UTBRENT: Sophie var der for sønnen gjennom tøffe operasjoner og vanskelig rekonvalesens. Men da sønnen endelig var blitt bedre, gikk mor rett i bakken. Foto: Ellen Johanne Jarli
UTBRENT: Sophie var der for sønnen gjennom tøffe operasjoner og vanskelig rekonvalesens. Men da sønnen endelig var blitt bedre, gikk mor rett i bakken. Foto: Ellen Johanne JarliVis mer

Utbrent:

Sophie holdt på å miste sønnen etter stupeulykke: - Jeg fikk ikke lyden av respiratoren ut av hodet

Sophie våket over sønnen natt og dag, men da han endelig ble frisk var det hun som fikk hun problemer.

Det er sent om kvelden 20. juni 2008. Sophie ringer sønnen Christopher, som er på guttetur for å feire at han er ferdig med en bachelorgrad i markedsføring. Hun er glad på hans vegne, men da hun hører at sønnen er i fyr og flamme fordi han har fått den største gjedda av guttene som er på tur, blir hun irritert: «Må alt være en konkurranse for deg», sier hun. Så avslutter hun samtalen.

LYKKELIG UVITENDE: Bildet av Christopher er tatt på en ferietur til Tromsø to dager før stupeulykken. Foto: Foto: Privat
LYKKELIG UVITENDE: Bildet av Christopher er tatt på en ferietur til Tromsø to dager før stupeulykken. Foto: Foto: Privat Vis mer

Fikk sjokkbeskjed om natten

Noen timer senere, utpå natten, da Sophie er i ferd med å legge seg, ringer telefonen. Det er fra Ullevål sykehus. Sønnen har hatt en stupeulykke og ligger kritisk skadet. «Vi har oppdaget flere brudd i nakken», sier sykepleieren.

To dager tidligere hadde de vært sammen i Tromsø, hvor Sophie fortsatt var. Ting hadde vært så fint.

– Framtiden var så lys. Livet så godt. Så skjedde dette. Jeg kunne ikke komme meg fort nok hjem, sier Sophie Nyrerød (55).

På sykehuset ser hun sønnen sin – sterke, unge Christopher som ligger til nedkjøling, koblet til en respirator. Det er et syn Sophie aldri vil glemme.

Kameratene som hadde funnet Christopher, etter at han hadde dratt alene for å bade, mente at han kunne ha ligget fem minutter under vann. Kanskje mer. Christopher hadde stupt rett på grunn.

– Å kjøle ham ned, lenger enn det som er normalt, var hans eneste håp for å overleve. Men han risikerte å bli både lam og hjerneskadd, forteller Sophie.

Selv husker Christopher lite fra ulykken. Han har også problemer med å huske det som skjedde i ukene rett før.

– Tatt i betraktning at jeg har noen fysiske utfordringer i det daglige, lever jeg et bra liv. Det har tatt tid å akseptere det, men jeg har forsonet meg med tingenes tilstand. Jeg har kommet meg videre, sier han.

LES OGSÅ: Josephine var 3 år da hun falt og gled bevisstløs ned i vannet

Tøft å være pårørende

Christopher ble holdt nedkjølt ved 34 grader i 72 timer. «Er det håp?» spurte Sophie legen. «Det er alltid håp», svarte han.

– Han lå på intensiven i flere uker. I en slik situasjon teller man ikke dager eller timer, men minutter. Jeg levde i beredskap døgnet rundt, sier moren.

Underveis ble Sophie kjent med flere pårørende som mistet en av sine. Det satte livet i perspektiv. Hva om hennes Christopher døde?

HARDT SKADD: Christopher hadde omfattende nakkeskader og kunne ha blitt lam. For å ha en sjanse til å overleve, lå han nedkjølt ved 34 grader i 72 timer, noe som er mye mer enn normalt. Foto: Foto: Privat
HARDT SKADD: Christopher hadde omfattende nakkeskader og kunne ha blitt lam. For å ha en sjanse til å overleve, lå han nedkjølt ved 34 grader i 72 timer, noe som er mye mer enn normalt. Foto: Foto: Privat Vis mer

– Jeg klandret meg selv fordi jeg hadde vært irritert på ham den siste gangen vi snakket sammen. Tenk om det hadde vært vår siste samtale.

Sophie levde mer eller mindre i en boble.

– Jeg var der, men samtidig ikke. Det som hadde skjedd, sank ikke inn. Jeg var ikke til stede i meg selv.

Mange reagerte på at Sophie verken sov eller spiste. Hun ble stadig tynnere.

– Men når sønnen din holder på å dø, er det ikke mat du tenker på.

