KK.NO: Kan vi begripe disse historiene som nå skyller inn over oss?
Supermodell Sonja Wanda (31) var seks år da hun kom som flyktning til Norge fra Sudan. En gang var det hennes mamma som sverget «Not without my daughter. I die with her» – og løp for livet med halvannet år gamle Sonja på hofta for komme seg på et fly, det siste før blodbadet startet.
- Jeg kan aldri få takket mamma nok. Hun ofret alt for meg. Til og med sin egen familie, sier Sonja når vi møter henne og mamma Natalina i Fredrikstad.
Sør-Sudan 1986: Med kofferten i den ene hånda og halvannet år gamle Sonja gråtende inntil seg, løper mamma Natalina for livet. Middelklassefamilien de kommer fra, har hatt det godt, men alt er borte nå, etter at borgerkrigen brøt ut.
Nå slippes det mat fra cargofly, hver dag strømmer desperate kvinner og menn til flyplassen for å finne sitt navn på listene over hvem som har fått plass på flyene, som alle har stående instruks om å være tilgjengelige for kvinner og barn før blodbadet begynner. Hver dag stiger desperasjonen. Men på et av de aller siste flyene får hun plass.
Så Natalina løper for livet. Løfter Sonja opp til en av mennene inne i flyet, kaster inn kofferten og klatrer selv inn. Idet flymotorene brøler rundt henne, ser hun sitt elskede hjemsted forsvinne.
Men noe kan du likevel aldri flykte fra.
– De barna som blir igjen, de kvinnene … du vet at livet aldri blir det samme for dem. Jeg har det savnet hver dag. Jeg gråter hver dag. Hjertet mitt er fortsatt der hjemme, sier Sonjas mamma Natalina, over 30 år senere.
LES OGSÅ: Gaby måtte flykte uten babyen sin
Faren valgte å gå i krigen
Det var i Fredrik Skavlans «Først og sist» for 11 år siden, at vi møtte Sonja Wanda for første gang. 19 år, og på vei til London som Norges nye supermodell. En sjarmerende, svart jente med tynne Fredrikstad-l-er.
Men det vi husker aller best, er hvordan stemmen brast da hun fikk spørsmål om pappaen som hun aldri hadde møtt igjen siden flukten med moren. «Kanskje han ser et bilde av deg»? spurte Skavlan – og med ett var det hyggelige intervjuet tårevått. «Ja, jeg håper det», hikstet Sonja.
Krigen de flyktet fra i Sudan, skulle bli Afrikas lengstvarende borgerkrig. Over to millioner mennesker mistet livet som følge av den. Fire millioner måtte flykte.
Men for en liten jente lå dette tyngst i hjertet: At pappaen hennes i valget mellom å bli med familien sin eller å krige for sitt land – valgte det siste.
Spørsmålet som brenner på tunga alle disse årene etterpå, er selvsagt: Har hun møtt ham?
Men aller først: Hva skjedde egentlig med modellkarrieren? «Fra internasjonal glamour til salong i Fredrikstad», skrev Fredrikstad Blad i mars i år, og viste bilder av en smilende Sonja i full sving med å pusse opp sin egen frisørsalong, spesialisert på afrohår. Og det er her vi møter toppmodellen – som tar imot oss med piggsveis foran og løshår hengende bak, et par litt for store tøfler og et varmt smil.
– Jeg liker av og til bare å starte helt på nytt, ler Sonja, og forklarer hvordan hun bare klippet håret rett av.
Har du sluttet helt som modell?
– Jeg kommer aldri til å slutte som modell, men jeg har flyttet markedet mitt til Afrika de siste fem–seks årene.
Så du har en stor modellkarriere i Afrika som har gått under alles radar?
– Ja, fniser Sonja.
LES OGSÅ: Vanessa Rudjord oppfordrer bloggere til å gi annonsepenger til flyktningkrisen
Passet sin lillesøster som en smed
Det er ikke mye Sonja husker fra sine første leveår – men å krysse den store, buede broen over Glomma til Fredrikstad første gang, har etset seg inn i minnet. Hun var bare seks år, men husker ennå følelsen av at nå var det ingen vei tilbake.
Allerede hadde hun bak seg to år i Khartoum i Sør-Sudan, som de først flyktet til, og to år i Egypt. I denne tiden møtte Natalina en ny mann som hun fikk datteren Julia med. Da hun etter fire år fikk mulighet til å komme til Norge i regi av Røde Kors, tok hun enda en gang en stor avgjørelse.
– Du må ha vingene fri. Jeg ville ikke leve i lidelse, sier Natalina.
Du kan miste alt. Og du kan starte på nytt fra ingenting.
Da Natalina kom til Norge i 1991, var det som alenemamma til to små jenter på seks og to og et halvt år – og med ti dollar i bh-en. Det første året bodde de på asylmottak i Moss. Så flyttet de til Torp ved Fredrikstad.
Natalina lærte seg raskt norsk, skaffet seg lærlingeplass hos Adam og Eva og startet etter hvert sin egen frisørsalong.
En problemfri oppvekst med gode venner, «ringstikk» og «bessmor» Wenche sine vafler, forteller Sonja – og må le litt:
– Hver gang jeg forteller om dette, så sier mamma alltid: «Du aner ikke hvordan jeg hadde det!».
Men hvem vet hva et barn likevel får med seg? For Sonja passet sin lillesøster Julia som en smed.
– Jeg blir veldig rørt når mamma forteller om det. Det var ingenting som kunne skille oss. En gang hun ble passet av noen andre, skal jeg ha løpt rundt til jeg fant henne. Også sto jeg og kikket gjennom dørsprekken for å se om hun hadde det bra, smiler Sonja.
LES OGSÅ: Lene Alexandra: - Jeg hadde nok vært død uten mammas støtte
Festet med superstjerner
Men allerede på asylmottaket: Lille Sonja som klipper ut motebilder fra blader. Av vakre kvinner i vakre kjoler. Og av Naomi Campbell, en av få svarte toppmodeller på den tiden. Hva drømte Natalina om for Sonja den gangen?
– Som mor har du alltid store drømmer for ditt barn. Men jeg visste tidlig at hun kom til å bli modell. Jeg så at hun hadde interessen. Hun hadde kulturen, kreativiteten, stoltheten og medmenneskeligheten.
Så Natalina begynte å sondere terrenget, prøvde seg selv som modell for både KK og Allers, gikk motevisninger på Sjølyst. Da Sonja var 14, dro de sammen til ulike modellbyråer – og ble raskt tatt inn i varmen hos Heartbreak. Bare 15 år gammel dro Sonja til London for å fronte en stor kampanje for klesgiganten Topshop.
– I London fikk jeg et veldig konkurranseinstinkt. Jeg var så hypa, ingenting skulle stoppe meg. Jeg fikk alle jobbene, ler Sonja.
Det som skulle være et friår på videregående, ble i stedet starten på en utrolig modellkarriere. Det var kampanjer og visninger for de aller største motehusene. For Prada, Gucci og Dolce & Gabbana.
Det var fester med superstjerner som Justin Timberlake. Det var veldedighetsjobbing med Beyoncé og Robbie Williams. Og det var prøvefilming for Woody Allen.
Og en dag fikk jenta som en gang klippet ut bilder av Naomi Campbell på et asylmottak, gå side om side på en visning nettopp med henne.
LES OGSÅ: Husker du filmen «Ikke uten min datter»?
Det helt spesielle brevet
Og likevel. Gjennom alt, hvor enn hun jobbet i verden i denne intense modellperioden, var det én ting som betydde noe helt spesielt: brevet hun fikk fra Natalinas bror.
– Jeg fikk et sterkt og rørende brev fra onkel, om at jeg aldri måtte være redd for å komme tilbake. En uke etter, så døde han. Det brevet har betydd veldig mye for meg. Jeg tok en kopi av det og hadde det med meg overalt.
Slik har da Natalina alltid også sett sin datters modellkarriere:
– Det handler ikke om å være supermodell eller supermamma. Det handler om hva du gir videre. Når jenter voldtas, tortureres, hivsmittes … da har modeller mulighet til å ta tak i dette. Den karrieren Sonja har gjort – det er for å vise at hun er norsk, at hun er sudansk-norsk. Til alle de barna som har flyktet til Norge: Om du har mulighet, så dra tilbake og gi noe tilbake.
For noe kan du aldri flykte fra: De som ble igjen. Da en fredsavtale endelig ble inngått i Sudan i 2005, levde befolkningen fortsatt med en stor trussel: I enkelte av landsbyene i Natalinas hjemdistrikt er så mange som ni av ti smittet av hiv eller har aids, forteller Natalina, blant annet som en konsekvens av en av krigens mest grusomme taktikker – massevoldtekter.
– Jeg hater den sykdommen. Jeg har mistet en bror i aids. Og nå er også to av mine nieser hivsmittet.
Det var etter å ha mistet broren sin, at Natalina resolutt la ned frisørsalongen for å utdanne seg til hjelpepleier, for å lære mest mulig om hiv og aids. Og hun startet sin helt egen lille hjelpeorganisasjon, Make Aids History.
Da hun i 2010 fikk Amnesty Internationals lokale fredspris for sitt arbeid, takket hun slik: «Dette er til alle dem som føler seg mindreverdige og har mistet alt».
LES OGSÅ: Deeyah Khan: Måtte flykte til London som tenåring
Møtte bestefaren for aller første gang
Og så, i 2012, endelig: Den store reisen tilbake til Sudan.
Det er Natalinas far, som er syk, som de først og fremst drar for å møte. Lenge håper Sonja at hun også skal få møte faren sin – men av ulike grunner skjer det ikke denne gangen.
– Det er rart for meg å si pappa, det er et ord jeg aldri bruker, sier Sonja stille.
– Jeg har savnet ham mest når jeg har sett mamma har slitt som mest. Jeg skulle ønske han kunne ha vært en støttespiller for henne. Også har jeg savnet ham når jeg har hatt kjærester. Da kunne jeg godt ha trengt noen råd fra en pappa, smiler Sonja.
Men bestefaren sin fikk hun møte den gangen, for aller første gang.
– Det var veldig fint å få snakke med ham. Han jobbetmed regnskap og hadde alt på stell. Så kom borgerkrigen og alle dro. Jeg viste ham bildene fra noen av modelljobbene jeg hadde gjort i Afrika. Han ble utrolig stolt og glad. Det betyr egentlig alt for meg.
Sammen med slektningene baker de boller og drikker te. Men det er umulig ikke å se det opplagte. Nøden. Barn som dør av insektbitt og infeksjoner som lett kunne vært unngått. Natalina har med seg engangshansker og paracet, gjør de små tingene hun kan gjøre.
Og likevel. Når Natalina forteller om sitt arbeid for hivsmittede til sine sudanske venner, er svaret alltid det samme: «Det kan ikke måle seg mot det vi har gjort. Vi sloss i krigen.»
– Du tror det du har jobbet med vil bli så stort, også kommer du dit og det blir så lite. Men den lille biten har hjulpet noen.
LES OGSÅ: - Mamma har gjort meg åpen og tolerant
Du kan miste alt. Og du kan starte på nytt fra ingenting.
Natalinas store drøm er en dag å kunne åpne et sykehus i sin barndoms landsby. Så ofte hun kan, selger hun vafler og hjemmestrikkede sokker for å bidra i kampen mot aids. Hver søndag går hun i kirken. Årlig drar hun til et kloster i Portugal for å finne fred. Fred med alt hun en gang flyktet fra. Fred med alt det man aldri kan flykte fra.
De tre døtrene hun drømte om å få, og som hun bare kaller «mine tre små stjerner», er nå alle ute av redet.
Det er Julia på 27, som er politikvinne, og som opplevde 22. juli. Det er Liza Marie på 19, som studerer biologi i Trondheim og som er politisk aktiv.
Og det er Sonja, som gjennom hele sin modellkarriere alltid har hatt hjertet i hånda og stilt opp for veldighetsformål. Som fortsatt jobber verden rundt som modell, og gjør det hun kan for å knytte kontakter som kanskje en dag kan bidra til å realisere mamma Natalinas drøm om å bygge et sykehus i hjemlandet.
I sin nyoppussede frisørsalong tar hun imot små og store med afrohår, også barn som kanskje aldri har fått håret sitt klippet før.
– De kommer med DET håret. Det er ikke så lett å vite hvordan man skal stelle afrohår. Mammaene blir utrolig takknemlige.
Og til Sonjas salong kommer de som forteller om hvordan de også en gang flyktet fra alt. Og om hvordan de startet på nytt.
I Sudan venter det fortsatt en pappa på Sonja.
– Jeg føler mer og mer i hjertet mitt at jeg kommer til å møte ham snart, smiler Sonja.
Hva er det første du vil si til ham?
– Selv om ting har vært som det har vært … Det første jeg hadde gjort, var å gi ham en stor klem. Jeg vet at han giftet seg på nytt, men at han nå er enkemann og alene med fem barn. Jeg er veldig nysgjerrig på hvordan han har det.
LES OGSÅ: Linn Skåber: -Det er en rar sorg jeg har nå
«Det blir mamma som følger meg opp kirkegulvet»
Med sin mamma og to søstre har Sonja et kraftfullt fellesskap, det hun med mye latter omtaler som Wanda-Women – damer som støtter hverandre uansett.
Når Sonja en dag skal gifte seg, er det Wanda-Woman over alle Wanda-Women som skal gå ved hennes side:
– Det blir mamma som følger meg opp kirkegulvet. Jeg kan aldri få takket mamma godt nok for det valget hun gjorde om å flykte den gangen. Jeg kan bare ta vare på henne hver dag, så godt jeg kan. Hun ofret alt for meg. Til og med sin egen familie.
Mens nye flyktningbølger nå skyller over oss, idet vi står overfor en av våre tids største humanitære kriser, kan det være verdt å låne et øre nettopp til henne – til alenemammaen som kom til Norge med bare 10 dollar i bh-en for at jentene hennes skulle få ha vingene fri:
– Du må ikke ha mye for å kunne gjøre noe. Hva vi gjør hver dag, betyr noe. Vi er her for å gi tilbake, det er det som er meningen i livet: å gi tilbake – og å leve i kjærlighet. Ikke i lidelse.
Hjelp flyktningene!
… og støtt Flyktninghjelpens arbeid. Send 2490 med kodeord KKFLYKTNING.
100 kr blir trukket fra din telefonregning.
