22. JULI 2011: Livet er aldri blitt det samme etter 22. juli. – Men jeg har det så bra som jeg kan i den situasjonen jeg er i, sier Trine.  Foto: Ellen Jarli
22. JULI 2011: Livet er aldri blitt det samme etter 22. juli. – Men jeg har det så bra som jeg kan i den situasjonen jeg er i, sier Trine. Foto: Ellen Jarli
22. Juli

Sønnen til Trine (49) kom aldri hjem fra Utøya

- Det har gått seks år, men det føles som om det var i fjor. Jeg kan ikke tro at det er så lenge siden.

– Det har gått seks år, men det føles som om det var i fjor. Jeg kan ikke tro at det er så lenge siden, sier Trine Elisabeth Aamodt (49) fra Nesodden. 

Mandag 18. juli 2011 drar Diderik Aamodt Olsen (19) på Utøya for andre år på rad. Siden han satt i arrangementkomiteen hadde han en del å forberede, og dro ut før de andre. I lokalmiljøet var Diderik, som var nestleder i AUF Nesodden, blant annet engasjert i å forbedre buss- og båtforbindelsen på halvøya. Til høsten skulle han begynne å studere historie på Universitet i Oslo. 

LES OGSÅ: - Jeg måtte innse at han var drept, alt som var mitt liv forsvant

Fire dager senere, på fredag, våkner Trine til dårlig vær og benytter anledningen til å gjøre husarbeid mens de to andre barna, Mikkel (7) og Althea (11), leker rundt henne. Diderik skulle komme hjem søndag, og så reise til Østerrike for en ny leir allerede dagen etter.

– Vi måtte jo få litt tid sammen før han skulle dra videre. 

Dagen før Diderik dro på Utøya, hadde Trine bedt sønnen om å sette av en time til å leke med søsknene. Det gjorde han med glede. 

– Han var opptatt av dem, og de var opptatt av ham.

STORT SAVN: Trine hadde et nært forhold til sønnen. – Jeg savner de gode samtalene våre. Foto: Johannes Dalen Giske
STORT SAVN: Trine hadde et nært forhold til sønnen. – Jeg savner de gode samtalene våre. Foto: Johannes Dalen Giske Vis mer

LES OGSÅ: - Det er vanskelig å juble når så mange ikke har det jeg har

Gulvet vibrerte

Plutselig, helt ut av det blå, hører Trine et dumpt smell og registrerer at gulvet vibrerer. Så blir det helt stille. Kan det være torden? Da hun skrur på nyhetene, ser hun at det har vært et bombeangrep i Oslo. Hun ringer Diderik øyeblikkelig. 

«Det er bare en gasseksplosjon, mamma», beroliger han. Kort tid etter ringer han tilbake. «Det er noen som skyter her. Du må ringe politiet». Trine, som føler seg på utsiden av seg selv, forteller sønnen at han ikke må stole på noen.

Først etter 20 minutter kommer Trine gjennom hos politiet, men får beskjed om at hun må ringe lokalt. 

– Det var frustrerende å oppleve at jeg ikke fikk hjelp med én gang. Jeg ringte tilbake til Diderik og sa at jeg hadde meldt fra til politiet, at han måtte holde seg i skjul og at jeg var glad i ham. Det ble vår siste samtale.  

LES OGSÅ: - Jeg var i sjokk og klarte ikke å ta innover hva som hadde skjedd

Gang på gang ringer Trine sønnen, uten å få svar. Da det blir midnatt, og hun fortsatt ikke har hørt noe, begynner hun å ringe rundt til alle sykehusene for å finne ham. 

– Men ingen kunne hjelpe meg. Da jeg så på nyhetene at 80 var antatt døde, knakk jeg sammen på kjøkkengulvet. 

Lørdagen får Trine besøk av presten og lederen for kriseteamet, og nå går alvoret opp for henne. Like før hadde kjæresten Christos og Dideriks far dratt til Utøya for å hente ham hjem. 

– Jeg håpet i det lengste at han hadde overlevd. Det tok lang tid før jeg skjønte hva som hadde skjedd. 

LES OGSÅ: Det eneste jeg husker fra Utøya er alle som gjemte seg i vannkanten som er døde i dag

Politiet tok feil 

Søndagen måtte Trine være med til Sundvolden Hotel for å avgi DNA-prøve. De lette gjennom liste etter liste, men fant ikke navnet til Diderik. I bilen hjem fikk Trine telefon fra politiet om at sønnen var i live og befant seg på et sykehus. De stoppet en patrulje de møtte på veien for å få hjelp med å finne ut hvor han var. 

– Jeg klarte ikke å tenke klart, og var helt hysterisk etter å vite hvor Diderik var. Etter to timer fikk jeg vite at politiet hadde tatt feil.   

I ettertid, via overlevende, har Trine fått vite at Diderik først befant seg i forsamlingshuset før han løp ut og gjemte seg sammen med en gruppe andre. Tilfeldigheter gjorde at han havnet ved pumpehuset nede ved vannet. Massemorderen klarte til slutt å lokke Diderik fram. «Hvem er du egentlig?», hadde han spurt før han ble skutt. 

Han ble funnet kort tid senere av en venn, og de fikk ham etter hvert over i en båt, hvor han døde med hodet i fanget på en 15-åring på vei over fjorden til fastlandet. 

Onsdagen, med familien samlet rundt seg, får Trine besøk av presten, kriseteamet og politiet. Nå får hun bekreftet det hun allerede visste: At Diderik var en av 69 drepte på Utøya. På forhånd hadde hun fortalt de andre barna sine at de ikke hadde funnet Diderik. 

– Det gikk en del valium i de dagene. Det var det eneste som hjalp. 

LES OGSÅ: - Jeg har fått Madeleine to ganger. I 1995 og i 2011

Felles interesser  

Trine hadde mye til felles med sønnen, til tross for aldersforskjellen. De var begge opptatt av bøker, og å diskutere dem. 

– Det var liksom meg og han. Jeg savner de gode samtalene våre, sier hun. 

– Han hadde alltid mye å gjøre og saker han engasjerte seg i. For ham hadde ikke døgnet nok timer. 

4. august skulle Trine og sønnen ha reist til Hellas. Dagen etter ble han gravlagt. Noen dager før begravelsen satt Trine, sammen med en venninne, oppe hele natten for å gå gjennom iPoden til Diderik for å velge ut musikk som han hadde likt. 

– Samfunnshuset var fylt til randen av mennesker. Stortingsrepresentant Anniken Huitfeldt, som kjente Diderik, og fortsatt sender meg blomster hver jul, holdt en nydelig tale om hvem Diderik var – både som menneske og politiker. 

Stortingsrepresentant Anniken Huitfeldt (47) ble kjent med Diderik gjennom Arbeiderpartiets ungdomsorganisasjon AUF. Hun sier til Allers: 

– Diderik var voksen for alderen, opptatt av eksistensielle spørsmål, og stilte alltid spørsmål ved ting. Han var levende opptatt av alt rundt seg, glad i mennesker og nysgjerrig på livet. Han ble revet bort så altfor tidlig. 

Professor ved Sosialantropologisk institutt, Thomas Hylland Eriksen, var hovedtaler under begravelsen. Trine forteller at Diderik så opp til Hylland Eriksen. 

– De kjente hverandre litt, og hadde møtt hverandre ved flere anledninger. 

I 2012 ga Hylland Eriksen ut boka «Det som står på spill» og dediserte den til Diderik. 

– Jeg visste ikke noe om det, og ble så rørt da jeg fant det ut, sier Trine.  

ALVORLIG: Det Trine har opplevd, har gjort henne mer alvorlig. – Jeg har fine øyeblikk, men den ekte gleden er borte. Foto: Ellen Jarli
ALVORLIG: Det Trine har opplevd, har gjort henne mer alvorlig. – Jeg har fine øyeblikk, men den ekte gleden er borte. Foto: Ellen Jarli Vis mer

LES OGSÅ: - Jeg har ikke villet synge foran familien min etter at Elisabeth døde

Måtte flytte

Det tok lang tid før Trine innså at sønnen var borte. Så hun ungdommer langs veien, tok hun seg i å se etter ham. 

– Han var 1,91 høy, hadde langt hår og gikk med lange frakker. Det var en type man la merke til.

Trine husker hvordan sønnen brukte å sette seg og snakke med gjestene når hun hadde besøk. 

– Han var glad i mennesker og en som folk satte pris på. Folk var imponert over hvor moden og reflektert han var. 

Lenge klarte ikke Trine å være alene, og Christos, som til vanlig bor i Oslo og har besøk av Trine annenhver uke når barna er hos faren, flyttet inn hos henne en periode. Tre måneder etter at Diderik var borte, orket ikke lenger Trine å bli boende i huset. 

– Det minnet for mye om ham. 

Den første vinteren i ny leilighet var tung. 

– Jeg har fin utsikt, men tenkte at jeg like godt kunne sett inn i en betongvegg. Sånn er det heldigvis ikke lenger, og i dag nyter jeg utsikten. 

I en hylle over peisen har hun plassert flere av sønnens personlige eiendeler. 

– Vi snakker ofte om Diderik, om ting han sa eller ting vi gjorde. Han er alltid med oss. 

Ikke i jobb

Sommeren Diderik døde var Trine ferdig med studiene og skulle begynne i jobb som førskolelærer i august. Men oppstarten ble stadig utsatt, og ukene, månedene og etter hvert årene gikk. I dag er Trine uføretrygdet. 

– Det er ensomt ikke å være i jobb, men jeg takler ikke press, sier Trine, som har fått diagnosen posttraumatisk stresslidelse. 

Hun har gått hos to krisepsykologer. Det første året kom psykologen hjem til henne flere ganger i uken. 

– Senere har jeg hatt god hjelp av en annen som fungerte som en samtalepartner. Jeg har hatt stor nytte av disse samtalene, sier Trine, som sier hun er blitt møtt med stor velvilje av Nesodden kommune. Kommunen har betalt for timene Trine har gått på. 

– Jeg sluttet for to år siden, men jeg kunne ha fortsatt hvis jeg ønsket det. 

I 2013 begynte Trine på en mastergrad i pedagogikk, men måtte utsette den da faren fikk påvist lymfekreft og døde etter sju måneder. Noen måneder etter at han var borte, fikk moren kreft og døde året etter. 

– I høytider og til bursdager var det hos meg vi var samlet. Nå er det ikke mange igjen. 

Tidligere smilte Trine ofte bredt og lo høyt. Nå har hun blitt mer alvorlig. 

– Jeg er ikke ordentlig glad lenger. Jeg har fine øyeblikk, men den ekte gleden er borte. 

Flere ganger har folk sagt til Trine at hun er heldig som har to andre barn å konsentrere seg om. 

– Men det forandrer ikke det faktum av Diderik er borte. Det er alltid en som mangler, men jeg prøver å ta meg sammen. Jeg kan ikke gå rundt og være trist hele tiden. 

I starten var Trine ofte på graven. Nå er hun der et par ganger i måneden. 

SOMMEREN 2010: Trine og Diderik på ferie i Hellas. Foto: Privat
SOMMEREN 2010: Trine og Diderik på ferie i Hellas. Foto: Privat Vis mer

– Det føles helt absurd å gå dit. Det er jo ikke der han skulle ha vært. 

Skape gode minner

For to år siden sa Althea til moren sin at hun hadde «redefinert» framtiden sin. Uten Diderik. Hvordan den var før, og hvordan den skulle se ut framover, uten storebroren. 

– Det var klokt sagt, sier Trine. 

I juni skulle Diderik ha fylt 25. Trine har tenkt mye på alt sønnen aldri får oppleve. Når hun tenker på Diderik i dag, ser hun for seg den flotte, kloke og omsorgsfulle gutten han var. 

– Det vondeste er at jeg er fratatt livet mitt med ham. Sorgen blir mildere med tiden, men savnet etter alt det som skulle bli, er like sterkt. 

Å miste sønnen og begge foreldrene har ført til at Trine lever på en annen måte. 

– Jeg har blitt mer bevisst på å ha det hyggelig og skape gode minner sammen med familie og venner. Det blir mer hverdagskos. 

I dag utsetter ikke Trine lenger ting hun har lyst til å gjøre – enten det er å reise til Hellas, hvor de har hus og er flere ganger i året, spise en bedre middag med vin eller spandere noe på ungene som de har ønsket seg lenge. 

– Det er viktig å glede seg over dagen i dag. Det er nå vi lever. 

Det Trine har vært gjennom, har lært henne å ikke ta noen for gitt. 

– Jeg vil ikke være uvenn med noen når vi skilles. I morgen kan det være for sent å si unnskyld. Ting kan skje. Det har jeg erfart. 

Rundt seg opplever Trine at andres liv går videre. Selv føler hun at hennes har stoppet opp. 

TØFF ERKJENNELSE: Trine håpet i det lengste at sønnen hadde overlevd. – Det tok lang tid før jeg skjønte hva som hadde skjedd, sier hun. Foto: Ellen Jarli
TØFF ERKJENNELSE: Trine håpet i det lengste at sønnen hadde overlevd. – Det tok lang tid før jeg skjønte hva som hadde skjedd, sier hun. Foto: Ellen Jarli Vis mer

– Jeg har fått en erfaring som har forandret meg og som ikke er reversibel. Men jeg har det så bra som jeg kan i den situasjonen jeg er i. Det får jeg være fornøyd med. 

– Mange foreldre sliter 

Professor ved Avdeling for helse- og sosialfag ved Høgskulen på Vestlandet og Senter for Krise-psykologi, Kari Dyregrov, har vært prosjektleder for en studie om etterlatte etter terroren på Utøya.

Hovedfunnet i studien er at mange foreldre sliter med sorg- og traumereaksjoner etter drapene, og at belastningene fortsatt svekker arbeids- og sosial fungering i vesentlig grad. 

  – Denne studien viser at tap av barn ved terror tar lang tid å bearbeide. Hos en betydelig andel foreldre er tapet forbundet med langvarige og intense psykiske helseplager og redusert funksjonsevne, sier Dyregrov. 

Selv om det ses en gradvis nedgang både for sorg- og traumereaksjoner fra 18 til 40 måneder etter hendelsen, går tilhelingen sakte, spesielt for mødre.

   – For halvparten av foreldrene medfører belastningene forbundet med tapet redusert eller helt fravær fra arbeid 3,5 år etter hendelsen, forklarer Dyregrov. 

Denne saken står også i Allers nr 29, 2017.

Til forsiden