Sønnen var bare 8 år da han fikk hjerneslag

- Bare han overlever, skal vi klare alt, tenkte moren Vigdis.

Publisert

Vigdis var 28 år og på jobb i Lillehammer da en nabo ringte og fortalte at åtteåringen Alexander var på vei med taxi til sykehuset. Pappa Helge var med.

– Det er ikke noe alvorlig, sa han som varslet.

Vigdis skjønte med en gang at det ikke var sant. Hun studerte til vernepleier, og ventet utenfor da far og sønn ankom Lillehammer sykehus. Et stort team av leger og sykepleiere sto klare til å ta hånd om Alexander. Men hva feilte det ham?

Den lille arbeidskaren

Vi treffer Alexander Letrud, som er på besøk hjemme hos mamma Vigdis Letrud på Øyer like ved Lillehammer. Familien består også av pappa Helge og Alexanders to yngre søstre på 25 og 14 år, pluss hunden Sofus.

Selv bor Alexander med samboer og hund bare et steinkast unna foreldrehjemmet. Det synes Vigdis er bra, for selv om sønnen er voksen, er det en sterk binding mellom mor og sønn.

– Da du var yngre, sa du at du aldri ville flytte fra mamma, sier Vigdis og ser på sønnen sin. Begge ler, og er glade for at han kom på andre tanker.

NÆRT: Vigdis og Alexander har et nært forhold i dag. FOTO: Marianne Otterdahl-Jensen
NÆRT: Vigdis og Alexander har et nært forhold i dag. FOTO: Marianne Otterdahl-Jensen Vis mer

Men livet har ikke vært bare enkelt for Alexander og familien hans. Som seksåring fikk han hudsykdommen Alopecia, og mistet all hårvekst. Allerede da skilte han seg ut fra vennene, de hadde hår, mens han var skallet.

Alexander var en aktiv gutt, som stortrivdes med å være med pappa når han jobbet ute. En skikkelig arbeidskar, som likte både redskaper og alt som durte og gikk. Innimellom sparket han fotball med kompisene, selv om han egentlig var litt redd for ballen.

– Jeg husker jeg snubla og datt et par ganger da jeg skulle hente ballen, men ikke at jeg ble syk, forteller Alexander (28).

– Jeg klarte aldri å få tak i den ballen. Andre har fortalt meg at jeg segnet om, kastet opp og gled ut og inn av bevisstheten.

Hos mamma Vigdis (48) har hver detalj festet seg fra den dagen og tiden etterpå, selv om det nå er 20 år siden.

Overlever han?

Det tok et døgn og flere ambulanseturer før Alexander fikk riktig diagnose; blodpropp i hjernen. Det eneste Vigdis klarte å tenke på var at han måtte overleve. Og hvis han ikke gjorde det, skulle ingen få røre gutten hennes.

– I ettertid ser jeg at det var egoistiske tanker, men i situasjonen var det mammahjertet, og ikke hjernen, som ropte høyest.

– Alexander lå en uke på barneintensiven på Ullevål, og de første dagene kjørte følelsene våre berg- og dalbane. Både Helge og jeg var på sykehuset hele tiden. Vi vekslet mellom å være hos Alexander og å prøve og sove på pasienthotellet. Men ingen av oss sov særlig mye.

Likevel følte Vigdis at sønnen befant seg på det tryggeste stedet han kunne være. Han hadde kontinuerlig overvåking, og etter et par dager fikk foreldrene vite at sønnen ville overleve. Etter en uke ble han flyttet over på enerom, der foreldrene også fikk senger. Alexander var lam i hele høyre side, fra topp til tå, han kunne ikke snakke og trengte hjelp til absolutt alt. Hva slags liv hadde han i vente?

Alexander var full av pågangsmot og krabbet bort til rullestolen når foreldrene va rute av rommet. FOTO: Privat

Krabbet bort til rullestolen uten lov

– Jeg minnes bruddstykker fra den tiden, og jeg husker at jeg bare ville opp og gå. Da mamma og pappa forlot rommet, akte jeg meg ut av sengen og krabbet bort til rullestolen, sier Alexander og ler.

– Jeg var glad for pågangsmotet og viljestyrken din, men var livredd for at du skulle falle ut av senga og få enda flere skader.

Vigdis må le hun også.

– Heldigvis gikk det bra. Og uten staheten din hadde du ikke kommet dit du er i dag.

– Det hadde jeg ikke uten din og pappas hjelp heller, sier Alexander, med ett alvorlig.

De neste månedene dreide alt seg om opptrening. Vigdis fikk permisjon for å følge opp sønnen. Da han ble overflyttet til Sunnaas rehabiliteringssykehus, var Vigdis i praksis for å fullføre vernepleien, mens Helge bodde på Sunnaas i ukedagene. Vigdis følte seg revet i to, for hun ville både være mest mulig hjemme hos datteren på seks år og være hos Alexander.

Besteforeldre, tanter og onkler stilte opp, Helge og Vigdis samarbeidet godt, så de fikk kabalen til å gå opp. Men det kostet. I perioder har hele familien gått til psykolog, både enkeltvis og sammen. Det ble liten tid til å være kjærester og par, og begge var dønn slitne.

– Alexander var i perioder hjemme, og legene mente han hadde godt av å få bo hjemme. Dermed trommet Øyer kommune sammen et dyktig team, som gjorde at han kunne fortsette rehabiliteringen her. Det var vi svært takknemlige for, sier Vigdis.

BARNDOM: Vigdis sitter med mange gode minner fra Alexanders barndom selv om det også var mye bekymring. FOTO: Marianne Otterdahl-Jensen
BARNDOM: Vigdis sitter med mange gode minner fra Alexanders barndom selv om det også var mye bekymring. FOTO: Marianne Otterdahl-Jensen Vis mer

Klarte å la være å sy puter under armene

Alexander begynte i fjerde klasse med dårlig gangfunksjon og uten språk. Vigdis visste at han ikke hadde det lett, men at han samtidig måtte stå i utfordringene selv. Hun ordet opp i det skjulte, og sørget for å dra i de rette spakene gjennom hele skoleløpet.

– Ungdomsskolen var den verste perioden for Alexander. Selv om han hadde fått igjen mye av språket, klarte han ikke å henge med, og ble for det meste gående alene. Det var trist å se den livsglade gutten vår så frustrert og fortvilet, sier Vigdis.

– Men pågangsmotet mistet han aldri. Da han begynte å snakke om å utdanne seg til anleggsmaskinfører, tenkte jeg imidlertid mitt. Verken hånd, arm eller ben fungerte som de skulle på høyre side. Hvordan hadde han tenkt å betjene en diger maskin?

Som vanlig var foreldrene positive utad til alle Alexanders forslag.

– Det prøver vi, fikk han høre da han ba om crossykkel og toppturer.

Ikke noe skulle være uprøvd fordi om foreldrene var engstelige. De jublet tvert imot for hver lille seier. På crossen måtte de tape fast det høyre benet hans, og han kjørte til han var 16 år. Det hjalp godt at han hadde en kul personlig assistent, som også var ivrig og interessert i cross. Oppholdene på Beito helsesportssenter var gull verdt for hele familien. Der følte Alexander at han kunne være seg selv, uten at noen så rart på ham.

– Vi lærte mye både faglig og sosialt. Ikke minst traff vi en familie med en sønn som hadde utfordringer, og det ble starten på et verdifullt vennskap for oss alle. Vi kunne og kan snakke sammen om alt, og forstår hverandre uten lange forklaringer. Nå har vi til og med kjøpt hytte i nærheten av dem, sier Vigdis med et stort smil.

Foreldrene samarbeidet

Vigdis og Helge ble enige om en arbeids- og oppgavefordeling som fungerte bra. Vigdis var den som trakk i spakene hver gang det var skolebytter eller andre omveltninger i Alexanders liv. Helge tok seg av kontakten med Nav angående ombygging av maskiner og tilrettelegging.

– Jeg snakket aldri høyt om det, for jeg ville ikke at Alexander skulle få enda mer følelse av å være annerledes. Men jeg måtte hele tiden ligge et hestehode foran og forutse utfordringer som eventuelt kunne dukke opp, slik at vi hadde en plan for alt, forklarer Vigdis.

Hvor avhengig han var av mamma, visste nok ikke Alexander før han flyttet hjemmefra. Han var ikke spesielt happy da han for 14 år siden skulle dele mor med en nyfødt lillesøster som krevde masse oppmerksomhet, men i dag er det et tett forhold mellom Alexander og søstrene hans. Nok en ting Vigdis er takknemlig for.

– Da han fulgte drømmen, fikk en ombygd gravemaskin som han brukte som lærling, og til slutt sto med fagbrevet i hånden, var jeg nok mye mer rørt og stolt enn noen av de andre mødrene, sier Vigdis.

– Det Alexander hadde klart var mer enn beundringsverdig. Og da han fikk fast jobb etter endt læretid, så fremtiden plutselig mye lysere ut.

BEUNDRING: – Det Alexander hadde klart var mer enn beundringsverdig, sier moren om gutten sin. FOTO: Marianne Otterdahl-Jensen
BEUNDRING: – Det Alexander hadde klart var mer enn beundringsverdig, sier moren om gutten sin. FOTO: Marianne Otterdahl-Jensen Vis mer

November 2020

– Jeg prøver ikke å vise det, men jeg er nok litt hønemor for alle barna mine. Det som skjedde med Alexander viser at det ikke bare hender hos «alle andre». Vi fikk alvorlig sykdom helt inn på oss, og har nok fått et annet syn på hva som er viktig i livet, sier Vigdis.

– Og jeg må innrømme at jeg er redd for at det skal skje noe mer med barna. Ikke sånn at jeg tenker på det hele tiden, men jeg setter pris på å vite at de har det bra. Derfor er jeg takknemlig for den tette kontakten jeg har med alle tre.

Alexander har fortsatt fysioterapi en gang i uken, og han trener mye, særlig langrenn. Han sykler og løper i motbakker og føler det hjelper mot sterke smerter og spasmer både i høyre arm og ben.

Vigdis bekymrer seg for senskader, mens Alexander ikke tenker så mye over det. Han har måttet trappe ned til 20 prosent stilling, og gleder seg alltid til å gå på jobb, der han har flotte kolleger som kjenner ham godt.

Hukommelsen er ikke alltid den beste, og blir han sliten kan han lete etter ord. Vigdis takker kommunen, Nav og alle fagpersoner som har stilt opp for hele familien. Hun er takknemlig for de lærerike oppholdene på Beito, for flotte medmennesker de har møtt, for psykologen og for gode venninner hun har kunnet øse sin fortvilelse utover.

– Selvfølgelig skulle jeg ønske at Alexander aldri hadde fått slag. Men det hjelper lite å tenke sånn.

– Det er mye bedre å stikke fingeren i jorda og finne løsninger på de utfordringene som dukker opp, sier Vigdis. Både hun og Alexander forteller smilende at de ser lyst på fremtiden. De har innfunnet seg med at de aldri får vite hvorfor Alexander ble rammet av hjerneslag som åtteåring.

– Men en ting er i hvert fall helt sikkert. Alternativet kunne vært så mye verre, avslutter Vigdis.

Hjerneslag i barnealder

  • Hjerneslag i barnealderen forekommer heldigvis sjeldent. Det er ca. 2,5 nye tilfeller per år per 100 000 barn.
  • Men konsekvensene og utfordringene for de som rammes er store.
  • Alle helseregioner er i gang med å utarbeide/videreutvikle behandlingslinje for rehabilitering av barn og unge med moderat og alvorlig ervervet hjerneskade.
  • Samtidig bør vi få kunnskap om hvor mange det gjelder og hva som er situasjonen for dem.
  • Kilde: www.sunnaas.no
Følg på Instagram Abonner på KK magasinet
Mer om

Vi bryr oss om ditt personvern

kk er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer