MONA BERNTSEN: – Alt det jeg får oppleve, er helt sykt. Jeg lever av hobbyen min, og kan bruke hver eneste dag på å strekke meg lenger og nå nye mål, sier Mona Berntsen. FOTO: Janne Rugland
MONA BERNTSEN: – Alt det jeg får oppleve, er helt sykt. Jeg lever av hobbyen min, og kan bruke hver eneste dag på å strekke meg lenger og nå nye mål, sier Mona Berntsen. FOTO: Janne RuglandVis mer

Mona Berntsen:

- Som barn visste jeg ikke at jeg så annerledes ut

Superdanseren Mona Berntsen (28) vokste opp med en muslimsk mor og en kristen far. Det har gitt henne noen utfordringer, men mest av alt: veldig mye å være stolt av.

Mine aller største forbilder er uten tvil mamma og pappa. De har alltid fulgt hjertet sitt og tatt tøffe valg i både liv, karriere og kjærlighet – blant annet da de giftet seg på tvers av religioner i en tid hvor dette var ganske tabu. Det står det respekt av, og de er superhelter for meg begge to, sier Mona Berntsen (28).

Vi møter henne på Theatercaféen midt i Oslo sentrum. Inn døra kommer en energibombe kledd i en rød fargesprakende kåpe. Glimt i øyet. Glød i huden. Et selvsikkert smil man bare er nødt til å bli glad av.

Hun slo gjennom da hun vant «So You Think You Can Dance Scandinavia» i 2008. Da var hun 18 år, og nå, 10 år senere, har hun opparbeidet seg en cv de fleste bare kan drømme om. Hun er bosatt i Los Angeles og reiser i dag verden rundt som fast danser på lange turneer med artister som Justin Bieber, Chris Brown, Alicia Keys og Justin Timberlake.

LES OGSÅ: - Jeg har allerede opplevd ting jeg ikke har turt å drømme om tidligere

Et bakteppe

– Alt det jeg får oppleve, er helt sykt. Jeg lever av hobbyen min, og kan bruke hver eneste dag på å strekke meg lenger og nå nye mål. Samtidig er det viktig for meg å understreke at det finnes et bakteppe der. Det var ikke bare sånn at jeg for 10 år siden flyttet til Los Angeles og alt gikk bra. Det var beintøft. Dit kom jeg helt alene med en koffert uten riktig å vite hva jeg skulle ta meg til. Det eneste jeg var sikker på, var at jeg kunne danse, men så ankom jeg plutselig en verden der alt og alle fortalte meg at jeg ikke kunne.

Mellom all glansen har 28-åringen med andre ord fått smake på mange spisse albuer og store skuffelser. Faktisk tok det lang tid før hun virkelig fant dansegleden igjen etter at hun bosatte seg i Statene. Overgangen satte hennes lidenskap for dans på en skikkelig prøve, og forandret henne dessuten mye som menneske.

– Jeg høres kanskje ut som en gal kunstner når jeg sier det, men først er jeg en person – og så er jeg en danser. Los Angeles har fått meg til å forstå at dansen forandrer seg med personligheten. Låtskrivere sier gjerne at et knust hjerte skaper den beste musikken – det tror jeg på. Opplever jeg noe dritt, så bruker jeg det i kunsten, jeg også, sier hun.

LES OGSÅ: Birgitte Hjort Sørensen: - «Game of Thrones» er det største jeg noen sinne har vært med på

Arabiske røtter

28-åringen og hennes to år yngre bror er oppvokst med en muslimsk mor og en kristen far, og har derfor fått «litt av alt» gjennom hele barndommen. På julaften gikk de i kirken, og hvert år feiret de den muslimske høytiden eid.

– Som barn tenker man ikke på religion, men på hva foreldrene gjør kulturelt i hjemmet. Det var ikke sånn at dette er kristendom og dette er islam – det var mamma og pappa. Og for spesielt mamma må det ha vært vanskelig. Skulle jeg ha gjort det samme som henne, plutselig å skulle bosette meg i et helt ukjent land og oppdra mine barn på et språk jeg ikke kunne – det hadde freaka meg ut.

Å være en blanding mellom to etnisiteter er mye mer vanlig nå enn det var for bare 30 år siden. Da Mona ble født, var det vanskelig for foreldrene å gå imot det mange mente og religionen sier er riktig. De satset likevel alt, respekterte hverandre og fortsatte å stå i sin egen religion.

– Mamma var veldig streng. Hun så alt det ungdommer på min alder fikk lov til, og kjente nok på det da de gjorde ting som egentlig ikke var greit for henne. Og så var jo jeg en jente som skulle begynne å danse da … Det var litt vanskelig og fjernt i starten. Ikke nødvendigvis fordi dansen var feil, men det var den utryggheten som ikke var lett for henne. Heldigvis ble hun overbevist, og etter hvert fikk jeg lov til alt som hadde med dansingen å gjøre. På den måten slapp hun også unna mye av det festmaset som gjerne oppstår i den alderen – altså det hun var mest redd for.

– Hvordan stiller resten av familien din seg til dansen?

– Først skjønte ikke familien min i Marokko at jeg skulle leve av dans. De forsto ikke idretten, arbeidet og karrieremulighetene i det. Bestefar klarte for eksempel ikke å sammenligne dansen min på samme måte som at han gikk på judo, og før de innså «likheten», var det vanskelig for dem. På bakgrunn av det har jeg alltid følt for å bevise overfor familien min at jeg har valgt riktig.

– Det kjennes derfor i dag veldig ektefølt når bestefar sender meg en melding på Instagram fra Marokko og virkelig støtter meg og heier på meg. Jeg har jobbet hardt for å få den respekten, og det har betydd enormt mye for meg å ha den, sier den norsk-marokkanske danseren.

LES OGSÅ: Tidligere supermodell Renée Toft Simonsen: - Jeg forstår godt at noen vil at rynkene skal gå bort når de blir 50

ARABISKE RØTTER: Hver sommer da hun var barn, reiste hele Monas familie til Marokko, for at de skulle ha kontakt med sine arabiske røtter. FOTO: Janne Rugland
ARABISKE RØTTER: Hver sommer da hun var barn, reiste hele Monas familie til Marokko, for at de skulle ha kontakt med sine arabiske røtter. FOTO: Janne Rugland Vis mer

- Marokko føles som hjemme

Til tross for at både Mona og resten av familien har vært fastboende i Norge, har moren hennes alltid ment at det er viktig at barna virkelig kan sine arabiske røtter. Derfor reiste hele familien ned til Marokko hver eneste sommer, og bodde der hele sommerferien mens Mona var barn.

– Det var sånn jeg lærte både kulturen og språket. For oss var ikke Marokko bare en ferie, det var et hjemland, og jeg er absolutt en marokkaner når jeg er i Marokko. Jeg elsker hvor trangt det er der, hvor svett man blir, alle luktene, hennamalingen, musikken, maten, brødbakingen og klesvaskingen på taket. Heller ikke da var det sånn at jeg tenkte: «Jaså, så jenta fra Eidsmarka driver og baker brød på taket.» Det var så naturlig, og det var sånn livet mitt var. Jeg føler meg privilegert som har to land jeg kan kalle hjem.

– Men har du noen gang opplevd rasisme knyttet til ditt eksotiske utseende?

– Ja, det har jeg, og det tror jeg de fleste med minoritetsbakgrunn i større eller mindre grad dessverre gjør i løpet av oppveksten. Det mangfoldet vi kjenner til i dag, er ikke det samme som jeg er oppvokst med. Da jeg var liten, visste jeg ikke at jeg så annerledes ut før noen påpekte det, og jeg ble jo forvirret selv når det kom til hvordan jeg så ut. Krøllete og krusete hår, helt lys i huden om vinteren og helt mørk om sommeren. Ingen så ut som meg, og som barn vet man ikke helt hvordan man skal takle det.

Danseren nevner en tid i barndommen som var vanskelig. Hvor hun følte seg ensom, og hvor frustrasjonen gjerne kom ut i form av sinne.

