Sørlandssommer på 90-tallet. Bad, sol, liv og røre. På idylliske Risøya møttes familier fra hele landet hver eneste sommer til det tradisjonsrike sommertreffet i regi av KFUK-KFUM.
Marthe var syv år første gang hun stakk tærne i havet utenfor Risøya, hånd i hånd med småsøsknene Mathias og Thea.
Siden ble hun ungdomsleder, og fikk ansvar for å lage aktiviteter for gruppen til Mathias og familievennen Hågen, som var seks og syv år yngre enn henne
Hågen var fra Voss, og de to guttene hang i samme gjeng hver sommer. Familiene var også blitt venner. Hågen hadde tre søsken. Og alle elsket musikk. Sånn sett var familiene like. Marthe husker Hågen som en munter, solid og sterk gutt som alltid laget stemning og spilte flere instrumenter. Ja, han spilte til og med i band.
Det gjorde Marthe også. Hadde sunget i kor fra hun var liten, mamma var korist i «Lollipop» på TV, og pappa spilte bass på fritida. Frem til hun var 25 var Marthe på leir hvert år. Etter det ble somrene fylt med andre ting, og hun flyttet fra Bergen til Oslo.
Derfor så hun ikke Hågen vokse opp fra den musikalske ungdommen på Risøya, til en voksen mann som valgte å ha musikken som hobby, og tok seg en militær utdannelse. For somrene gikk, slik somre gjør. Og så kom høsten.
Sjokket
Neste gang Marthe skulle se Hågens ansikt, var på forsidene av avisene i 2017. Da hun skjønte at det var han, Hågen fra sommerleirene, som var blitt drept ved sprengningsulykken på skytefeltet Mauken i Indre Troms.
– Det var et enormt sjokk å lese om det i avisen. Da han døde hadde jeg ikke møtt ham siden han var ungdom. Noen opplevelser gjør sterkt inntrykk og er skjellsettende i eget liv, forteller Marthe Wang (29).
«Vi vet aldri ka som kan skje»
Vi kjenner henne som artist, med Spellemannspris-nominasjon på CV-en. Debutsingelen «Til deg» ledet til opptreden på Spellemannprisen og ble valgt til TV-aksjonslåten i 2018. Kritikerne har kalt henne alt fra «formidabel låtskriver» til «magisk». I disse dager er hun plateaktuell med «Bakkekontakt». Singlen fra platen, «Lillebror», er tilegnet hennes egen lillebror og lillesøster og alle andre søsken der ute.
Men den er også tilegnet Hågen.
Vi vet aldri ka som kan skje,
ett øyeblikk så kan jo livet bli snudd helt opp ned,
og vi blir små, men har noen å lene oss på
Verset tvang seg liksom frem etter at Hågen døde og hun så hvor skjørt livet kan være. Og så var det dette med roller. Hun som hadde vært stor, nå var hun blitt liten. Hun som hadde vært leder på sommerleiren, nå var hun en av de sørgende etter en ung mann som var blitt revet bort.
– Jeg ser alltid for meg Hågen når jeg synger det siste verset, sier Marthe.
– Opplevelsen av at noe så brutalt skjedde ga meg perspektiver. Også i forholdet til min egen lillebror. Man vet aldri hva som kan skje og man må ta vare på her og nå.
Mistet sønnen
Det var i oktober 2017 at Kjersti Skattum fikk den ubegripelige beskjeden hjemme på Voss.
Sønnen hennes Hågen var inne i sitt første år som pliktsersjant i Ingeniørbataljonen. Nå var han på Mauken skytefelt i Indre Troms. En ung mann på 21 år, med så mye foran seg.
Bare måneder før, i juni, hadde Kjersti besøkt sønnen på befalsskolen på Rena.
Så kom beskjeden, om at gutten hennes var omkommet, under en demonstrasjon av et bærbart, eksplosivt mineryddingssystem. En ulykke der så mye gikk galt i forkant, at det ble opprettet straffesak og Forsvaret siden måtte betale et rekordhøyt forelegg til staten på ti millioner kroner.
– Tida etter at Hågen døde har vært krevende, forteller Kjersti Gulbrandsen Skattum (52), og beskriver hvordan hun har kjempet:
– Sorg er hardt arbeid, dag og natt. Det er til margen vondt, men det har vært viktig for meg å gå inn i sorgen og stå i den, og ikke gå rundt. Jeg fant ut at jeg måtte lære meg å ta pauser fra sorgen, og på den måten gi rom og plass til livet ellers.
Husker somrene
Kjersti og mannen Håvard har et langt samliv bak seg. De ble velsignet med fire barn, og Kjersti ser med glede tilbake på somrene på Risøya.
Hun minnes hvor viktig Marthe og søsknene hennes var for fellesskapet på leiren. Hun husker hvordan de pakket barna inn i bilen og kjørte fra Voss til Sørlandet.
På mange måter var det en kjøretur inn i livet sjøl. Mot alt lå foran dem. Den spennende reisen inn i livene til barna som etter hvert begynte å bli store.
Men så kom telefonen. Siden begynte det harde arbeidet. For tre søsken som hadde mistet en storebror, og for Håvard og Kjersti.
– Hågen var min førstefødte. Vi hadde et nært og tett forhold gjennom hele oppveksten. Da jeg mista Hågen, mistet jeg ikke bare en sønn, men også en nær venn, forteller Kjersti.
Sang i begravelsen
Begravelsen var i Vangskyrkja 3. november 2017. Utenfor holdt soldater en portal av norske flagg , og inne i den fullsatte kirken lå hvite kranser på kisten og hele veien ned kirkegulvet.
Kjersti og Håvard hadde spurt Marthe og søsteren Thea om de kanskje ville synge i begravelsen. De syntes «Blå Salme» av Erik Bye kunne passe. Nå lød søstrenes stemmer gjennom den gamle steinkirken:
Jeg synger meg en blå, blå salme
Når dagen svinger hatten til farvel
Og ror med sakte åretak mot strender
Dit alle dager ror når det blir kveld.
Marthe beskriver det som en gripende opplevelse. For selv om de ikke hadde vært omgangsvenner, så var Hågen en del av livet hennes. En del av historien.
– Jeg fikk så mange minner fra sommerleirene. Det var veldig sterkt, sier Marthe.
Låt for å hedre Hågen
I tiden som fulgte begynte låten «Lillebror» å ta form. Marthe spilte den inn i lydstudioet til lillebroren Mathias, som er lydprodusent i Bergen, og å jobbe med låten sammen ga den en ekstra dimensjon. Så fikk hun ideen til en musikkvideo. For det var igjen dette med søsken. Med roller.
På Facebook spurte Marthe fansen pent om noen kunne tenke seg å la henne bruke klipp av dem sammen med sine søsken? Kanskje fra de var små?
Klipp av søskenkjærlighet
Responsen var overveldende. Mange sendte inn små snutter. Andre timevis med opptak og ba henne velge selv. Det strømmet på med søskenkjærlighet. Marthe fant også frem klipp fra sitt eget liv. Kornete opptak av tre små søsken.
Alt ble satt sammen til en video. Et kjede av sammenheklet kjærlighet, som forteller den enkle historien om hvor fint det kan være å ha et søsken. Og det er tre klipp som er ekstra spesielle for Marthe.
Klippene av Hågen.
– Jeg tok kontakt med foreldrene hans etter at jeg hadde gitt ut låten, for jeg følte at det ville vært så fint om jeg kunne få ha med Hågen. Jeg tenker jo på ham hver gang jeg synger det siste verset.
– Føltes som en omfavnelse
Kjersti forteller at hun og mannen Håvard ble rørt og glade over henvendelsen fra Marthe, og lot henne bruke klipp fra minnefilmen som ble vist i Hågens begravelse.
– For oss som familie føles dette som en kjærlig omfavnelse, og en heder til Hågen for den personen han var, forteller Kjersti.
Hun fikk den ferdige filmen oversendt fra Marthe. Videoen viser glade barn i utallige familier. Barn som omfavner et søster, som hjelper en bror på beina etter at han har falt. Bak klinger Marthes stemme:
Vi vet aldri ka som kan skje,
ett øyeblikk så kan jo livet bli snudd helt opp ned
og vi blir små, men har noen å lene oss på
Og så kommer bildene av Hågen. Kjerstis sønn, med sersjant-lua på snei og med vind i håret på en fjelltopp.
– Låten gjorde inntrykk på meg, og då jeg så videoen gråt jeg, forteller Kjersti.
– Det ble sterkt. Alle de fine barna og det gode livet som mange kan kjenne seg igjen i, og så Hågen vår, som mistet dette livet han var så glad i. Tre søsken mistet en viktig person i livene sine, for meg som mor er det nesten det aller tyngste å bære.
Se den rørende videoen til låten «Lillebror» her:
Dypt takknemlig
Kjersti forteller at hun er dypt takknemlig over støtten fra familie, venner og kollegaer ved Voss sykehus, der hun jobber som fysioterapeut. Ja, egentlig fra hele Vossebygda.
– Ikke minst er jeg takknemlig for Hågens venner med familier.
Hun legger til:
– Det var veldig viktig for oss at Forsvaret tok ansvar for ulykka og for at Hågen ble drept så unødvendig. Men vi er ikke bitre og vi ønsker leve et sterkt og godt liv framover. Og Håvard og jeg er heldige. Vi har tre levende barn, som alle er med på å gjøre livet verdt å leve!
– Selv om barnet er dødt, er man like stolt
Gir håp og trøst
Marthe har sitt eget plateselskap i Oslo, «Bjerke», oppkalt etter Bjerke travbane som hun kan se fra vinduet sitt.
Hun lever av musikken, men innrømmer at det er merkelig å gi ut plate nå, mens folk sitter i hjemmeisolasjon.
– Men folk trenger musikk. Det gir trøst og håp, og det binder mennesker sammen.
Hun tror forresten hun er over middels glad i søsknene sine. At det er en relasjon som alltid vil være der. Ikke fordi man må, men fordi man ønsker det.
Hun smiler.
– Samme var det med Hågen. Han har tre yngre søsken som han brydde seg veldig mye om, og selv om han ikke kan si det, så tenker jeg at han alltid vil våke over dem.
