Beklager at jeg er sen, sier ­Sigrid Bonde Tusvik bak solbrillene, og kommer i hurtig gir over torget i Bjørvika-­området som har fått navnet Oslo­bukta. Perle­raden hennes må ­kanskje være Norges retteste og smilet av det smittende slaget.

– Det sto en buss på tvers av veien like borti her.

Sigrid peker fra kafeen vår og over torget:

– Dette er helt perfekt. Jeg skal bort til TV 2 etterpå.

– Et nytt prosjekt?

Hun rister på hodet.

– Jeg har ikke fått noen tilbakemelding på korps­programmet ennå, så da ba jeg om et møte med de ­øverste sjefene.

- Foreldre bør være forsiktig med å klage på skolen

KK møter Sigrid til intervju om alt fra korps til kvinne­kamp, fra kreppstoff til krampeangst. For ­komikere har et kors å bære, la det være sagt. Spesielt kvinnelige. Vi kommer tilbake til hvordan Sigrid egentlig har det før hun går på scenen. Ja, hvordan hun har det på scenen også, for den saks skyld. Men først, la oss kaste et blikk i bakspeilet, på raddisdatteren Sigrid Bonde Tusvik, fra Oslos aller beste østkant. Mens vennene på Nordstrand marsjerte i takt nedover fasjonable Sol­veien, fikk Sigrid ikke lov til å spille i korps. I stedet satt hun i pen halvsirkel på Nordstrand skole- og ungdoms­symfo­ni­orkester, der hun ­spilte fiolin og bratsj.