. Det viste seg at min nye venninne Linda, som jeg allerede likte så godt, var min søster! Hva er oddsen for det?

Malin og Linda bor en fire timers lang biltur fra hverandre. Rett etter at de fikk beskjeden om at de var i familie, hadde de daglige telefonsamtaler. De har også besøkt hverandre tre ganger. 

– Jeg elsker søsteren min, hun er et helt fantastisk menneske på alle måter, og jeg er overlykkelig over å ha henne i livet mitt. Jeg blir glad bare av å høre stemmen og latteren hennes.

Gir ikke opp håpet om å finne donoren sin

Første gangen de møttes var i mai, da kjørte Malin hjem til sin «nye» søster for å sove over i to netter. 

– Jeg kommer aldri til å glemme da jeg gikk mot henne og hun ventet på meg på trappen. Plutselig sto hun foran meg, og jeg kunne klemme henne på ordentlig. Det ble lite søvn og mange, mange timer med prating, sier Malin. 

Det ble et nytt besøk i september, da møtte begge familiene hverandre for første gang. Malin sier at hun var nervøs, men at det føltes veldig naturlig. 

– Vi leter fortsatt etter donoren vår sammen. Vi ser små fremskritt, men vi har dessverre ikke fått noen nære treff på donorsidene… ennå. Men vi gir ikke opp.

Sjekk KKs kjærlighetshoroskop

Saker spesielt utvalgt for deg: