ÅSE KLEVELAND: - Setesdalsbunaden er utrolig praktisk fordi den er to plagg i ett, hverdagsbunad under og feststakk over, sier Åse Kleveland. Her viser hun hverdagsvarianten. FOTO: Astrid Waller
ÅSE KLEVELAND: - Setesdalsbunaden er utrolig praktisk fordi den er to plagg i ett, hverdagsbunad under og feststakk over, sier Åse Kleveland. Her viser hun hverdagsvarianten. FOTO: Astrid Waller
Åse Kleveland:

- Stakken gjør at du går på en spesiell måte

- Du kommer inn i en rytme og en groove,sier Åse Kleveland når hun forklarer hvordan hun bærer setesdalsbunaden sin. Og så hjelper det at hun som 15-åring ble sendt på mannekengskole for å lære seg å gå i trapper – og på flatmark

Romerike, 1964: Ingen har flatere sko enn 14 år gamle Åse Kleveland. Hun er 1,76 meter høy, har for lengst debutert på radioen som musiker. Åse synger og spiller låter som ingen har hørt før. Hun spiller klassisk gitar og synger på svensk og engelsk. Hun vet at hun er et slags originalt barn, men Åse sliter med komplekser. Ikke for musikken, den behersker hun, der er hun trygg. Nei, det var de andre delene av livet som ikke var så lette. Norge var et konvensjonelt land. Du skulle ikke avvike mye fra normen før folk glodde og syntes du var rar. Og når man er barn, er det ikke rar man vil være. Man vil være som alle andre.

– Jeg hadde musebrunt hår, guttesveis, glipe mellom tennene, brede skuldre, små øyne og altfor stor munn. Jenter den gangen skulle være blonde, nette og ha en trillende latter. Jeg satt der med mine «øhm, øhm» og mørke stemme. Jeg syntes ikke jeg så ut i måneskinn, sier Åse Kleveland.

På toppen av alt ble hun på et idrettsstevne på folkeskolen bedt om å stille seg i køen med gutta. Slikt svir når man er 14 år.

Denne grå vårmorgenen troner norsk kulturs superstjerne bak sitt massive skrivebord i biblioteket hjemme på Marienlyst. Åse Kleveland er en dame som både troner og skrider, en kvinne som vet «how to make an entrance», selv om hun nå er både rødøyd og kraftig forkjølet. Hun sliter med en lei hoste. Har allerede avlyst to øvelser med bandet som hun skal spille med på helgens Classic Car Show på Hellerudsletta. Egentlig er det krise. Hadde ikke alt dette vært hennes idé, ville hun kanskje måttet avlyse hele greia. Men 60 års sceneerfaring gjør at hun – om mulig – retter seg enda mer i ryggen og satser på at alt skal gå bra.

– Hva skjedde på veien fra de flate skoene til stiletthælene og damen som tok pusten fra folk?

– Et sted på veien gikk det veldig fort. Min kloke mor kom fra en familie der de hadde balansert bøker på hodet for å få en god holdning. Da jeg var 15, tok hun meg med til Oslo og Trines mannekengskole i Niels Juels gate. Jeg skulle lære meg å gå i trapper og på flatmark.

– Hvordan går man egentlig i en trapp?

– På mange måter. Min metode må jeg nesten demonstrere. Den er ikke lett å forklare, men enkel når man kan den. Metoden inneholder en dash gammeldags Mensendieck-filosofi. Det gjelder å bruke kroppen riktig i de daglige bevegelsene. Det blir fort en vane, og fungerer dessuten som trening!

Norges lengstsittende kulturminister gjennom tidene reiser seg fra stolen og svinger den draktkledde kroppen ut av biblioteket og inn på stuegulvet. Åse har begynt å bruke kilehæler til hverdags, det merkes at hun har gått med desimeterhøye hæler i 50 år.

– Tenk deg at noen legger hånden på baken din og skyver deg framover. Men det er du som skyver deg selv framover ved å mobilisere musklene i den mest kjøttfulle kroppsdelen. På kjøpet får du gymnastisert hekken, og det er jo aldri feil.

Med et klart tyngdepunkt, en rett linje, kan hun stå og hvile nesten så lenge som helst, gjennom timelange vernissasjer, musikkforestillinger og foredrag.

– Jeg er også ganske god på å gå i trapper i lange skjørt, uten å snuble. Jeg har ikke noe «skridegir» jeg kobler på ved spesielle anledninger. Det jeg fikk med meg fra Trines mannekengskole, ble en del av meg. Det viktige er å ha et bevisst forhold til hvordan man beveger seg. Da får man en større trygghet og kan unngå vondter og slitasje. Mange spør meg om dette med å gå. Kanskje jeg skal legge ut et kurs på Facebook eller på YouTube? «Gå med Åse!» Hva tror du om det?

LES OGSÅ: Skuespiller Sofie Gråbøl etter kreften: - Det provoserer meg når noen sier at det er en gave å bli syk

PIPPI, HENNES LIVS FØRSTE HELTINNE: – Før jeg bestemte meg for at jeg ikke var liten og lys, men som Pippi – stor og sterk – hadde jeg en periode da jeg var ensom og sær og løp mye barbent i skogen. Jeg hadde en drøm om å bli indianer og slukte bøkene om Hjortefot, forteller Åse Kleveland. FOTO: Astrid Waller
PIPPI, HENNES LIVS FØRSTE HELTINNE: – Før jeg bestemte meg for at jeg ikke var liten og lys, men som Pippi – stor og sterk – hadde jeg en periode da jeg var ensom og sær og løp mye barbent i skogen. Jeg hadde en drøm om å bli indianer og slukte bøkene om Hjortefot, forteller Åse Kleveland. FOTO: Astrid Waller Vis mer

Saab Sonetten, hennes store stolthet og følgesvenn i livet, er blitt 50 år

Ofte går hun. Men hun kjører like gjerne. Kanskje oppdager du en bitte liten, sølvfarget Saab Sonett på veien 17. mai. Trolig vil du snu deg etter sportsbilen, fordi du har sett et mørkt, velfrisert kvinnehode stikke så vidt opp bak rattet, bak en merkelig, diger bølge av svart vadmel. «Wow!» vil du kanskje tenke. Det er Åse Kleveland på vei til Akershus festning for å synge. Den enorme ullhaugen med vakkert sølv som fyller toseteren er setedalsbunaden. Den er kjøpt i fellesskap av hennes far og ektemann, og sydd av tanten til Grete Faremo.

Åses ektemann, filmregissøren Oddvar Bull Tuhus, får ikke plass i sportsbilen på lengre turer. Han er for lang.

– Innertaket på Sonetten har en tendens til å løsne fra glassfiberen og sige som en hengekøye. Jo mer taket siger, desto flatere og lavere må jeg ligge i bilen, forklarer Åse.

Saab Sonetten, hennes store stolthet og følgesvenn i livet, er blitt 50 år. Som ung drømte Åse om å bli rallykjører. Da hun var russ, forelsket hun seg totalt i ham. En gang ble Åse spurt om hvilken person Sonetten ligner mest på. Hun svarte Keith Richards fra Rolling Stones. Han er urgammel, råtøff og kan fremdeles «take you for a rock’n’roll ride». Nå feirer de gullbryllup. Setesdalsbunaden kler bilen like sjokkerende godt som den røde skinndrakten hun brukte som sceneantrekk på 1970-tallet.

– Se på den! sier hun mens hun setter på seg en nystrøken, stivet bunadsskjorte.

– Noen må ha hatt en sterk visjon langt der inne i Setesdalen for hundrevis av år siden. Jeg er nysgjerrig på hvor de fikk inspirasjonen fra. Denne stakken ligner jo ingenting annet i vår draktflora. Attpåtil er den utrolig praktisk – den er to plagg i ett, hverdagsbunad under og feststakk over. Den passer enten du er tynn, frodig eller gravid. Det er multi purpose!

Åse vil vise oss begge versjoner. Da vi kjører til Operaen for fotografering, smyger hun seg inn på dametoalettet og knepper raskt av den ytterste stakken. Åse har vist underkjolen før. Sist gang foran millioner av tv-seere som programleder for Eurovision Song Contest i 1986.

Valget av programleder var selvsagt. Med hennes svensk-norske bakgrunn og internasjonale musikkarriere er Åse Kleveland den skinnende stjernen vi tar fram ved de virkelig store anledninger. Hun vant selv Melodi Grand Prix som 16-åring og fikk en tredjeplass i den internasjonale finalen. Da bar Åse en rosa selskapspyjamas fra motedesigneren Jean Paul Gaultier. I Bergen kom hun skridende ned den store trappen i Grieghallen i en fotsid kjole i sølvskimrende silke, overbrodert med perler, steiner og paljetter, med syrinfarget skjørt under. Underkjolen ble avduket i pausen.

LES OGSÅ: Anne-Marie Vedsø Olesen om utroskapen: - Det verste var at jeg ikke kunne styre meg selv. Jeg hadde mistet kontrollen

Hele livet har jeg vært drevet av lysten!

Under fotograferingen i Operaen er det som om Åse eier hele storstuen, slik hun eier en scene eller raskt tar et rom når hun entrer det. En viss eierandel må det sies at hun har. Som kulturminister var hun en pådriver i den avgjørende fasen, spesielt i satsingen på arkitektur. Da Stortinget endelig vedtok byggingen av en opera i Bjørvika, feiret hun den historiske begivenheten sammen med Snøhettas prosjektleder under stjernehimmelen i Hellas. Den selvlagde iskaken var formet som det nye praktbygget.