LES OGSÅ: Hva skjer hvis jeg dør, mamma?

Fikk angstanfall

Noen ganger sovnet Sophie av ren utmattelse. Da bråvåknet hun gjerne noen timer senere, desperat etter å vite hvordan Christopher hadde det. (Psst: Kjenner du angsten komme snikende på?)

– Christophers far, min eksmann, ble en god støtte i denne perioden. Han var der som en bauta, sier Sophie.

Men den trykkende uvissheten førte til at Sophie utviklet angst.

– Det kjentes ut som jeg ikke kunne puste de gangene anfallene kom. Det var forferdelig. Jeg har aldri vært sterkere eller svakere enn da Christopher kjempet for livet.

Når Christopher skal opereres for første gang, mens han fremdeles ligger i koma, blir Sophie beordret hjem. Tilbake i huset i Tønsberg er det første som møter henne i gangen, sønnens bag. Da legger Sophie seg ned på gulvet, klemmer bagen og klærne, og trekker inn lukten av Christopher. Så gråter hun til hun ikke har flere tårer igjen.

Utpå senhøsten blir Christopher overflyttet til Sunnaas sykehus. Han kan fortsatt ikke gå eller snakke, og selve turen til Sunnaas blir en strabasiøs ferd. Han sliter med å puste og bevege seg.

– Jeg trillet ham i rullestol, minnes Sophie.

LES OGSÅ: Fordi jeg hadde tre andre barn som trengte meg, kunne jeg ikke gi opp

TAKLET TRAUMET FORSKJELLIG: Christopher hadde sin siste operasjon rett før jul. Her er mor og sønn avbildet hjemme i Tønsberg på 17. mai i fjor. – Christopher har taklet ulykken og tiden etterpå mye bedre enn meg, innrømmer Sophie. Foto: Foto: Privat
TAKLET TRAUMET FORSKJELLIG: Christopher hadde sin siste operasjon rett før jul. Her er mor og sønn avbildet hjemme i Tønsberg på 17. mai i fjor. – Christopher har taklet ulykken og tiden etterpå mye bedre enn meg, innrømmer Sophie. Foto: Foto: Privat Vis mer

En fighter

Men er det én ting Sophie er, så er det stolt av sønnen sin. Han har vært en fighter.

– Han hadde den siste operasjonen før jul. Christopher har lært meg mye om livet og hvordan takle motstand. Han utfordrer meg stadig. «Vil du være usikker og redd, eller en modig og tøff mamma», kan han si til meg. Jeg vil definitivt være det siste og jobber for å være en mor han kan være stolt av.

Christopher setter stor pris på den støtten moren har gitt ham gjennom hele prosessen.

– Hun var veldig kjærlig og tålmodig. Hun var ofte på besøk og kunne sitte helt stille og holde meg med selskap selv om jeg bare lå i sengen og «hatet» alle, sier han og forklarer:

– Hun visste nok at selv om jeg ville at alle skulle la meg være alene, var jeg innerst inne ute etter kjærlighet og omsorg. Så for meg ble mamma viktig for at jeg ikke skulle føle meg alene.

Høsten 2008 kom Christopher hjem på permisjon for første gang. Det ser lyst ut. Det går framover, og Sophie kan begynne å senke skuldrene. De begynner å glede seg til han skal komme hjem til jul.

Men når han skal tilbake til Sunnaas etter permisjonen, føler han at det er noe som ikke stemmer. Det viser seg at det øverste bruddet i nakken har sklidd ut. Han må opereres på nytt.

«Hvis jeg ikke kommer tilbake, husk at jeg er glad i deg», sier Christopher til moren rett før operasjonen.

– De timene han ble operert ble de lengste i mitt liv.

LES OGSÅ: Så mange «våkner» på operasjonsbordet

Livet raste sammen

Et halvt år senere er Christopher frisk nok til at han kan skrives ut av sykehuset og komme hjem. Han får et jobbtilbud som han takker ja til og bestemmer seg for å flytte til Cuba. Han sier til moren sin at han er ferdig med ulykken og vil videre.

KOLLAPSET: Ingen hadde fortalt Sophie at det kunne komme reaskjoner også etter at den den traumatiske tiden var over. Hun fikk hjelp til å komme seg videre ved Modum Bad, som behandler psykiske lidelser. Foto: Ellen Johanne Jarli
KOLLAPSET: Ingen hadde fortalt Sophie at det kunne komme reaskjoner også etter at den den traumatiske tiden var over. Hun fikk hjelp til å komme seg videre ved Modum Bad, som behandler psykiske lidelser. Foto: Ellen Johanne Jarli Vis mer

– Jeg likte dårlig at han skulle flytte ut av landet. For meg var det det verste han kunne gjøre. Hvem skulle passe på ham?

Etter at Christopher har reist og hverdagen er tilbake, raser livet for Sophie. Når alle forventer at hun skal være lykkelig og glad for at «ting hadde gått så bra», klarer hun ikke mer.

– Jeg fikk ikke lyden av respiratoren ut av hodet, og jeg ble ikke kvitt frykten for at barnet mitt kunne ha dødd.

Sophie orker knapt å gå tur med hunden i denne perioden.

– Det var ingen som hadde fortalt meg at det kunne komme reaksjoner i etterkant. I en krise mobiliserer du alt du har, men når ting går bedre og du kan senke guarden, innser du hvor slitsomt det har vært, sier Sophie.

En dag kollapset hun rett og slett på badet.

– Jeg fikk ringt søsteren min, som kjørte meg til legen. På akutten hjalp de meg til å bli kvitt lyden av respiratoren.

LES OGSÅ: Benedicte Rasmussen kollapset på morens stuegulv

Psykisk press

7 år etter ulykken var det fortsatt mye Sophie ikke hadde bearbeidet. Et opphold på Modum Bad ble redningen. På Modum spurte de henne rett ut: «Sophie, da du satt på Ullevål, visste du den gang at det skulle gå bra?».

– Det gjorde jeg ikke. Og fordi den frykten ikke slapp taket, overførte jeg den til andre ting. Christopher var frisk, men jeg var fortsatt redd. På Modum lærte jeg meg å se den reelle frykten jeg hadde på Ullevål og den irrasjonelle frykten jeg fortsatt bar på. Selv om katastrofen var over, var ikke frykten det, sier Sophie og utdyper:

– Ved å utfordre triggere og «møte» faren, opplevde jeg mestring. Da jeg dro fra Modum, hadde jeg nytt mot.

Selv har Christopher, som i dag er 32 år, lagt den tunge tiden bak seg.

– Det psykiske presset. Kragebehandlingene. Alle operasjonene. Frykten for å bli lam over natten. De tingene tenker jeg ikke på lenger, forteller han.

Den traumatiske opplevelsen har også gitt Christopher mot.

– Jeg har jobbet lenge med å røske bort ulempene – som angst og frykt, og tatt med meg fordelene, som mental styrke, handlekraft og en fighter-evne, sier han.

Etter 2008 har Christopher opplevd og oppnådd mer enn han trodde var mulig.

– Tanken om at jeg er her for en grunn, motiverer meg. Det samme gjør tanken på at jeg har mye godt å bidra med når jeg møter andre som sliter, eller at jeg kjenner at demonene kommer krypende, sier han.

I dag bor han i Boston, USA og jobber som Senior Account Manager for Google.

LES OGSÅ: Mens Rose lå i koma, fortsatte lille Ask å vokse i magen hennes

VIL FORMIDLE HÅP: Sophie jobbet i mer enn 15 år som journalist innen avis, ukepresse, tv og radio før hun ga seg i 1999 og begynte å male i stedet. Hvert bilde inneholder en historie, inspirert fra enten eget eller andres liv. Hun er opptatt av å formidle håp i bildene sine.  Foto: Ellen Johanne Jarli
VIL FORMIDLE HÅP: Sophie jobbet i mer enn 15 år som journalist innen avis, ukepresse, tv og radio før hun ga seg i 1999 og begynte å male i stedet. Hvert bilde inneholder en historie, inspirert fra enten eget eller andres liv. Hun er opptatt av å formidle håp i bildene sine. Foto: Ellen Johanne Jarli Vis mer

Å male er terapi

Bekreftelser har hatt en god effekt på Sophie. Lenge hadde hun gule lapper rundt omkring i hjemmet som minnet henne på hvem hun ville være – en sterk og selvsikker mor, en kvinne som kunne takle kriser og møte motstand.

– Jeg hadde lenge dårlig samvittighet for min yngste sønn, Emil (21), for at jeg ikke klarte å være den moren jeg ville være. Men jeg har heldigvis et godt forhold til begge guttene mine.

Å male gir Sophie mye. Det var etter at hun møtte veggen i 1996 og ble sykmeldt fra jobben som journalist i NRK Vestfold, at hun begynte å male. I likhet med kunsten, er også livet fylt av kontraster.

– Det er kontrastene som former oss. Du må ha kjent på mørket for å kunne glede deg over lyset, sier Sophie.

Denne reportasjen har også stått på trykk i Allers nr. 11/2016.

Sjekk KKs kjærlighetshoroskop

Saker spesielt utvalgt for deg: