Beklager at jeg er sen, sier ­Sigrid Bonde Tusvik bak solbrillene, og kommer i hurtig gir over torget i Bjørvika-­området som har fått navnet Oslo­bukta. Perle­raden hennes må ­kanskje være Norges retteste og smilet av det smittende slaget.

– Det sto en buss på tvers av veien like borti her.

Sigrid peker fra kafeen vår og over torget:

– Dette er helt perfekt. Jeg skal bort til TV 2 etterpå.

– Et nytt prosjekt?

Hun rister på hodet.

– Jeg har ikke fått noen tilbakemelding på korps­programmet ennå, så da ba jeg om et møte med de ­øverste sjefene.

- Mye mer alvorlig enn det jeg vanligvis driver med

Liva Ingebrigtsen: – Både Henrik og jeg skilte oss ut da vi var yngre

- Foreldre bør være forsiktig med å klage på skolen

KK møter Sigrid til intervju om alt fra korps til kvinne­kamp, fra kreppstoff til krampeangst. For ­komikere har et kors å bære, la det være sagt. Spesielt kvinnelige. Vi kommer tilbake til hvordan Sigrid egentlig har det før hun går på scenen. Ja, hvordan hun har det på scenen også, for den saks skyld. Men først, la oss kaste et blikk i bakspeilet, på raddisdatteren Sigrid Bonde Tusvik, fra Oslos aller beste østkant. Mens vennene på Nordstrand marsjerte i takt nedover fasjonable Sol­veien, fikk Sigrid ikke lov til å spille i korps. I stedet satt hun i pen halvsirkel på Nordstrand skole- og ungdoms­symfo­ni­orkester, der hun ­spilte fiolin og bratsj.

– Ikke fordi foreldrene mine var imot dugnad, altså, forsikrer Sigrid.

– Men pappa var militærnekter, og foreldrene mine var imot uniformer og medaljer. De mente korps var militant.

Pappa var redaktør i Det Norske ­Samlaget, mamma lærer og rektor. Og med to sosialist­foreldre midt i tjukkeste snobbegata fikk hun fellesskaps­tanken inn med morsmelken.

– Jeg er supersosialdemokrat og tør påstå at jeg er en av verdens enkleste foreldre på skolen. Jeg har så ­respekt for at lærerne tar seg av barnet mitt, fordi jeg er ­lærerbarn selv. Foreldre bør være forsiktig med å klage på skolen. De tror ofte at deres egen skolegang ­hadde den beste måten å undervise på, men skolen utvikler seg jo og er ikke sånn som da vi gikk på skolen. Foreldre i dag ­mener ofte at deres barn er den viktigste i klassen. Jeg ­synes man bør være ydmyk overfor fellesskapet og ikke så opptatt av å få barnet sitt opp på pallen. Vi må dra hele gruppa, det er da de som faller utenfor, føler seg ­inkludert og er med.

Hun etterligner foreldre på knøttefotballnivå, som ­heier fram scoringer fra seksåringer som om det gjaldt ­juniorlandslaget:

– Geniene kommer alltid til å klare seg. Det er jo vi gjengse mennesker som skatter mest og bidrar mest til velferdssamfunnet, og da er det veldig rart å argumentere for elitebarn og de små geniene.

Hun tar en slurk av juicen, som godt oppmuntret av journalisten vokste til mimosa i løpet av bestillingen.

– Lisa og jeg kaller oss jo dobbeltmoralens voktere i podkasten vår, så jeg synes samtidig det er greit at foreldre er til stede. Om ikke oppdager man kanskje ikke den der pedofile treneren eller om noen faller utenfor.

Sigrid har en tre år eldre søster, som hun mener «outsmarter» henne. Der hun selv jobber fulltid med å få folk til å le, bruker søsteren Ane arbeidskraften sin på menneskerettigheter ved Norsk utenrikspolitisk institutt.

– Ane blir kalt «Menneskerettighetsdattera», mens jeg blir kalt «Minsten». Mange tror kanskje hun lever i skyggen av meg, men det er jo jeg som lever i skyggen av henne. Og det er sikkert derfor jeg roper høyest og krever all oppmerksomheten. Pappa pleier å si at den ene datteren jobber med å gjøre narr av folk, den andre kjemper for at mennesker skal ha retten til å gjøre narr av folk.

Sigrid beskriver tette søsterbånd, og da hun selv ventet barn nummer to, håpet hun på en måte at det skulle bli en jente til, slik at hun var garantert at de to ville bli glad i hverandre.

– Jeg jobbet kontinuerlig med det helt siden Jens lå i magen, at Jenny skulle elske ham, men søsken­kjærligheten kom jo likevel. Men det er lett å dyrke en sønn på en annen måte enn en datter. Det handler jo om at sønnen har ødipuskompleks. En datter kan klamre seg om halsen din, men sønnen din klamrer seg på en helt annen måte. Man forsvarer en gutt på en annen måte enn en jente. Jeg stiller mye høyere krav til kvinner og jenter rundt meg, og blir jo mer sjokkert over ubrukelige kvinner enn ubruke­lige menn. Og det må jeg som feminist jobbe med.

– Tror du at gutter slipper lettere unna?

– Ja. De søter seg til på en annen måte. Du ser jo deg selv mye mer i datteren din, så du synes at hun skal være mer som deg. Det stemmer ikke alltid.

Tobarnsfamilien ferierte 10 dager i Danmark: Prislapp 2000 kroner!

– Jeg har hatt mye dårlig samvittighet for at jeg er borte om kveldene

Sigrids husker en barndom der ungene var ute og ble ropt inn til barne-tv klokka seks. I dag mener hun foreldre er mye mer beskyttende.

– Nå sitter barn mye inne, og når de endelig går ut, er vi bekymret for at noe skal skje med dem, sier Sigrid.

Datteren Jennys fødsel var uproblematisk – Sigrid kringkastet den til og med på tv. Da Jens ble født tre år senere, revnet hun hele veien bak. Som hun sa da KKs utsendte møtte henne til intervju i 2017: «Det er den verste fødselsskaden du kan få. De sydde sammen ­restene i flere lag innover. Jeg måtte rett og slett få laget et helt nytt rumpehull.»

Men det er lys i enden av hemoroideringen. Med ett skolebarn og ett barnehagebarn kan Sigrid i dag se ­tilbake på en småbarnstid der hun som frilanser har ­kunnet levere sent og hente tidlig.

– Jeg er ekstremt opptatt av å henge med barna. Vi er sammen nesten hele tiden. Helt fra de var små, har jeg hatt dem med på turné. Som sist helg i Ålesund, da ­hadde jeg med meg både pappa og barnevakt. Jeg tror ikke jeg tjente en krone på å spille i Ålesund og Molde. Alt gikk til barnevakt, leiebil og flybilletter.

Kristin Gjelsvik raser etter mammashaming

Hun mener at det er viktig å vise barna at man må jobbe, og hva jobben går ut på. For de må ikke tro hun ligger og drar seg på hotellsenger og flotter seg på fine ­restauranter:

– Vi kommer til hotellet og sover noen timer, før jeg går og spiller. Noen ganger har jeg dobbelt show. Det er en ganske hard tur, og jeg skulle gjerne likt å ha sett menn i min bransje gjøre det samme. Og det er nok ­derfor det er få småbarnsmødre-komikere.

Sigrids karakteristiske tunge lugg hopper opp og ned, som om håret sjæl har rustet seg mot patriarkatet:

– Vi er en håndfull kvinner i bransjen, og vi er hard­core businesskvinner og hjemme­værende i en og samme kropp.

Hun forteller om tv-serien «Hacks», om en kvinnelig komiker i 60-årene som har viet livet til ­scenen og nå konfronteres av sin voksne datter.

– Jeg måtte virkelig gå i meg selv, og tenkte: «Kommer jeg til å få høre det samme når jeg er 60, at jeg var mer opptatt av karrieren enn av barna mine?» Du vil jo ikke at barna dine skal si: «Du var bare opptatt av å more andre.»

– Det høres kanskje ikke sånn ut, slik du beskriver det?

– Nei, men samtidig kan jo barna oppfatte det slik. De har en mamma som alltid må jobbe torsdag, fredag og lørdag kveld. For komikerbarn er det aldri tacofredag og gullrekka med familien samlet. Vi ser alltid «The Voice» i opptak på søndager og vet hvem som har røket ut når vi ser «Skal vi danse?» på søndager. Helgen for komikere er søndag og mandag, og da prøver vi å lage noe koselig, som for eksempel tacomandag.

Hun utdyper.

– Jeg har hatt mye dårlig samvittighet for at jeg er borte om kveldene, men samtidig har jeg forklart barna at det er mange som jobber turnus og er borte på ­julaften. Og det slipper jo mine barn.

Hun er fast bidragsyter til Dagsavisen, og høsten 2021 skrev Sigrid en kronikk om sorg. For burde vi ikke hatt det som i Danmark, der de som har gjennomgått prøvelser og tap, kan sorgmeldes, i stedet for sykmeldes? Sigrid innledet kronikken personlig:

«Jeg har hatt kjærlighetssorg før, har sørget over tap av besteforeldre og venners død, men aldri kjent på sorg på den måten jeg nå gjør. Jeg sover dårlig, har lite matlyst, klarer ikke konsentrere meg når jeg leser noe eller når noen snakker til meg. Stadig vekk forsvinner tankene inn­over. Inn til sorgen.»

Norsk politimann smelter hjerter over hele verden i TikTok-video

Video

Vi lar Sigrids sorg være hennes, slik hun vil ha det, men saken, den er viktig, for daglig er det noen som mister noen, mister noe og får livet sitt revet i filler.

– Vi har et feil system, som registrerer sorg som ­sykdom. Det fører til feil tall på psykisk syke, og det er et strukturelt kjempeproblem, sier Sigrid, som mener vi heller burde gjøre som danskene.

– Sorg tar lang tid, og vi må ha et system for det. Sånn som det er nå, må jo legene finne på diagnoser når folk egentlig sørger.

- Jeg er jo vokst opp med en far som sa: «Du kan alltid erstattes.»

«Tusvik og Tønne» er Norges kanskje mest populære ­podkast. Knapt noe tema har vært uberørt av de skarpladde tungene til Sigrid og Lisa Tønne, det være seg familieliv, sexliv, samliv eller eget underliv.

– Komikerens oppgave er å være grenseløs og hele tiden gå over sine egne grenser. I podden lar vi alt komme fram. Vi har laget over 500 episoder, og ingenting holdes skjult, sier Sigrid.

– Er du noen ganger urolig for om du har sagt for mye?

– Ja, hele tiden! Den beste podden er som fylleangst. Uten å ha drukket. Lisa og jeg kan se på hverandre og si: «Tenk at vi sa det!»

– En annen får angst bare av å høre om det …

– Lisa og jeg er dessverre født sånn. Og pod som format passer vanvittig godt for standupkomikere. Du er ute etter at folk skal dras med, og målet er å sjokkere og treffe med en god vits som ingen er forberedt på. Publikum må aldri være forberedt på den vitsen. Det er en kunst, og du kan få den misunnelige følelsen hvis andre komikere får til akkurat det.

Hun beskriver standup-rommet og den konstante skulderhøye beredskapen for å lese salen og hoste opp en munnrapp replikk. For en vits som virket i Ålesund, kan ­falle som en stein i Bergen.

– Det er sikkert derfor standup er så godt betalt, for det er vanvittig å gå ut på scenen. Selv om du har en plan, vet du at hvis du tryner, så er det vanvittig vondt. Men du vet også at selv de største komikerne tryner, det er en trøst. Selv Sarah Silverman og Dave Chappelle. Men du vet også at neste jobb kan bli en angstfylt oppgave. Du har det helt jævlig før du skal på scenen. Spesielt om det betyr noe for deg.

Hun beskriver ståbordet bakerst i salen, der de står, de ­andre som skal på senen. Fire–fem komikere som alle ønsker å være best. Ikke sånn å forstå at de ønsker deg vondt, og du skal ikke tryne for mye. Kvelden som helhet skal tross alt ikke bli husket som dårlig.

– Om du tryner, hører du med en gang skadefro latter fra ståbordet. Det er harde kår, og det er derfor mange kvinner ikke overlever. Fordi det er hardcore guttastemning i standup-miljøet.

– Ler du selv skadefro om andre tryner?

– Ja. Alle gjør det. Du er gæren i huet ditt om du ikke gjør det, for det er regelen. Men etter showet gir vi hverandre input på hvordan vi kan gjøre det bedre. Det er en merkelig syklus.

– Har du muligens vurdert en annen jobb?

Sigrid klør seg på nesen.

– Jeg er veldig heldig som fikk denne jobben. Men jeg ser mer på det som en hobby som tar mye tid og er veldig innbringende. Men jeg sier ofte til meg selv: «Du kan alltid ­drive med noe annet.» Jeg er jo vokst opp med en far som sa: «Du kan alltid erstattes.» Det er veldig viktig å lære barna sine at du ikke er unik på jobben.

Hun er opptatt av å rose barna, men ikke for ting de ikke kan. I stedet prøver hun å vise at de er fantastiske mennesker og at de er elsket. Datteren er for eksempel veldig flink til å dele, mens sønnen er veldig snill. ­Sigrid skratter:

– Men han er jo en tyster, sånn som meg, og sier fra til voksne om det er noe. Han kommer til å bli et godt menneske. Men han «mans­plainer», og det trekker jo litt ned, kanskje.

Hun forteller om legebesøket på en privatklinikk da sønnen oppdaget en flaskekork i akvariet. Var det riktig, spurte han legen, at det skulle ligge en flaskekork i ­akvariet, og uttrykte sin bekymring for plast i havet.

– De satt og mansplainet hverandre, en voksen mann og lille Jens på seks år, og hadde en lengre samtale om ­ulike plastløsninger, og legen tok det svært alvorlig og stanset en sykepleier, som fisket opp korken. Så det var verdt 1300 kroner.

– Vi har ventet på den kritikken fra kroppspositivistene

Nylig begynte det å florere bilder i sosiale medier av Sigrid Bonde Tusvik i badedrakt ved siden av fotograf og finansfrue Charlotte Spetalen. De to kjente i utgangs­punktet ikke hverandre, og samarbeidet ble født etter at Sigrid stadig ble leid inn på finansfester for å si ufordelaktige ting om finansfiffen, en såkalt roast. I kjent stil sparte hun ikke på kruttet, og den ene investoren etter den andre fikk unngjelde, og iblant hendte det at det dryppet litt på konene også, deriblant Charlotte.

– Finanseliten vil jeg bare hylle, det er ingen som tåler en roast så godt som dem. De er født som et mottakelig roaste-publikum, sier Sigrid.

– Og det tror jeg er fordi de er så rike, og i en liga langt over meg, og drevet av en drive som jeg ikke kjenner meg igjen i. De ser meg ikke som en konkurrent. Pluss at jeg er kvinne og dermed ingen trussel for å ta ­damene ­deres. Og de har heller ikke lyst til å ligge med meg, ­fordi jeg ikke er i 20-årene. Det er jo vinn-vinn. De ­damene er mye mer utsatt for å bli byttet ut med en i 20-årene. Det har vi jo sett i «Exit».

Virkelighetens Exit: - Jeg ble tilbudt 200.000 for sex med en kjent finansmann

Sammen med tv-produsent og stylist Marit Aspen hadde Sigrid stalket Instagrammen til Spetalen en stund og likt klesstilen og reisene til eksotiske reisemål. Sigrid beskriver Charlotte som «jævlig morsom», med evne til å tulle med seg selv, finansbransjen og sin egen posisjon.

– Charlotte er rett og slett en heit kvinne, det må jeg bare si. Og det er typisk kvinner å følge jenter vi er litt sjalu på og hater. Menn følger folk de liker, mens kvinner følger dem vi ikke liker. Jeg liker heldigvis Charlotte, selv om jeg blir sjalu på livet hennes.

Selv er Sigrid helårsbader, også i fjorden mellom isflakene, med lue og votter på, og hun kjenner betydningen av en god badedrakt. Snart hadde hun og Marit fått en idé: Hva med å slå seg sammen med det stilsikre sjalusi­objektet?

– Charlotte var helt i sjokk over at vi ville lage badedrakter med henne, sier Sigrid med negler like sjokkrosa som søsterparten av kolleksjonen.

– Cyklamen? Er det ikke det den heter? spør hun, og legger til at det er yndlingsfargen hennes.

Snart splashet de tre damene i Charlottes svømme­basseng på Oslos aller beste vestkant og testet alt fra passform til champagnemerker. På rekordtid hadde de designet en kolleksjon og satt den i produk­sjon. Navnet er Aix, som i byen Aix-en-Provence, der Sigrid og ­Charlotte tilfeldigvis har studert fransk. Uttalen, for den som ikke kan fransk, er «Ex», som i ex-kjæreste eller «Ex on the beach», og kolleksjonen har det dobbelt­bunnede slagordet: Alle har en Aix.

Sigrid bringer selv på banen kritikken de har fått på en av draktene. For modellen som går høyst opp i størr­else, er også den som dekker mest. Betyr det at de med mer romslige størrelse, må skjule rumpa under et skjørt for å ha strandlivets rett?

– Vi har ventet på den kritikken fra kroppspositivistene, men vi har laget en badedrakt for jenter som av ulike grunner har lyst til å skjule mer kropp, sier Sigrid.

– Jeg kan også ha lyst til å skjule rumpa mi på badestranda, og føler meg mye mer komfortabel med et sjal eller håndklær rundt midjen om jeg skal bøye meg og holde på med barna. Men jeg kan se at jeg kanskje er med på å øke kroppsfokuseringen i verden. Men jeg ­mener det er bedre at det finnes et ­alternativ for dem som har lyst til å dekke til rumpa enn at man kanskje ikke gidder å gå på stranda i det hele tatt.

Hun tar seg til brystet:

– Men neste sesong skal vi lage en som er enda mer tildekkende, for jeg har jo hudkreft og må egentlig dekke til brystet og være veldig forsiktig. Jeg sa til Charlotte og Marit: La oss lage en hudkreftvennlig modell, nesten som surfedrakt. Men jeg håper at vi aldri kommer med tanga, for den tangamoten – er det ikke den som lager mest kroppspress, mer enn en liten kjolebadedrakt?

- Smerten gikk fra null til hundre på sekundet

- Jeg er jo veldig privilegert

Våren 2022 sparket Sigrid i gang TV 2-serien «Korps United». Minoritetskvinner som var kommet til Norge, som Guds spredte klinkekuler, for å si det med Erik Bye, skulle gjennom messingblås finne fellesskap. Sigrids drøm var at hennes helt egne sosialdemokratiske korps skulle spille ­foran slottet på 17. mai.

– Dette er kanskje det beste jeg har ­laget på tv, og hele prosjektet mitt var at de medvirkende skulle få venner for livet. Etter min mening burde korpsprosjektet innføres i alle kommuner. Korps skaper et fellesskap blant dem som egentlig ikke har noe til felles.

Vi spør: Som en av Norges mest framgangsrike, på tvers av sjanger og kjønn, er det kanskje lett å tenke at hun lever livet på den grønne gren, dinglende høyt over fellesskapet? For hun befinner seg faktisk på pallen, enten sosialdemokraten i henne liker det eller ei.

Sigrid nikker:

– Lisa kaller meg Norges rikeste kommunist. Og en annen venninne kaller meg den mest kapitalistiske raddisen i Norge.

– Sånn sett står du på den samme pallen du prøver å holde barna unna?

– Ja, sier Sigrid konstaterende.

– Jeg tjener jo veldig godt og bor i svær villa i Solveien. Jeg er jo veldig privilegert.

Har hun muligens en sårbar side hun vil dele, som kanskje trekker henne mer inn i korpsets rekker?

– Jeg er eksplosiv, da, og det en sårbarhet. Når du går høyt og lavt uten filter, da møter du deg selv i døren, sier Sigrid.

– Og jeg må tåle at mange mener noe om meg og ikke liker meg. På kjendisfester, for eksempel, er det sikkert mange som ikke liker meg, for jeg har sagt slemme ting om dem. Men samtidig er det jo narrens oppgave å si de upopulære tingene. Og som komiker må du faktisk mene noe når du først har fått den oppmerksomheten.

Hvordan er det med fans? Lider kvinnelige komikere muligens en skjevfordelt skjebne også der, eller står fanskaren i kø for å sjekke henne opp etter showet?

Sigrid rister på hodet:

– Det er ingen som sjekker opp kvinnelige komikere. Det tør de ikke.

Oppdag mer mote, livsstil og historier fra virkeligheten på KK.no

- Var jeg et vanskelig barn som trigget mammas spiseforstyrrelse?