Lavmælt mann med gitar som synger følsomt om kjærlighet og slikt - høres det kjent ut? Javisst. Godeste Josh Rouse er imidlertid blant de beste i singer/songwriter-klassen. Nå har han gitt seg selv en liten pustepause med den i overkant tilbakelente «Country Mouse City House».

Sommerlig søvnig
Josh Rouse har lenge vært en lysende stjerne, selv om ikke altfor mange her til lands har oppdaget ham. De to glitrene platene «1972» og «Nashville» plantet ham solid på kartet, og fjorårets «Subtitulo» var en vakker liten perle av en plate.

Nå har Josh nådd sitt aller mest tilbakelente bossanova-modus. Få behersker sjangeren like godt som ham når han skinner som sterkest. Nå blir det imidlertid tidvis så tilbakelent at det blir i søvnigste laget.

Bossanova
Åpningssporet «Sweetie» la-la-la-er avgårde, og er en søt, sommerlig sak som slår an stemningen på «Country Mouse City House». Vi får slentrende pedal steel, jazzrytmer, sofistikert, luftig pop - Josh blander vestkystpop og bossanova med stor selvfølgelig og lykkes for det meste med det.

Venstrehåndsarbeid?
Men likevel - dette er nok en hvileplate for Josh. Den er litt for luntende, litt for lite variert, litt for rutinepreget til at vi lar oss rive fullstendig med. Normalt er Rouse blant de ypperste. Når han med denne platen går til dyst mot sine egne beste øyeblikk, kommer han innimellom til kort.

Tross nydelige øyeblikk som førstelåta og gullspor som «Hollywood Bassplayer» blir det litt for avslappet, litt for enkelt.

Gleder oss til neste
Det er greit å ta en liten siesta innimellom. Og tidvis sommerslapphet til tross: Vi hører gjerne på «Country Mouse City House» mens vi venter på neste storslåtte Josh Rouse-plate.