EDDY DE WIND: Den unge medisinstudenten Eddy de Wind fotografert før krigen brøt ut. Ifølge sønnen Melcher var han en lykkelig og livsglad ung mann, som elsket seiling og saksofonspilling. FOTO: Privat
EDDY DE WIND: Den unge medisinstudenten Eddy de Wind fotografert før krigen brøt ut. Ifølge sønnen Melcher var han en lykkelig og livsglad ung mann, som elsket seiling og saksofonspilling. FOTO: Privat Vis mer

Eddy de Wind:

Sønn av overlevende: - Auschwitz var som et spøkelse i hjemmet vårt

Eddy de Wind er en av få som har skrevet bok fra innsiden av dødsleiren. KK møtte sønnen Melcher 75 år etter frigjøringen av Auschwitz.

- Nå skal jeg fortelle deg en historie jeg aldri før har fortalt til noen.

58 år gamle Melcher de Wind lener seg fremover mens han kremter, og holder blikket. Det går fire lange sekunder før han igjen åpner munnen og engelske ord, med nederlandsk aksent, kommer ut. Det er tydelig at historien han nå skal formidle, er en historie som har satt sine spor.

- Alle familiemedlemmene til min far ble drept under krigen. Så de vennene han fikk i konsentrasjonsleiren ble dermed hans nye familie. Det var et familiemedlem, en felles Auschwitz-fange, som pleide å seile, og vi var med ham på helgetur til hytta hans for å seile en gang. En av de første tingene jeg la merke til var at han hadde et nummer på seilet sitt.

Melcher de Wind var rundt 12 år da denne hendelsen fant sted. En dag det var vindstille ble den unge gutten værende igjen på hytta. Han tenkte han skulle slå i hjel tid på å lese en bok om seiling.

- Jeg lette etter en bok i bokhylla, og siden han var høyere enn meg strakk han seg etter boken for å ta den ned.

Melcher de Wind gjør en rask bevegelse med armen og strekker den opp i luften, som for å illustrere hvordan mannen, som var blitt som et familiemedlem å regne for faren Eddy, hadde strukket seg så lang han var for å ta ned boken til ham.

- Det var da jeg la merke til nummeret som var tatovert på armen hans, og jeg spurte ham om det var nummeret på seilet hans. Jeg var et barn, og visste ikke bedre. Jeg husker at han stivnet til og dyttet boken tilbake i bokhyllen. Han gikk ut av rommet, forklarer Melcher til KK.

12 år gamle Melcher visste ikke hva han skulle gjøre, eller hva han hadde gjort galt.

- Jeg følte hjelpeløshet og skam. Jeg hadde gjort noe som åpenbart var galt, men jeg visste ikke hva. Faren min kom inn og ba meg om å gå ut og be om unnskyldning. Men jeg visste ikke hva jeg skulle si unnskyld for.

SØNNEN: Melcher de Wind forteller til KK at han som barn selv pådro seg traumer basert på det faren hadde opplevd under krigen. FOTO: Gyldendal
SØNNEN: Melcher de Wind forteller til KK at han som barn selv pådro seg traumer basert på det faren hadde opplevd under krigen. FOTO: Gyldendal Vis mer

Melcher de Wind smiler oppgitt og trekker på skuldrene.

- Dette er et godt eksempel på at Auschwitz alltid er til stede for en som har opplevd det. Min far prøvde å distansere seg fra det, men det var umulig. Han fikk fjernet tatoveringen sin, andre gjorde det ikke, men til tross for det forsvant aldri minnene fra erindringen hans.

Den siste jøden som rakk å fullføre studiene før forbud

Melchers far Eliazar de Wind var en sprudlende og energisk ung mann, som hadde en lys fremtid. Han spilte saksofon i et jazzband ved siden av medisinstudiene og han hadde en ikke-jødisk kjæreste.

Eddy, som han ble kalt, var den eneste i den godt integrerte jødiske familien bosatt i Haag i Nederland, som hadde fullført studier - og familien, som for det meste besto av kjøpmenn, syntes det var ekstra stas at han hadde gjennomført medisinstudiet.

BARE TRE OVERLEVDE: Dette bildet er tatt under en familiemiddag, og Eddy de Wind er plassert i midten (bak med briller) fordi familien var så stolte over at han var medisinstudent. Bare tre av familiemedlemmene på dette bildet overlevde krigen. FOTO: Privat
BARE TRE OVERLEVDE: Dette bildet er tatt under en familiemiddag, og Eddy de Wind er plassert i midten (bak med briller) fordi familien var så stolte over at han var medisinstudent. Bare tre av familiemedlemmene på dette bildet overlevde krigen. FOTO: Privat Vis mer

Han var 24 år da krigen brøt ut, og var den siste jødiske mannen som rakk å fullføre studiene før det ble innført forbud for jøder mot å studere. Krigen kom som et sjokk på ham, til tross for at han hadde hatt bange anelser om at Hitler var troende til å gjennomføre alt det han truet med i boken Mein Kampf (1925).

- Det er ikke ofte man ser en mann som er mer lykkelig, eller mer optimistisk, enn det min far var på dette bildet tatt av ham på seilbåten før krigen. Man ser en helt annen mann kort tid etter frigjøringen av Auschwitz.

ALVORSTYNGET MANN: Eddy de Wind fotografert mens han holder en tale i Auschwitz. Årene i konsentrasjonsleiren gjorde mye med den livsglade medisinstudenten. FOTO: Privat
ALVORSTYNGET MANN: Eddy de Wind fotografert mens han holder en tale i Auschwitz. Årene i konsentrasjonsleiren gjorde mye med den livsglade medisinstudenten. FOTO: Privat Vis mer

Melcher de Wind finner frem to bilder av sin far tatt med noen få års mellomrom. På det ene bildet lener han seg tilbake om bord på en seilbåt, smiler lurt og strekker på sine bare føtter. På det andre bildet holder han en tale i konsentrasjonsleiren Auschwitz, og er blitt en alvorstynget mann.

- Det er naturlig at man blir mer alvorlig når man blir eldre, men han er en helt forandret mann. Det er nesten umulig å forstå at det er samme mann man ser på dette bildet, sammenlignet med bildet tatt på seilbåten noen år tidligere. Han er en traumatisert mann, som har vært gjennom helvete, og sett ting ingen mennesker skal være nødt til å se eller oppleve, sier sønnen Melcher med kraft i stemmen.

For Melcher er sønn av en mann som meldte seg frivillig til et opphold på Westerbork transittleir i håp om at moren skulle bli sluppet fri, han var sønn av en mann som satt halvannet år i den beryktede konsentrasjonsleiren Auschwitz i Polen, og som mot alle odds slapp unna dødsmarsjen. Frigjøringen av Auschwitz fant sted i januar 1945. Eddy de Wind hadde overlevd en behandling som hadde sendt flere millioner mennesker rett i døden.

I AUSCHWITZ: Eddy de Wind (bak med briller) fotografert i Auschwitz med en gruppe jugoslaviske kvinner. FOTO: Privat
I AUSCHWITZ: Eddy de Wind (bak med briller) fotografert i Auschwitz med en gruppe jugoslaviske kvinner. FOTO: Privat Vis mer

Melcher var sønn av en mann som hadde fjernet nummeret han fikk tatovert på underarmen i Auschwitz, fordi han trodde at minnene skulle forsvinne bare tatoveringen forsvant. Og han var sønn av en mann som hadde tatt et aktivt valg om å leve, for å kunne fortelle hva han hadde opplevd i det helvete han hadde vært en del av. Eddy de Wind er en svært av få fanger som har skrevet bok på innsiden av konsentrasjonsleiren, mens krigen fremdeles herjet.

Boken Endestasjon Auschwitz ble utgitt på et lite forlag allerede i 1946, men ble en flopp. Nederlenderne var ikke klare for å høre historiene om hva fangene hadde opplevd. De ville gå videre. De ville glemme. De eneste som omfavnet boken, var mennesker som selv hadde sittet i konsentrasjonsleir.

Endestasjon Auschwitz ble skrevet ned i en SS-notatblokk som Eddy fant i leiren, etter at Den røde armé hadde befridd fangene og nazistene hadde flyktet. Selv hadde Eddy, som var lege, meldt seg til tjeneste for Den røde armé. Han hadde lovet seg selv, og de som var drept, at han skulle overleve for å videreformidle historiene.

RELANSERES: Eddy de Winds bok ble gitt ut for første gang i 1946, men ble en flopp. Nå derimot er den oversatt på flere språk - deriblant norsk - og gis ut i over hundre land. FOTO: Privat
RELANSERES: Eddy de Winds bok ble gitt ut for første gang i 1946, men ble en flopp. Nå derimot er den oversatt på flere språk - deriblant norsk - og gis ut i over hundre land. FOTO: Privat Vis mer

- Auschwitz var på en måte som et spøkelse i hjemmet vårt

Sønnen Melcher var 18 år da han leste farens bok ordentlig for første gang. Den originale notatboken hadde alltid vært i familiehjemmet, og han var veldig bevisst på at den eksisterte. Melcher hadde bare aldri turt å snakke med sin far om den, så han begynte å fantasere om innholdet.

- Auschwitz var på en måte som et spøkelse i hjemmet vårt. Det var alltid der, og min far bar på en enorm tristhet og frykt som følge av opplevelsene han hadde gjort seg. Moren min forsøkte å hjelpe ham, men det var umulig for henne å vite hvordan hun skulle håndtere det, forklarer Melcher.

NOTATBOK: Eddy de Wind fant en gammel SS-notatblokk, som han skrev ned historien sin i. FOTO: Privat
NOTATBOK: Eddy de Wind fant en gammel SS-notatblokk, som han skrev ned historien sin i. FOTO: Privat Vis mer

Etter å ha lest boken, noe han har gjort mange ganger siden tenårene, har han innsett at boken handler om mer enn bare terror.

- Boken er skrevet i helvete, men det beviser også at selv der eksisterte det kjærlighet, medmenneskelighet og lidenskap. Selv om det bare var korte øyeblikk man møtte hverandre, ga det en form for håp og solidaritet, og var en måte å holde en i live.

Dette vet Melcher . Men som barn, som sønn av en mann som hadde overlevd Auschwitz, var han konstant redd.

- Jeg visste ikke hva det var jeg var redd for, men barndomshjemmet og oppveksten bar preg av en frykt. Det handlet ikke bare om det faren min fortalte, men også om det han ikke fortalte. Det var en merkelig stemning i huset, og søsknene mine og jeg var alltid veldig redde.

LILLE EDDY: Eddy de Wind var svært glad i sin mor, og byttet plass med henne i Westerbork transittleir, i den tro at hun skulle bli sluppet fri. Hun hadde derimot allerede blitt sendt til Auschwitz, hvor hun endte sine dager. FOTO: Privat
LILLE EDDY: Eddy de Wind var svært glad i sin mor, og byttet plass med henne i Westerbork transittleir, i den tro at hun skulle bli sluppet fri. Hun hadde derimot allerede blitt sendt til Auschwitz, hvor hun endte sine dager. FOTO: Privat Vis mer

- Hvordan kunne de leve sammen etter det?

Faren Eddy var 45 år da Melcher ble født. Men lenge før dette, under krigen, mens Eddy satt på Westerbork transittleir i tyskokkuperte Nederland, møtte han sykepleieren Friedel. Etter bare tre måneder giftet de seg i leiren. Sammen ble de sendt til Auschwitz. De bodde i hver sin blokk, og så hverandre sjelden, men det å ha hverandre gjorde at de begge følte at de hadde noe å kjempe for.

- De kjente hverandre knapt. Men de fortalte hverandre sine livshistorier og erkjente at de trengte kjærligheten og hverandre for å overleve. Friedel ble tvunget til å gjennomføre dødsmarsjen, mens min far gjemte seg i leiren. Han innså at han aldri kom til å overleve om han ble tvunget til å marsjere i kulden. Og han trodde at Friedel hadde omkommet under dødsmarsjen.

Men Friedel hadde ikke dødd under dødsmarsjen. Hun hadde overlevd, og de møttes igjen i Nederland etter krigen. Men det var ikke som det én gang hadde vært mellom dem.

- Pappa var selvfølgelig veldig glad da de møttes igjen, men samtidig hadde han forsonet seg med tanken på at hun sikkert var dødd. De hadde dessuten bare kjent hverandre i fangenskap, og nå måtte de bli kjent med hverandre på nytt - på utsiden av konsentrasjonsleiren.

Det er en spesiell kjærlighetshistorie - historien om Eddy og Friedel - som Eddy skriver om i boken Endestasjon Auschwitz.

- De trengte hverandre for å overleve, men samtidig kjente de hverandre ikke i det hele tatt. Folk håper jo at man «lever lykkelig alle sine dager», sånn som i eventyrene, når krigen er slutt og man møtes igjen. Det folk glemmer er at de tok med seg traumene, så historien stopper ikke der eventyrene stopper, forklarer Melcher.

Friedel kunne ikke få barn ettersom hun hadde vært utsatt for grove eksperimenter på blokk 10, utført av blant andre skrekklegen Josef Mengele.

- Hun var svært ulykkelig over at hun ikke kunne få barn og min far var traumatisert. Hvordan kunne de leve sammen etter det? Det var nærmest umulig.

BRYLLUP I LEIREN: Eddy og Friedel under bryllupet som ble avholdt i Westerbork transittleir, for de ble sendt til Auschwitz i 1943. Ekteskapet varte i 12 år. FOTO: Privat
BRYLLUP I LEIREN: Eddy og Friedel under bryllupet som ble avholdt i Westerbork transittleir, for de ble sendt til Auschwitz i 1943. Ekteskapet varte i 12 år. FOTO: Privat Vis mer

Ekteskapet mellom Friedel og Eddy sto ikke til å redde, og etter 12 års ekteskap var det over. Eddy fant lykken på nytt, og i 1957 giftet han seg med det som skulle bli Melcher de Winds mor. De fikk til sammen tre barn.

- Min far giftet seg med min ikke-jødiske mor som var 17 år yngre enn ham, og som hadde en helt annen bakgrunn enn ham. Han forsøkte å starte et nytt liv igjen. Han forsøkte virkelig.

Men Eddys traumer skulle prege ham resten av livet, og også ubevisst gå utover barna. Mange krigsfanger hadde gjort det til en fanesak å ikke snakke om opplevelsene de erfart under krigen, men Melchers far hadde en litt annen mening om dette enn det de fleste andre som hadde opplevd krigen følte.

- Han var psykiater og gjorde mye research rundt krigstraumer, og senere i livet fokuserte han på hvordan disse traumene kunne spre seg til den neste generasjonen.

Var selv traumatisert på bakgrunn av sin fars opplevelser

Et av punktene Eddy kom frem til under researchfasen var at de som hadde sittet i konsentrasjonsleirene, hadde blitt tvunget til å akseptert at de skulle dø, og at dette hadde endret deres personlighet.

- Da de «kom til live» igjen, hadde de samtidig forandret seg helt. Min far var veldig redd for at han skulle føre disse traumene over på oss barna. Han var veldig bevisst på akkurat det, så mot slutten av livet endret han også kursen, og fokuserte på å hjelpe den neste generasjonen. Barna av de overlevende.

Selv om Eddy fortalte barna sine mye om det han hadde opplevd i Auschwitz, noe som var ganske uvanlig på den tiden, forklarer Melcher at han ikke var kapabel til å se dem i øynene når han snakket om opplevelsene sine.

- Han gjenfortalte det på en litt spesiell måte. Han så aldri direkte på meg da han fortalte, og ofte skjedde det da vi satt i bilen og kjørte. Han håndterte ikke at jeg stilte spørsmål tilbake. Han sa en gang at det er ille å fortelle barna sine historier fra Auschwitz, men det er enda verre om man ikke gjør det. For barna kommer til å få vite det uansett, og om man ikke snakker om det kommer de bare til å fantasere rundt det. Disse fantasiene er alltid verre enn realiteten.

Og disse fantasiene var noe som altså også festet seg hos Melcher da han var guttunge.

- I mitt hode var Auschwitz et helvete hvor folk ble drept hele tiden. Da jeg for noen måneder siden dro til Auschwitz for første gang ble jeg nesten lettet. Det var godt å dra dit, for det er alltid godt å konfrontere frykten sin. Solen skinte, det var trær og bygninger. Jeg følte det tunge sløret som ligger over Auschwitz og Birkenau, men når man får høre historier fra innsiden av konsentrasjonsleiren får man en større forståelse for at det ikke kun bar preg av å være et helvete. Man slipper å fantasere om det. Og dette har min fars bok hjulpet meg med å forstå.

Det tok likevel lang tid før Melcher selv forsto at han hadde problemer og at også han på en måte var traumatisert på bakgrunn av sin fars opplevelser.

- Da jeg ble eldre spurte jeg meg selv om hvorfor det var så vanskelig å være lykkelig, og hvorfor jeg alltid var redd. Da begynte en prosess som tok mange år å gå gjennom.

Først måtte Melcher innse at han var redd og ulykkelig, og at det ikke var normalt. Så måtte han sette seg inn i hvorfor disse følelsene oppsto.

- Jeg måtte lære meg hva min egen personlighet var. Når man vokser opp i en familie som dette, er man ikke kapabel til å utvikle sin egen personlighet. Personligheten gjenspeiler det man opplever som barn, og for meg handlet det om å trå varsomt overfor min far. Det tok meg langt til å bli kjent med hvem jeg egentlig var. Jeg måtte få frykten på avstand for å kjenne egen lykke.

Han trekker frem det ironiske ved at hans far hadde en lykkelig barndom, før han gikk gjennom dette enorme traumet, og at han siden, resten av livet, forsøkte å overleve dette traumet. Selv bar Melchers egen barndom preg av å være ulykkelig, fordi faren hadde opplevd det han hadde opplevd.

- For oss barna var det annerledes, vi hadde ikke en lykkelig barndom nettopp på grunn av hva min far hadde opplevd under krigen, til tross for at vi ikke bar på et traume vi selv hadde erfart, forklarer Melcher.

Melcher finner frem mobilen igjen og blar seg frem til et bilde av faren i godt voksen alder.

- Jeg kjenner ham jo bare ut ifra hans siste del av livet, og lenge etter Auschwitz. På dette bildet er han 70 år, og mye hadde forandret seg. Han kunne fremdeles le og være glad, men han bar samtidig hele tiden preg av en slags tristhet basert på det at han hadde opplevd, og som var noe som egentlig ikke kunne gjøre ham helt lykkelig igjen. Øynene hans ler ikke lenger, og gløden hadde forsvunnet.

MISTET GLØDEN: Psykiater og forfatter Eddy de Wind som 70-åring. Ifølge sønnen hadde han på dette tidspunktet mistet gløden i øynene. FOTO: Privat
MISTET GLØDEN: Psykiater og forfatter Eddy de Wind som 70-åring. Ifølge sønnen hadde han på dette tidspunktet mistet gløden i øynene. FOTO: Privat Vis mer

Eddy de Wind var 71 år da han døde. I 1987 slo hjertet hans for aller siste gang, og den siste tiden han levde, merket sønnen Melcher seg at han var tilbake i Auschwitz.

- Pappa fikk hjerteinfarkt, og det var kanskje det verste som kunne ha skjedd ham. Han var klar i hodet, men ble invalid etter det.

Dersom man ble syk i konsentrasjonsleiren, og ikke kunne jobbe lenger, ble man valgt ut til seleksjon, som igjen betydde rett i gasskammeret.

- De som hadde overlevd Auschwitz og ble syke, de taklet det ikke spesielt bra, for de gjenopplevde traumene fra krigen. Mot slutten av livet ble min far rammet av angst, og følte at han var tilbake i Auschwitz. En natt gikk han ut av sengen sin, og da sykepleierne kom inn i rommet for å hjelpe ham tilbake, prøvde han å gjemme seg fordi han trodde at det var SS-soldater som hadde kommet for å ta ham ut til seleksjon.

Ved et annet tilfelle var det en bekjent av familien som hadde gått bort, og da han fikk beskjeden om at hun var død begynte Eddy å gråte.

- Jeg spurte ham om hvorfor han gråt, og da sa han at han følte en lettelse - fordi det enten var henne eller han som måtte dø. Han var tilbake i seleksjonsmodus. Dersom noen andre ble valgt ut, betydde det at du mest sannsynlig hadde én dag til å leve. Det var tungt å forholde seg til ham de siste dagene han levde, for det var så vanskelig å se at han var tilbake i Auschwitz, sier Melcher med tårer i øynene.

BLOKK 9: Melcher de Wind besøkte nylig Auschwitz for aller første gang. Her uten for blokk 9, der hans var var holdt fanget. FOTO: Privat
BLOKK 9: Melcher de Wind besøkte nylig Auschwitz for aller første gang. Her uten for blokk 9, der hans var var holdt fanget. FOTO: Privat Vis mer

Melcher påpeker at man som regel alltid anser de som var i motstandsbevegelsen som helter, og at sånne som hans far var et offer. Selv ser han på sin far som en helt.

- Ikke fordi han overlevde, det handlet om flaks, men fordi han bestemte seg for at han skulle skrive ned historien sin og videreformidle den til andre, fordi han jobbet som lege i Auschwitz, og da han kom tilbake behandlet han mennesker med krigstraumer - noe som ikke var enkelt for ham etter som han selv var traumatisert - og fordi han hadde motet til å starte sin egen familie og få barn. For meg er det definisjonen på en helt.

Man sier «Auschwitz - aldri igjen», men for at dét skal skje mener Melcher at vi også i dag må tillate oss å høre, og lese, historiene fra menneskene som var på innsiden.

- Vi vet alle at seks millioner jøder ble drept under krigen og at Auschwitz var et grusomt sted, men for at det aldri skal skje igjen må sette oss inn i historiene til de det handlet om. For på den måten kan man virkelig forstå hva som skjedde, hvorfor det skjedde, og ikke minst hvordan vi kan forhindre at det skjer igjen.