En ung kvinne vandrer hastig rundt i hovedstaden. Knoppene som har begynt å vises på trærne indikerer at våren er i anmarsj, men dette legger hun ikke merke til.
Det eneste kvinnen fokuserer på er å banke på hver eneste dør hun kommer til. Landet har akkurat gått inn i sitt femte krigsår, og kvinnen makter ikke stort lenger å leve i uvisshet om kjæresten er død eller levende.
Aase og Frits, begge fra Hammerfest, ble kjærester før krigen. Midtveis under krigsårene giftet de to seg, og hun ble gravid med parets første barn. Men den lille jenta døde under fødsel, fordi hun kom ut feil vei.
Unge Aase hadde hatt godt av å ha ektemannen ved sin side, spesielt da de tyske bombene haglet over Hammerfest mens hun lå på sykehuset etter å ha mistet datteren.
Men nå har Frits sittet i en dødsleir i Tyskland i lang tid, mens hun er blitt forvist fra hus og hjem i nord for å arbeide hos en familie i sør som hun knapt kjenner.
Det var ikke slik starten på parets kjærlighetshistorie og ekteskap skulle bli.
Ingen har et svar å gi Aase. Ingen vet når De hvite bussene ankommer Norge, eller hvem Frits Valen er.
Hun gjør et siste tappert forsøk ved et herberge i storbyen som skjebnen vil ha det til at hun aldri skal komme til å besøke igjen.
Og der står han. Frits Valen. 29-åringen som har vært en del av Alta-bataljonen. Han som har sittet i den norske fangeleiren Grini i to omganger, og overlevd et langt år i konsentrasjonsleiren Sachsenhausen i Tyskland.
Aases store kjærlighet, og mannen hun de siste fem årene har elsket mer i erindringen enn fysisk.
- Besteforeldrene mine, Aase og Frits, har egentlig en ganske heftig historie. Mens han satt på Grini fikk han utrolig nok lov til å sende brev, og de sendte flere kjærlighetsbrev til hverandre, forteller skuespiller Kristine Hartgen (33) til KK.
Kristine er barnebarnet til Aase og Frits Valen, og har hovedrollen i den nye storfilmen Kampen om Narvik som har norgespremiere første juledag. Selv er hun oppvokst i Tromsø, men bor i dag i Oslo med samboer.
Den nordnorske folkesjela skulle aldri bli den samme
I filmen belyses nettopp slaget om Narvik - som er blitt omtalt som Hitlers første nederlag i andre verdenskrig.
De intense kampene varte fra krigsutbruddet 9. april og i to måneder frem til 10. juni 1940. Mange sivile og militære liv gikk tapt, store områder ble brent ned til grunnen og den nordnorske folkesjela skulle aldri bli den samme igjen.
Kristine spiller den hardhausa, nordnorske ettbarnsmoren Ingrid Tofte, som blir igjen i Narvik med den lille sønnen Ole når ektemannen Gunnar Tofte må ut og kjempe for fedrelandet.
Gunnar spilles av Oslo-gutten Carl Martin Eggesbø (27), kjent fra TV-serien Skam og filmen Den største forbrytelsen. Selv hadde Kristine en rolle storfilmen Den 12. mann. Begge de to sistnevnte filmene tar for seg norsk krigshistorie. Hun er også å se i sesong to av den populære TV-serien Beforeigners.
Både Carl Martin og Kristine har familietilknytning til Nord-Norge, og slektninger med sterke krigshistorier.
Carl Martins oldefar, Bernhard Eggesbø, var sogneprest i Målselv, Bardu og Øverbygd, og holdt en sterk avskjedspreken for norske soldater i Øverbygd kirke 16. juni 1940 - der general Otto Ruge satt i forsamlingen. Ruge havnet i tysk fangenskap, men sendte julekort til sogneprest Eggesbø hvert år under de tøffe krigsårene.
- At min oldefar var prest i Målselv under krigen har jeg visst fra jeg var liten, men det var først i forbindelse med innspillingen av filmen at jeg fikk kjennskap til korrespondansen mellom ham og general Ruge, forklarer Carl Martin til KK.
I deler av korrespondansen mellom sogneprest Eggesbø og general Ruge kommer det frem at «I den siste julehilsen 1944 var det meste overstrøket, men ikke dette: "Hold flagg og flaggstang i orden til vi kommer". Hilsen Otto Ruge.».
- Dessverre fikk jeg aldri sjansen til å møte min oldefar, men av det jeg har fått høre var han en veldig varm og karismatisk person. Jeg ville hatt så mange spørsmål å stille ham hvis jeg bare hadde fått sjansen!
Tallerkener med hakekors
Også på farssiden har Kristine sterke familiehistorier fra krigen.
Farfaren Hans Hartgen var bare en liten guttunge våren 1940, da han og familien måtte flykte fra hjemmet sitt i Narvik, til familiehytta i Beisfjord et steinkast unna.
Hytta ble rekvirert av tyske soldater, og da krigen var over etterlot de seg tallerkener med hakekors, og granatsplinter i familiens barnevugge.
Trevuggen har gått i arv i generasjoner, og både Kristine, hennes brødre, far og farfar har ligget i den. På den ene siden er navnet «Hans» risset inn etter farfaren.
- Da jeg var liten fikk jeg høre at hullet i vuggen var etter en granatsplint som traff den da byen ble bombet, forklarer Kristine.
- Vi har alltid hatt den fremme, og den er blitt et familieklenodie med sterk symbolikk. Hvis oldeforeldrene mine og farfar ikke hadde flyktet til hytta, er det ikke sikkert noe av oss hadde levd i dag.
Ekstra spesielt har det også vært at familien har hatt bestikk og tallerkener med nazisymboler i kjøkkenskapene på hytta. Da Kristine vokste opp var ikke dette noe hun stilte spørsmålstegn ved.
- De var bare der, og jeg tror faktisk at vi spiste middag på dem også! sier hun og ler litt brydd.
- Da du som barn så tallerkenene med nazisymboler, hva tenkte du da?
- Jeg tror jeg syntes at det var spennende. Det var noe mytisk ved det. Mamma forklarte meg mye om krigen, og fortalte hva symbolet betydde. Nå er bestikket borte, men pappa har fremdeles tallerkenene. Men vi spiser ikke av de nå lenger, altså! sier Kristine mens latteren gjør henne rød i kinnene.
Kvinnene skal æren for at hus og hjem ble tatt hånd om
Det er ikke bare mennene som kjempet tappert under de dramatiske krigsårene. Kvinnene skal æren for at hus og hjem ble tatt hånd om, mens mennene var ute og kjempet. Og heller ikke dét var en enkel oppgave.
- Da Finnmark skulle brennes ned ble bestemor Aase tvangsevakuert, sammen med alle de andre i Finnmark. Hun nektet, og startet en underskriftskampanje for at hun og de andre ikke skulle bli sendt sørover i en fiskeskøyte som var i elendig forfatning, forteller Kristine.
Men å nekte nyttet ikke, og til slutt befant hun seg i sør, hos en familie som het Koppang, hvor hun ble nødt til å arbeide.
Og mens karakteren Gunnar i Kampen om Narvik drar ut i kamp, holder Kristines karakter Ingrid fortet på hjemmebane der hun kjemper sin egen kamp for land og folk - nemlig ved å holde fienden nær.
Som ansatt på det lokale hotellet i Narvik, der de tyske nazitoppene holder hus under de intense ukene, blir hun nødt til å fungere som tolk. En jobb hun skal straffes for når freden kommer.
Rollen som den standhaftige Ingrid Tofte har Kristine fått inspirasjon til fra sine egne bestemødre Aase Valen og Rigmor Hartgen. Sistnevnte er i dag 83 år og lever i beste velgående, og farmor og barnebarn har et nært forhold.
- Jeg er vokst opp med historiene og har hørt om det besteforeldrene mine opplevde, men da jeg skulle gjøre filmen ble det veldig klart for meg hvor nært det har vært i mitt eget hjem, og ikke minst kvinnenes livsviktige rolle under krigen, sier Kristine til KK.
- Har det gitt deg en ekstra dimensjon å spille denne rollen, basert på den slektshistorien du selv har?
- Jeg har tenkt veldig mye på bestemødrene mine i prosessen med å jobbe med karakteren. Jeg har forsøkt å kanalisere den styrken som jeg vet at de har, og også forsøkt å portrettere den harde, nordnorske dama som kan ta i et tak, og samtidig være morsom og følsom.
Store konsekvenser
Også skuespillerkollegaen Carl Martin er bevisst på at det som skjedde under de tøffe krigsårene har hatt - og fortsatt har - store konsekvenser for livene vi lever i dag.
- Derfor er det viktig å ikke glemme. Jeg fikk aldri sjansen til å høre min oldefar fortelle om krigsdagene, men er glad for både det min farfar og far har fortalt meg. For meg handler dette om at historien ikke er en støvete bok, men noe som vi lever i «as we speak», sier han til KK.
Carl Martin er av den oppfatning av at vi gjennom å bli kjent med menneskene som levde på den tiden, og den situasjonen de var i, gjør at vi bedre forstå tiden vi lever i.
- De som var barn under andre verdenskrig er nå våre besteforeldre og oldeforeldre. Hvem skal fortelle når de er borte? Vi må lytte. Menneskene som levde da var av kjøtt og blod, med sine forelskelser og misunnelser, og sin melankoli, akkurat som oss.
Kampen om Narvik hadde premiere 25. desember 2022.
Max Manus' datter til KK: - Jeg tenker på ham som en god far, men han hadde en forferdelig oppvekst selv
