ET SPESIELT BÅND: Ann Kheder (42) (f.v.) og Kristine Lund Almås (35) er halvsøstre, men møttes først i voksen alder. – Vi ler ekstremt mye sammen, vi tenker veldig likt og har en sterk intuisjon overfor hverandre om det er noe som er galt, sier Ann om det helt spesielle båndet hun har til Kristine.
 Foto: Geir Dokken/All Over Press Norway
ET SPESIELT BÅND: Ann Kheder (42) (f.v.) og Kristine Lund Almås (35) er halvsøstre, men møttes først i voksen alder. – Vi ler ekstremt mye sammen, vi tenker veldig likt og har en sterk intuisjon overfor hverandre om det er noe som er galt, sier Ann om det helt spesielle båndet hun har til Kristine. Foto: Geir Dokken/All Over Press Norway
Adopsjon

Søstre gjenforent etter 20 år

Ann (42) og Kristine (35) oppdaget at de hadde bodd halvannen mil unna hverandre.

KK.NO: Bare seks år gammel tar en liten jente en altfor stor beslutning, åpner porten i barnehagen og løper vekk fra sitt eget liv.

Mange bekymringsmeldinger har allerede nådd barnevernet, men etter den dagen blir Ann raskt plassert i fosterhjem.

Og får aldri vite at hun ett år etter det desperate rømningsfor­søket, får en halvsøster som adopteres bort rett etter fødselen, før telefonen ringer over tjue år senere – og to søstre får følelsen av endelig å komme hjem.

ENDELIG SAMMEN: A-ha opplevelsene kom på rekke og rad da søstrene endelig møttes: De har vokst opp bare halvannen mil unna hverandre, og Ann kjente allerede Kristines halvbrødre. Og mest sannsynlig har de også møtt hverandre tidligere. Foto: Geir Dokken/All Over Press Norway
ENDELIG SAMMEN: A-ha opplevelsene kom på rekke og rad da søstrene endelig møttes: De har vokst opp bare halvannen mil unna hverandre, og Ann kjente allerede Kristines halvbrødre. Og mest sannsynlig har de også møtt hverandre tidligere. Foto: Geir Dokken/All Over Press Norway Vis mer

De har rødt hår begge to, de samme blå øynene – like mye humor og like mye alvor:

– Jeg kunne aldri ha levd uten henne, sier Ann, den eldste av de to.

– Ingen fare. Jeg vil alltid være der for familien min, sier Kristine.

LES OGSÅ: Rørende gjenforening i Colombia

Lette desperat etter fødselsattesten

Kort tid etter fødselen, ble Kristine båret vekk fra sin mor. Etter åtte måneder på barnehjem ble hun adoptert. Mer enn gjerne fortalte hennes adoptivforeldre om den uendelig store dagen de fikk hente henne hjem til seg. Men ingenting om tiden før adopsjonen.

Og lenge trengte ikke Kristine noe mer i sitt liv enn det hun delte med sine adoptivforeldre. Inntil hun kom i tenårene – og alt forandret seg.

– Jeg kjente at jeg var annerledes enn de andre i familien. De var én type – og jeg var en annen type. Jeg hadde ingen som var lik meg. Mitt mål var aldri å finne en mor eller far, for det hadde jeg jo. Men jeg ønsket å finne søsken som var lik meg, sier Kristine.

Tenårene husker hun som en eneste lang jakt etter papirer:

– Jeg endevendte skuffer og skap for å se om jeg kanskje kunne finne en fødselsattest eller andre papirer som kunne fortelle noe om hvor jeg kom fra.

I sin søken etter biologisk familie, står Kristine overfor et stort dilemma. Hvordan være på leting etter sin biologiske familie uten å såre sine adoptivforeldre?

Tidlig fornemmer Kristine at hennes ønske om å finne røttene er mer enn de kan bære. Så det er så diskré hun bare kan, at hun gransker alle dem hun møter for å se om det kan være et snev av likhet, om det kan være familie.

Det er i det stille hun snoker i skuffer og skap etter papirer. Inntil hun en dag tas på fersken av sin adoptivfar. Ser hvor tungt han tar det. Og slår seg til ro med at hun nå har lett overalt – så da er det vel ikke noe mer å lete etter?

LES OGSÅ: - Jeg vil vurdere å adoptere

«Vi har brent dem»

Beskjeden Kristine kunne gitt blod for å få, var en beskjed som ikke var viktig for Ann. Da Ann var ti, fortalte nemlig fosterforeldrene hennes at hun hadde en halvsøster.

Men som fosterbarn hadde hun fortsatt kontakt med sin mor og sine to brødre. Og kanskje aller viktigst: For Ann er hennes nye familie alt hun trenger. Om beskjeden den gangen, tenkte hun derfor slik:

– Jeg visste ikke helt hva jeg skulle tro. Også hadde jeg det så bra hos min nye familie, at jeg ikke hadde behov for mer familie, sier Ann og legger til:

– Jeg har hatt mye å bearbeide, men har hatt sterke fosterforeldre som har hjulpet meg gjennom. Jeg har ikke vært et enkelt barn – men de har vært der i tykt og tynt. Jeg er så takknemlig for å ha hatt dem i livet mitt.

KK20: Saken kan også leses i KK som er i salg fredag 15. mai.
KK20: Saken kan også leses i KK som er i salg fredag 15. mai. Vis mer

Nesten et tiår etter å ha startet jakten, skal Kristine nærme seg et gjennombrudd. I 2000, 21 år gammel, får hennes adoptivfar kreft – og det viktigste i livet må sies høyt. Som hvor glad hun er i ham. Og det store spørsmålet: Hvorfor finnes det ingen papirer på hvor hun kommer fra? Svaret glemmer hun aldri. «Vi har brent dem.».

– De hadde nok en stor frykt for å miste meg. Når du har et barn du har kjempet så hardt for å få … det forstår jeg jo godt, sier Kristine stille.

Bare måneder etter å ha mistet sin far, blir hun selv mamma.

Og der, på fødestuen, blir alt helt krystallklart. For midt i den store mammagleden, idet datteren bæres ut av rommet av hennes mann for å veies, gripes Kristine av intens panikk.

ULIKE HISTORIER: Det Ann (t.h.) en gang rømte fra, var alt Kristine ønsket å finne fram til. I dag kan de ikke se for seg livet uten hverandre. Foto: Geir Dokken/All Over Press Norway
ULIKE HISTORIER: Det Ann (t.h.) en gang rømte fra, var alt Kristine ønsket å finne fram til. I dag kan de ikke se for seg livet uten hverandre. Foto: Geir Dokken/All Over Press Norway Vis mer

– Jeg visste jo at jeg hadde blitt båret vekk fra min mor og aldri mer fikk se henne igjen. Da skjønte både jeg og mannen min at dette må vi bare gjøre noe med, forteller Kristine.

Etter de trøstesløse leteøktene i tenårene, var det en lettelse å forstå at det eneste man strengt tatt trenger å gjøre, er å sende et brev til fylkesmannen. Etter fylte 18 år har man som adoptert rett til å få vite hvem ens biologiske foreldre er. Det er opp til dem å godta forespørselen eller ikke, men den adopterte vil uansett få vite svaret.

– Og heldigvis sa vår biologiske mor ja, sier Kristine, og smiler mot Ann.

LES OGSÅ: Møtte søsknene etter femti år

Det aller første møtet

Det aller første møtet to søstre imellom i 2001, ble ingen tårevåt scene som hentet fra «Tore på Sporet». I møtet med storfamilien, blir inntrykkene mange.

For det er ikke bare sin mor og Ann Kristine får møte, men også sine to halvbrødre. Og likevel. Midt i kaoset får to søstre kontakt. Og Ann, som en gang mente hun ikke trengte mer familie, blir slått av likheten dem imellom.

– Da vi møttes var det som å treffe seg selv i døra, hun var som en yngre kopi av meg selv. Jeg følte en tilhørighet og tror vi begge likte hverandre umiddelbart, forteller Ann.

– Det mest spesielle er jo at vi er så like av personlighet. Men det merket vi ikke da. Det var så mange folk og så mye som skjedde, forteller Kristine.

Ikke lenge etterpå møttes søstrene med sine familier, Ann med sin sønn Are som var syv år den gangen, Kristine med sin ektemann og lille datter. 

BEGGE HAR DRØMMEJOBBEN: Som søsken flest er Ann (T.H.) og Kristine også ulike. Mens Ann har drømmejobben som fotograf, jobber Kristine som menighetspedagog. Eller som Kristine bryter ut i latter over: – Men jeg har drømmejobben jeg også! Fra jeg ble konfirmert så drømte jeg om å jobbe i kirken! Foto: Geir Dokken/All Over Press Norway
BEGGE HAR DRØMMEJOBBEN: Som søsken flest er Ann (T.H.) og Kristine også ulike. Mens Ann har drømmejobben som fotograf, jobber Kristine som menighetspedagog. Eller som Kristine bryter ut i latter over: – Men jeg har drømmejobben jeg også! Fra jeg ble konfirmert så drømte jeg om å jobbe i kirken! Foto: Geir Dokken/All Over Press Norway Vis mer

– Det var veldig hyggelig, da ble vi kjent på en helt annen måte. Og da kom aha-opplevelsene på rekke og rad, forteller Kristine.

Som for eksempel at de har vokst opp bare halvannen mil unna hverandre. At de har mange felles bekjente. At det er så mange ganger de kunne ha møtt hverandre. At de kanskje allerede har gjort det?

Aller best er det likevel å oppdage hvor like de er:

– Vi er kunstneriske begge to, jeg fotograferer og maler, Kristine synger. Jeg jobber som fotograf og er litt alternativ … mens hun jobber i kirken, fyller Ann inn.

– Vi har de samme allergiene … Også er vi like sære på mat, skyter Kristine inn og ser bort på Ann.

– Og vi kan bare se på hverandre med et blikk, så er vi ferdig snakka, ler Ann.

Og Kristine, som en gang drømte om søsken hun kunne krangle med, får også oppleve det. Etter en stor krangel, går det flere år før de snakker med hverandre.

Hvordan det var?

– Pyton, sier Ann.

– Drittkjedelig. Men selvsagt er vi like sta begge to, ler Kristine.

LES OGSÅ: Ble adoptert bort mot morens ønske

Fant faren sin gjennom «Sporløs» på TV2

Selvsagt ble de venner igjen. Og selvsagt: Da Kristine i 2009 gjennom TV 2-

programmet «Sporløs» nøstet seg fram også til sin biologiske far, var Ann blant hennes nærmeste støttespillere.

Og med denne siste brikken på plass, kunne Kristine endelig legge det store puslespillet vekk.

 2015KK_SøstreILarkollen_mGry_FERDIGEfiler Foto: All Over Press Norway
2015KK_SøstreILarkollen_mGry_FERDIGEfiler Foto: All Over Press Norway Vis mer

– Først da kunne jeg slå meg til ro. Det viktigste er ikke hva man vet, men at man vet – og slippe å gå uvitende rundt. Nå kjenner jeg historien om meg selv. Den historien er jo de fleste født med. De har sin historie så lett tilgjengelig, de kan bare spørre «hvordan var det da jeg ble født, hvordan var jeg som liten?». Jeg har en jente som er konfirmant nå som stiller de spørsmålene, og da kan jeg plukke fram bilder og fortelle. Har man hele historien sin, som de fleste jo har, så er ikke dette en stor greie. Men når man ikke har det, så blir det det, sier Kristine. 

Og så, det siste, det viktigste spørsmålet: Hvilken forskjell utgjør de i hverandres liv?

For de to søstrene er det lett å svare på: 

– Når vi har vært fra hverandre, savner jeg den jeg kan snakke med om absolutt alt. Og da mener jeg ALT. Også ler vi ekstremt mye sammen. Å møte henne har vært som å få en tvillingsøster. Vi er alltid der for hverandre, sier Ann, før Kristine fyller inn, som en naturlig forlengelse av Ann:

– Jeg tror det handler om å få dele det som kanskje ikke kan deles med noen andre. Er vi fra hverandre er det noe som mangler. Er vi sammen er det skremmende naturlig. Da jeg lå på sykehuset og hadde ekstremt behov for en dusj men ingen til å hjelpe meg, ringte jeg Ann. Da kom hun og trilla meg inn i dusjen og vasket meg. Det er dét … å ha en som kan gjøre alt det ingen andre kan. Går det for lang tid uten at vi ses, kjenner jeg savnet i kroppen. Har vi kranglet og det har gått en stund siden sist, er det veldig godt å møtes igjen, da går skravla. Da er det som å komme hjem, smiler Kristine varmt mot Ann.

Vi gjør oppmerksom på at Dagbladet.no og KK.no begge er eid av Aller Media.

Til forsiden