– Jeg kunne nok oppleves som litt kvass på skolen, og reagerte fort hvis læreren for eksempel ordla seg feil i kristendomstimen. Hele det faget irriterte jo meg … hvorfor het det kristendom og ikke religion? Hvorfor skulle vi ikke lære om det ukjente istedenfor å skape enda mer fordommer og polarisering? Det var mye som foregikk i hodet på den tiden.

LES OGSÅ: Åse Kleveland: - Det jeg har gjort, kan ingen ta fra meg

Satt i bås

Og det å være både norsk og marokkansk er noe Mona fortsatt i dag mener kan være utfordrende, rett og slett fordi enkelte folk er altfor opptatt av å sette andre i en slags «bås».

– Når jeg er ute og reiser i andre land, er jeg ikke mørk nok til å kalle meg afrikaner og ikke hvit nok til å være norsk – da havner man i en sånn «midtbås». Også i danseverden kan man ofte få beskjed om at mørkhudede skal dit, asiater dit, latinoer dit, hvite dit – så blir jeg litt sånn ... jaha, hvor skal jeg?

– Hva føler du deg som selv, da?

– Jeg har aldri vært opptatt av å være enten eller. Jeg er begge deler, og er utrolig stolt av det!

LES OGSÅ: Skuespiller Sofie Gråbøl etter kreften: - Det provoserer meg når noen sier at det er en gave å bli syk

Ikke vært der

Som profesjonell danser gjennom mange år er det flere ting Mona har gått glipp av som «vanlige» folk tar som en selvfølge. Hun har blant annet aldri vært på en ferietur eller hyttetur i påsken med venninner. Hun har ikke feiret bursdagen til faren sin på ti år, og var heller ikke til stede i konfirmasjonen til broren.

– Jeg har på en måte aldri vært der, for livet mitt har alltid bestått av dans, dans og atter dans – og det er helt ok. Det er på ingen måte synd på meg, men det er sånne ting jeg begynner å tenke mer på nå. Prioriteringene forandrer seg, og jeg fokuserer nå mer på å finne balansen mellom karriere, familie og venner, sier Mona.

Hun er heldigvis ikke helt ferdig med å stå på scenen ennå, og 28-åringen sier at hun kommer til å holde på så lenge «hjertet hennes vil fortsette å danse».

– Jeg tør ikke svare på hvor jeg er om for eksempel fem år. Livet mitt ser annerledes ut fra uke til uke, så jeg krysser bare fingrene for at jeg er glad og frisk. Dessuten er jeg ikke lenger like opptatt av navnet på alle jobbene mine eller glitteret rundt det. Min største drøm må være å hoppe inn i et annet kapittel av dansen – kanskje ved å dele alt jeg har lært etter utallige samarbeid med dyktige regissører, koreografer og artister.

5 kjappe med Mona Berntsen

Hva er det beste rådet du har fått?

– Det er å være tro mot meg selv og å være glad. Uten det kommer man ingen vei!

Hvem er ditt største forbilde?

– Det må bli mamma og pappa. Jeg ser så inderlig opp til dem. Begge er sterke mennesker med sterke historier. De gir meg et håp om at alt er mulig.

Din faste morgenrutine?

– Først må jeg ha linser – jeg ser ingenting uten. Så står dusjen for tur, før det etter hvert blir et par knekkebrød med egg og kanskje en smoothie hvis jeg har tid.

Hva gjør deg glad?

– Ingenting slår å se mennesker som jeg er glad i, glad!

Hva er din fanesak?

– Det må være å få et bedre støtteapparat når det kommer til rehabiliteringstrening til dansere og bedre behandling for skader. Det handler litt om å vise andre mennesker hvor seriøst dans er og hva som ligger bak. Det er utrolig viktig å ta vare på helsa!

LES OGSÅ: Mina ble født i feil kropp og tenkte: «Hvordan kan noen elske meg?». Så møtte hun Martin

KK 11: Denne saken er hentet fra KK 11 som er i salg fra fredag 25. mai.
KK 11: Denne saken er hentet fra KK 11 som er i salg fra fredag 25. mai. Vis mer

Sjekk KKs kjærlighetshoroskop

Saker spesielt utvalgt for deg: