- Jeg ser for meg et visuelt bilde, der jeg er et symfoniorkester, som egentlig kan spille de vakreste melodier. De ulike instrumentene kan, når de er samstemte, utfylle hverandre og forsterke skjønnheten i musikken. Men dirigenten svikter, og samspillet høres ikke pent ut. Når dirigenten ikke fungerer, blir det bare kaos i orkesteret, sier Jeanette Ruth Sveiven.
– I mitt indre kaos, som jeg har slitt med hele livet, har jeg manglet verktøy for å forstå. Min indre dirigent fungerte ikke. Jeg har vært heldig og møtt mange fine mennesker på min vei, som på ulike måter har gitt meg redskapene jeg trenger for å ha det godt på innsiden også.
Hege (31) skulle bare teste en yogaposisjon - brakk nakken
Bare mat døyvet vonde følelser
Jeanette møter KKs journalist utenfor Munchs hus i Åsgårdstrand. Det lille, gule huset er stengt, men vi rusler rundt i hagen og sitter på noen benker. Jeanette opplever det inspirerende å være akkurat her, hun er selv en formidler med pensel. Hun er oppvokst i Drammen, og bor nå på gård på Berger ved Svelvik, sammen med sin mann. De har tre voksne barn.
– Jeg elsker nasjonalromantikken, sier kunstneren Jeanette.
Ett av bildene hun har malt ble antatt på Høstutstillingen i fjor.
Den lekre, oransje kåpen hun har på seg, har Jeanette sydd selv. Hun er kreativ, liker å være i bevegelse og flyt, og søm er en av hobbyene. Når hun får brukt kreativiteten sin, opplever Jeanette mindre tankekjør. Hun kjenner i stedet på en mestringsfølelse hun i mange år manglet.
– Kåpen er sydd av en 70-talls gardin, kjøpt i en bruktbutikk på Notodden, sier hun og ler.
Selv om hun fremdeles sliter med tungsinn innimellom, er det mye glede i Jeanettes liv. Slik har det ikke alltid vært, og mat var lenge hennes eneste verktøy for å døyve vonde følelser. Dette førte til skyld og skam, følelser som har tatt altfor mye plass i mange år.
Jeanette har blitt fortalt at så fort hun hadde lært å gå, stabbet hun rundt og tømte alle fat. Som fireåring ble maten begrenset. Men Jeanette fant løsningen: Hun kunne spise hos tante.
– Selv om jeg ikke har kastet opp, og heller ikke har vært overvektig, har overspising vært et problem hele livet. Jeg smugspiste og satte til livs store mengder blant annet brød og bakverk, sier Jeanette.
– Det er først senere jeg har fått kunnskap om hvordan inntak av karbohydrater fører til cravings. Jeg skjønte ikke at jeg var sukkeravhengig og at blodsukkeret mitt svingte voldsomt. Jeg feiltolket cravings, trodde det var sult, og fortsatte å spise.
Depresjonene startet tidlig
Som 17-åring kjente Jeanette for første gang på de mørke og depressive tankene. Hun følte lite mestring, det var vanskelig både på skolen og hjemme, og depresjonene kom på rekke og rad. Jeanette møtte også depresjonene med mat.
Hun følte at bare hun tok kontroll over maten, fikk hun også kontroll over livet. Skammen over smug- og overspisingen ble verre og verre å håndtere.
– Jeg har gått i terapi i mange år, mye var bra med det, men jeg kom ikke ut av mønsteret med overspising og lavt selvbilde, sier Jeanette.
Hanna Punsvik Eielsen er psykolog ved Avdeling for spiseforstyrrelser ved Modum Bad. Hun forklarer at det er normalt å ha perioder hvor man er misfornøyd med egen kropp, slurver med maten eller er ekstra fokusert på "riktig" kosthold.
Disse spiseproblemene er langt mer utbredt enn de diagnostiske spiseforstyrrelsene. Spiseproblemer kan imidlertid utvikle seg til mer alvorlige spiseforstyrrelser med tiden. Grensene er glidende, og det kan være vanskelig å definere når det har blitt en alvorlig tilstand. Det er en spiseforstyrrelse når tanker, følelser og adferd knyttet til mat, kropp og vekt overskygger alt annet og forringer livskvaliteten.
– Jeg fikk mitt første barn like før jeg fylte 23, og to barn til før jeg var 27 år. Jeg valgte å være hjemme med barna. Overspising og smugspising økte gradvis i omfang, noe som er i tråd med toleranseøkning ved avhengighet. Dette tok mye plass i mitt hode, sier Jeanette stille.
– Jeg fortsatte med ulike terapiformer, lærte spesielt mye gjennom psykodrama, men fikk ikke bukt med den indre uroen. Da barna ble litt eldre, jobbet jeg ulike steder. Men det var først som voksen jeg virkelig satte meg på skolebenken og studerte i fem år, jeg var ferdig i 2016.
Psykolog Eielsen forklarer at overspisningslidelse (Binge Eating Disorder – BED) innebærer å raskt innta store mengder mat uten kontroll, men uten kompensatorisk atferd som ved bulimi. I tillegg til ukentlig overspising, kjennetegnes lidelsen av en markert fortvilelse i forbindelse med dette og lidelsen er vanligvis forbundet med overvekt. Denne diagnosen finnes foreløpig ikke i det norske diagnosesystemet, men studier tilsier at dette er den spiseforstyrrelsen som er mest utbredt.
Diagnosen var en lettelse
For Jeanette var det magisk å bli sett på som attraktiv i arbeidslivet. Hun fikk jobb som lærer, hadde flotte kolleger og ga alt. Etter to år og seks uker smalt det. Nok et nederlag. Alt ble svart og Jeanette fortalte gråtende sin leder om sitt indre kaos. Hun poengterer at arbeidsplassen overhodet ikke hadde skyld i sammenbruddet, der møtte hun tvert imot masse omsorg og forståelse.
– Jeg var 41 år, ble sykmeldt og begynte min reise i Nav-systemet, der jeg fikk en fantastisk veileder som ser hele meg. Veilederen ble viktig for veien videre, spesielt i det å bygge tro på at kunsten var riktig å satse på, forteller Jeanette.
– Jeg ble også utredet for mulige sykdommer eller tilstander, og fikk først diagnosen bipolar lidelse type 2. Jeg kunne ikke så mye om det, og satte min lit til fagfolkene, men følte at noe ikke stemte. Først da jeg ba om en ny utredning, og diagnosen ble omgjort til ADHD uoppmerksom type for halvannet år siden, falt brikkene på plass.
Jeanette er en person som liker å finne ut av ting, så hun leste seg opp på ADHD. Hun gikk også på kurs, og hadde nytte av å møte andre med samme diagnose. Hun presiserer imidlertid at personer med ADHD er like forskjellige som personer uten diagnosen. ADHD er ikke noe man er, det er noe man har.
– Jeg har prøvd flere typer medisin, der bivirkningene har vært større enn nytteeffekten. Jeg bruker nå ingen medisiner, men er absolutt åpen for å prøve ut medisiner på på ny, når behovet for litt ekstra verktøy i verktøykassa melder seg, sier Jeanette.
– Da jeg fant ut at maten, som har vært min beste venn og verste fiende, også er en enestående medisin, fikk jeg et nytt liv.
Stine og Halvdan kjørte tilfeldigvis innom Lofoten. Seks uker senere kjøpte de hus der
Nesten ingen karbohydrater
Det var helt tilfeldig at Jeanette kom over et webinar og en podcast om sukkeravhengighet, smugspising og overspising. Hun kjente at det som en beskrivelse av seg selv.
Jeanette så en mulig løsning, hun bestemte seg 10. juli 2020, og har aldri sett seg tilbake. Hun sa høyt til veilederen på Nav-kontoret:
– I dag begynner jeg.
Da hun først hadde bestemt seg, gikk Jeanette all in og levde på et strengt, ketogent kosthold.
Hun informerte familie og nære venner, og selv om noen kanskje syntes hun var sær, rørte hun ikke mat med karbohydrater hun ikke skulle ha. Hun saumfarte nettet, gikk på kurs og leste bøker.
– Følelsen av skam og skyld ved ikke å ha kontroll på matinntaket som følge av en avhengighet, mener jeg i stor grad kan plasseres hos matindustrien, som lager og selger produkter som er designet for å overspise, sier Jeanette bestemt.
Endelig mestring
– Det var viktig for meg å mestre sukkerdetoxen, og jeg merket etter noen uker at jeg ikke følte trang til å spise hele tiden. Det første året holdt jeg meg helt strikt til det ketogene kostholdet, sier Jeanette.
– Jeg har fortsatt med kostholdet, der jeg altså henter energi fra fett, ikke fra karbohydrater. Jeg tillater meg nå likevel noe mer karbohydrater, spesielt fra rotgrønnsaker. Men jeg vet at tar jeg en bolle eller en sjokolade, havner jeg på sukkerkjøret igjen. Dit vil jeg ikke tilbake.
Jeanette var 43 år da hun la om kosten. Forholdet til mat ble endelig mer avslappet, hodet fikk større ro og hun fungerer bedre både i og med hele seg. Hun er takknemlig for alle støttespillere, er løsningsorientert og har blitt flinkere til å fortelle hva hun trenger.
Nå vet hun at blant annet utmattelsen hun ofte kjenner, kommer at ADHD-diagnosen, og at tilstrekkelig søvn og hvile er med på å jage tungsinnet på dør.
– Ett av mine verktøy i verktøykassa for tunge dager er å komme meg ut; bevegelse i kroppen gir bevegelse i toppen, sier Jeanette.
Hun ser positivt på fremtiden, og er fortsatt på en reise der hun stadig lærer mer, både om seg selv og om relasjoner til andre. Hun søker kunnskap og jobber aktivt for å avlære seg det inngrodde, negative tankemønsteret. Jeanette sier hun vil la dritten bli til gjødsel, ikke ta med seg dritten fra i går til i dag, men skape noe fint som kan vokse og gro.
– Jeg er opptatt av å bruke min ADHD-diagnose som et verktøy for å komme videre, ikke skylde på diagnosen når jeg møter motgang. Grunnen til at jeg sa ja til å snakke med KK, er et ønske om å få mer kunnskap ut, slik at vi kan hjelpe hverandre, sier Jeanette.
– Hjernen er biologisk sett et organ, men den har mange likhetstrekk med en muskel. Hjernen kan trenes hele livet, det gjelder å trene den hensiktsmessig. Er ikke det verdens beste verktøy?