Åse har ikke noen akademisk embetseksamen, ingen ordentlig utdannelse. Hun har fortsatt pause fra jusstudiene. Like fullt ser cv-en hennes ut som et tverrsnitt av norsk kulturhistorie.

– Hvordan har du fått det til?

– Ved å engasjere meg i sånt som jeg brenner for. Hele livet har jeg vært drevet av lysten! Uansett verv eller jobber har jeg stilt spørsmålet: Hva kan jeg bidra med? Og hva kan jeg lære av det?

– Men det må jo starte et sted. Noen må se deg?

– Man må delta og gjøre seg synlig. Du kan ikke sitte der og vente på rasende gode tilbud, du må starte et sted.

Noe av det viktigste er å være nysgjerrig, mener Åse.

Det lærte hun av sitt livs første heltinne, Pippi Langstrømpe – og av faren som var kjemiingeniør på Kjeller. Han testet sine teorier ved å sprenge kjemikalier på kjøkkenet hjemme eller eksperimentere med kakedeigen.

– Test ut det du lurer på, så lenge det ligger innenfor loven og fornuftens grenser! Du kan gjøre det meste, bare det ikke er farlig, understreker Åse.

LES OGSÅ: Ida har uhelbredelig livmorhalskreft: - Jeg er et levende eksempel på at det kan være for sent å vente til man er 25

MANNEKENGSKOLE: Timene på Trines mannekengskole er det mest nyttige Åse Kleveland noen gang har gjort. – Det er utrolig fantasiløst at jeg aldri har oppsøkt henne. Hun hadde fortjent et lass blomster! sier Åse. FOTO: Astrid Waller
MANNEKENGSKOLE: Timene på Trines mannekengskole er det mest nyttige Åse Kleveland noen gang har gjort. – Det er utrolig fantasiløst at jeg aldri har oppsøkt henne. Hun hadde fortjent et lass blomster! sier Åse. FOTO: Astrid Waller Vis mer

– Hadde jeg hatt barn, ville mitt liv og mine erfaringer vært annerledes

– Hvilke verdier og råd ville du gitt til egne barn – om du hadde det?

– Hadde jeg hatt barn, ville mitt liv og mine erfaringer vært annerledes, og sikkert også mine råd. Men jeg har noen slagord: Det er å suge til seg kunnskap som en svamp! Ingen kunnskap er unyttig, og livet blir utrolig mye mer spennende. Vi trenger andre, og vi trenger hverandre, men å bli voksen handler langt på vei om å bli motoren i sitt eget liv.

– Du ventet for lenge med tanke på barn?

– Det er skyggesiden av et sterkt engasjement. Alltid er det noe annet som skal gjøres først. Det var en sår erkjennelse at jeg var for sent ute med å bli mor, men samtidig har jeg alltid vært innstilt på at ingen kan få alt. Jeg har hatt – og har – et så godt liv. Det sies innimellom, ofte av kvinner, at forutsetningen for å realisere seg som kvinne fullt ut, er å føde barn. Det er i beste fall tull, og det oppleves som sårende for mange av dem som ikke får barn. Man kan være kvinne og menneske på mange ulike måter, og det er viktig at det finnes rom for det.

Lille Åse flyttet fem ganger før hun var 15 år. Hun ble født i Stockholm, i et kollektivhus der alle beboerne hadde barnehage, vaskeri og restaurant i bygningen. Kollektivhuset var beregnet på familier der både far og mor var yrkesaktive, og der de trengte hjelp til vask av hus, klær og oppvask – og full tilgang til hverdagsmiddager i restauranten. I leilighetene var det bare tekjøkken.

– Min mor sa: «Jeg har aldri hatt det så godt i mitt liv!» Dessverre var dette nyskapende prosjektet ikke bærekraftig. Og folk skilte seg, så etter hvert ble det så mange kvinner igjen med barna sine. Men vi som kom først, hadde det strålende. Når samfunnet og våre behov endrer seg som i dag, må vi gjøre noe med måten vi bor og lever på.

Åse har sagt at hun ikke er redd for å dø, men for å bli gammel og ensom. Men hun har heller aldri forventet å være kronisk lykkelig.

LES OGSÅ: Grethe reiste ti dager til Nicaragua for å operere barn med leppe- og ganespalte. Det forandret livet hennes

PÅ COVER AV KK I 1970: Denne påsken hilset Åse Kleveland sine Facebook-venner med påskecoveret av KK i 1970. Her er hun i sitt sceneantrekk, en rød skinndrakt med hatt, spesialdesignet av Per Lekang.
PÅ COVER AV KK I 1970: Denne påsken hilset Åse Kleveland sine Facebook-venner med påskecoveret av KK i 1970. Her er hun i sitt sceneantrekk, en rød skinndrakt med hatt, spesialdesignet av Per Lekang. Vis mer

«Prosjekt frisk»

Oslo, desember 2010. Det er bare en rutinekontroll. Legen hennes skal gå av med pensjon, så begge tenker at det er greit å ta en totalsjekk. Kulen i brystet er ondartet. Da Åse Kleveland får diagnosen brystkreft, skriver hun «Prosjekt frisk» på en blå ringperm. Det er en metode hun har, å lage piloter og prosjekter av nye utfordringer. Før cellegiftkuren ringer hun fotografvennen Morten Krogvold og ber ham komme. Bildene han tar, skal utstråle: Dette skal gå bra!

Gjennom behandlingen av sykdommen bestemte Åse seg for å holde fanen høyt. Hun skulle stelle og sminke seg hver morgen, ta på litt kajal og leppestift og smyge seg tilbake i sengen for å bli servert frokost av Oddvar som vanlig. Den består av tre ferske dagsaviser, te i favorittkoppen og grovbrød med kaviar. Hvis formen tillot det, skulle hun ha en arbeidsøkt på ettermiddagen.

– Hva gjorde kreftsykdommen med deg?

– Det som står igjen – og som preger meg i dag – er erkjennelsen av at når du våkner til en ny dag, er det en unik mulighet. Den dagen som er gått, får du ikke igjen. Jeg ble ekstremt opptatt av å ta vare på dagene, og hver kveld spørre meg selv: «Har du brukt denne dagen på beste måte?» Etter kort tid skjønte jeg at dette var helt feil fordi man ikke kan vurdere verdien. Min første reaksjon etter sykdommen var altså en overdreven ambisjon om å kvalitetssikre hver dag. Dette viste seg å bli ganske stressende, så nå handler det først og fremst om å bruke tiden godt. Det er mer en påminnelse om ikke å surre, ikke å utsette det du ønsker å gjøre. Dagene kan så lett bare suse av gårde.

Hun tar seg i det.

– Jeg mener ikke at man skal ut og jage bjørn hver dag, det er vel så stort med en deilig tur i skogen.

Da hun var ferdigbehandlet for brystkreften, hadde Åse et oppsummerende møte med overlegen på kreftklinikken. Hun spurte ham hva hun skulle gjøre for ikke å bli syk igjen. Skulle hun trene fire ganger i uken? Burde hun bli vegetarianer?

Overlegen så lenge på henne og sa: «Det man gjør av lyst, er som regel sunt. Du har jobbet mye i livet. Tenk over hva du egentlig har lyst til å bruke tiden din på nå.»

Åse kjørte hjem til Villaveien, satte seg i hagen, ved gullfiskdammen, så på blomstene, gresset, trærne og våren som var i emning. Da hun tenkte på hva denne lysten kunne innebære, kjente hun at det var musikken hun ville tilbake til. Det var det hun hadde i hjertet. Det verste som kunne skje, var at hun dummet seg ut. At det ikke gikk så bra. At ingen ville høre musikken hennes.

– Men ingen dør jo av det. Så da jeg våget å tenke den tanken, fristilte jeg meg selv, og det har jeg en stor glede av. Det jeg har gjort, kan ingen ta fra meg. Resten er bonus.

Responsen på Åses comeback på den musikalske scenen har vært overveldende. Seks utsolgte julekonserter med Penthouse Playboys, innspillingen av TV 2s «Hver gang vi møtes», og konserter med hele hennes livs musikalske repertoar.

Under hyllesten av David Bowie på Rockefeller, framførte Åse «Space Oddity» med gåsehud. Noen måneder senere sto hun på scenen i Bergens storstue, Grieghallen, og sang duett med den svenske rockestjernen Håkan Hellstrøm.

Åse kaller det et øyeblikk av total lykke der alt stemmer. Publikum der ute som kan hver apokope, hver takt, hvert anslag og tekst i sangene. De er i ekstase. Rundt henne er durkdrevne musikere som har musikk i blodårer og ryggmarg.

– Du kan se den duetten på YouTube, sier Åse – og blir et øyeblikk fjern i blikket.

– Det var et øyeblikk som til fulle forklarer hvorfor mange artister fortsetter og fortsetter, helt til de faller av scenen.

KK10: Denne saken er hentet fra KK10 som er i salg fra fredag 11. mai.
KK10: Denne saken er hentet fra KK10 som er i salg fra fredag 11. mai. Vis mer

LES OGSÅ: Mina ble født i feil kropp og tenkte: «Hvordan kan noen elske meg?». Så møtte hun Martin

Til forsiden