CHRISTINE MARIE JENTOFT: har levd som kvinne i fem år. Hun er glad for at det nå er mulig å endre juridisk kjønn bare ved å levere inn et skjema. Foto: Hanne Bernhardsen Nordvåg
CHRISTINE MARIE JENTOFT: har levd som kvinne i fem år. Hun er glad for at det nå er mulig å endre juridisk kjønn bare ved å levere inn et skjema. Foto: Hanne Bernhardsen Nordvåg
Transperson

- Som mann kunne jeg ikke være den forelderen datteren min fortjente

Da Christine Marie Jentoft fikk barn, skjønte hun at hun ikke kunne leve som mann lenger.

6. august 2016 var en dato som endret mye for Christine Marie Jentoft (29).

 – Da fikk jeg mitt nye kjønn i posten, ler hun.

Da Christine ble født ble hun definert som gutt, men for fem år siden tok hun steget ut av skapet for å leve som den personen hun egentlig er: En kvinne. (PSST! Les også: -Jeg vil normalisere det å være en transperson)

Det at regjeringen i fjor sommer besluttet å åpne for at mennesker skal kunne endre juridisk kjønn basert på egen definisjon av egen identitet, var en stor seier for henne.

– Det var veldig bekreftende og veldig hyggelig å endelig bli anerkjent som den kvinnen jeg er av det landet jeg bor i, sier hun.

Som blogger, samfunnsdebattant og Miss Gay Norway 2015 har Christine lenge vært en motstander av at den tidligere praksisen, hvor man har vært nødt til å diagnostiseres og steriliseres for å kunne endre kjønn.

ENGASJERT: I 2015 ble Christine kåret til Miss Gay Norway, I 2015 ble Christine kåret til Miss Gay Norway, mye fordi hun har engasjert seg for transpersoners rettigheter
ENGASJERT: I 2015 ble Christine kåret til Miss Gay Norway, I 2015 ble Christine kåret til Miss Gay Norway, mye fordi hun har engasjert seg for transpersoners rettigheter Vis mer

– Å få en psykiatrisk diagnose tilsier jo at det er en sykdom som du må jobbe med. Men man er ikke psykisk syk, sier hun, og påpeker samtidig at mange transpersoner likevel ender opp med psykiatriske diagnoser.

– Mange får angst og depresjon, men det er ikke fordi de er trans, det er fordi samfunnet tabulegger den personen de er, mener Christine.

- Så at vi nå har mulighet til å endre juridisk kjønn uten noe annet krav enn å fylle inn et skjema – det er helt rått!

Kjente på et ubehag

Selv om det var først for fem år siden Christine omfavnet den kvinnen hun er, så forteller hun at hun har kjent på ubehag rundt hvem hun var store deler av livet. Hun kjente blant annet på misunnelse overfor jenter.

– Det avfeide jeg, og tenkte at alle sikkert har det sånn, sier hun og tilføyer: 

– Men etter hvert opplevde jeg å se meg selv i speilet og bare se et omriss, det var som om jeg ikke var ordentlig der. Jeg merket at hvis jeg la håret mitt annerledes, på en mer feminin måte, så føltes det mer riktig.

I lang tid taklet Christine dette ved å overdrive hvor mye mann hun var.

Før hun kom ut som kvinne, beskriver Christine seg som en tøff og macho harrytass. Foto: Privat
Før hun kom ut som kvinne, beskriver Christine seg som en tøff og macho harrytass. Foto: Privat Vis mer

– Jeg skulle være tøff, macho og så kul som mulig. Jeg begynte å råne som 18-åring og var skikkelig slesk. Men det slo feil hele tiden, sånn som det ofte gjør når man ikke er profesjonell skuespiller, ler hun.

Vendepunktet kom da samboeren til Christine ble gravid da hun var 21 år gammel.

– Da jeg fikk en datter sleit jeg med å være den forelderen jeg ville være. Jeg var i skapet, hadde mye rot i hodet, og hadde det vel jævlig nitti prosent av tida. 

– Jeg skjønte at hvis jeg skal være lykkelig og gi barnet mitt den kjærligheten hun fortjener, så måtte jeg ut av skapet, forteller hun. 

LES OGSÅ: - Det viktigste er at barnet får være seg selv

Var livredd og kastet opp

Christine kom først ut for samboeren sin, som ikke ble helt overrasket, siden de hadde snakket en del rundt hennes kjønnsidentitet tidligere. Og en tid etter det – julen 2012 – tok hun det store skrittet og skrev på Facebook at hun var kvinne.

– Jeg har aldri hatt så mye angst. Jeg var livredd og kastet opp et par ganger før jeg klarte å publisere statusen. Jeg tenkte: Hva vil folk si og tenke? Hvem kommer til å ringe barnevernet? Ja, for det er jo de som mener at man ikke kan være forelder som transperson, forteller hun.

– Men da jeg endelig trykket på publiseringsknappen… Mer befriende følelse skal du lete lenge etter.

Christine forteller at hun fikk kun positive reaksjoner, selv om det var mange som ikke trodde på henne fordi de bare kjente henne «som den harrytassen». Hun opprettet også en ny Facebook-profil, slik at de som ville fortsette å være venn med henne kunne legge henne til på nytt, mens de som ikke kunne aksepterte henne som kvinne, slapp å ta aktivt stilling til det.

– Over halvparten av vennene mine ble med til den nye profilen, og det er hyggelig. De som ikke ble med, de tok sitt valg. Og det er greit. Hvem vil ha venner på Facebook som ikke liker den du er? Da er de ikke vennene dine.

LES OGSÅ: Tone Maria ble født som gutt

Levde på NAV

Selv om hun framstår som en særdeles sterk person nå, der hun stadig vekk hiver seg ut i debatter og er en av få som tør å gi transpersoner er tydelig ansikt i offentligheten, så innrømmer Christine at det likevel har vært tøft. Spesielt de første årene.

– Kvinner som er definert kvinner ved fødsel, har hatt mange år på å finne ut av hvem de er, mens jeg skulle ta alt igjen på et blunk i begynnelsen av 20-årene, sier hun, og trekker fram eksperimentering med sminke og klær som en utfordring. Noe de fleste blir ferdige med i tenårene.

- Det er ganske kleint å ha den fasen som 23-åring!

Christine forklarer at når man kommer ut som transperson, handler mye om å skulle passe inn i det kjønnet man identifiserer seg med. Det betydde at hun måtte finne ut hvilken sminke, hvilke klær, hvilket stemmeleie og hvilken oppførsel hun måtte ha for å bli lest som en kvinne.

Utover det å skulle finne seg selv som kvinne, betydde det å være transperson også å takle samfunnets fordommer mot en. Noe av det hun trekker fram som det aller vanskeligste var det å få seg jobb.

– Transpersoner opplever ofte lite aksept på arbeidsplasser – til den grad at de sliter med å få seg jobb. Gud vet hvor mange jobber jeg har søkt på. Jeg levde på NAV veldig lenge.

Nå jobber Christine som frisør på en Nikita-salong i Asker, som hun sier er den første arbeidsplassen hun har hatt hvor hun opplever full forståelse for den hun er.

– Jeg er heldig, for jeg er en av få transpersoner som har en jobb jeg trives med, sier hun.

LES OGSÅ: - Jeg skilte meg ut. Det fikk konsekvenser.

«Er du operert-spørsmålet»

Christine sier at hun har opplevd en holdningsendring mot transpersoner de siste årene, men samtidig mener hun det fortsatt er altfor mange feiloppfatninger ute og går. Den største feiloppfatningen handler om kroppen deres, og at mange tar det som en selvfølge at transpersoner har gjort eller ønsker kirurgiske inngrep – spesielt nedentil.

- Det ser man på hvilket spørsmål jeg får oftest: «Er du operert, da?»

– For det første, det er ingen som har noe med hva jeg har i buksa. Det er ganske intimt og invaderende å spørre om hva slags tiss jeg har. 

Christine mener at kjønn defineres altfor mye ut fra hvilket underliv man har, og at det fører til et stigma rundt det å være mann eller kvinne.

– Kroppsidealet sier at du må ha reproduktive organer for å være kvinne. Det er mange måter å se på kjønn på, og man kan ikke si at menn er penis og testikler, og kvinner bare er vagina og livmor – det er mange som faller gjennom på dette, ikke bare transpersoner.

Mer enn feminin og maskulin

Etter å ha blitt mer komfortabel med hvem hun er sier Christine at hun i dag er stolt av å leve i en form for opprør. Av å være en som overskrider de rammene samfunnet har satt.

– Det beste med å være trans er å leve på begge sider av et gjerde, og så innse at man ikke trenger gjerdet. 

– Jeg har innsett at begrepene feminin og maskulin er tullete, for kjønn er så mye mer enn bare det.

Dette er noe hun forsøker å lære datteren sin , forklare at det eksisterer et stort mangfold av personer og identiteter, og at datteren skal få lov til å være akkurat den hun er. Derfor blir Christine provosert av mennesker som mener at det å være transperson påvirker hennes evne til å være mor.

– For det første – jeg vil, og kan, gi datteren min kjærlighet, omsorg, mat og trygghet, som alle foreldre skal. 

Christine med datteren Aurora og kjæresten Ina. Det viktigste for Christine som mamma er at datteren skal få være nøyaktig den hun vil være.
Christine med datteren Aurora og kjæresten Ina. Det viktigste for Christine som mamma er at datteren skal få være nøyaktig den hun vil være. Vis mer

– Dessuten har jeg som transperson et kjempeverktøy som forelder. Jeg har måttet kjenne på min egen identitet i stor grad, og det vil gi datteren min en lavere terskel med hensyn til hennes egen identitet, sier hun.

Christine forteller at datteren, Aurora, aldri har måttet ta stilling til at pappa ble mamma, fordi hun var så ung da Christine kom ut av skapet.

Så for datteren er det helt naturlig at hun har mamma og mamma, og bonusmamma og bonuspappa (siden Christine og den andre biologiske moren ikke er sammen lenger). I tillegg er alle foreldrene bevisste på å lære opp Aurora til at det ikke finnes noe fasitsvar på hvordan en familie skal se ut, og hvordan hun selv skal være.

– Men med meg som mamma kan hun alltid være trygg på at hun kan komme ut av skapet som hva som helst. Jeg sier at du kan være som du vil, leke med hva du vil og kle deg som du vil. Akkurat nå definerer vi henne som jente, men det er bare fram til hun sier noe annet selv, dersom det skulle skje.

Til forsiden