Diana irriterte den britiske kongefamilien enda mer som død enn da hun var i live, skal man tro regissør Stephen Frears' framstilling av de dramatiske dagen etter folkeprinsessens tragiske ulykke. The Queen er et velspilt dokudrama som viser hvordan Dronning Elizabeth gjorde en dramatisk feilvurdering da hun i en knapp uke undervurderte folkets sorg og valgte å anse Dianas død som en privatsak.

I dramatikkens sentrum sto også Tony Blair, nyvalgt statsminister med tanker om modernisering og nye veivalg. Hvordan skulle han håndtere en dronning som murte seg inne på Balmoral og hisset på seg et sørgende folk? Helen Mirren som Elizabeth står steilt mot Michael Sheen i rollen som den gutteaktige statsministeren. De to får svært godt fram hvordan etterspillet etter prinsessens død også handlet om politikk, presedens og kongelig etikette like mye som ektefølt sorg.

Et av mine sterkeste filmminner av Helen Mirren er at hun har heftig sex med en elsker på toalettet i en sjuskete restaurant i Peter Greenaways fantastiske og burleske Kokken, tyven, hans kone og hennes elsker. Mirren er en unikt overbevisende skuespiller, som uten problemer bytter ut mitt gamle bilde av henne med dette nye, som den stoiske, plikttro dronningen. Sammen med et meget solid lag av britiske skuespillere sørger hun for at regissør Frears kan slå seg til ro med at rollene er i de beste hender.

Stephen Frears har valgt å bruke autentiske film- og tv-klipp flettet inn i The Queen. Vi får tv-bildene vi alle kjenner: Diana som rødmende gifter seg med Charles, hun er iført tidenes bløtkakekjole. Diana som ikledd vest og hjelm markerer sin støtte til kampen mot landminer. Diana som lar seg intervjue om ekteskapets kollaps, og slår fast at "There were three of us in this marriage, so it was a bit crowded". Britisk understatement på sitt beste. Og til slutt: blomsterhavet i London, den gråtende folkemengden, to små prinser med bøyd hode, kisten som sakte blir ført til Westminster Abbey.

Problemet er paradoksalt nok at disse ikoniske bildene er så enormt sterke og så tilstedeværende i vår bevissthet at de slår fiksjonen i hjel. Vi blir mindre berørt av fiksjonsbildene enn de virkelige bildene av en storøyd Diana på vei mot undergangen.

Disse bildene er en overveldende del av vår felles hukommelse, og de fleste av oss husker hvor vi var da vi hørte at Diana var død. Mot dette kjemper The Queen en hard kamp. Det forandrer imidlertid ikke på det faktum at fortellingen om politiske føringer og royal etikette er uhyre vellaget og et fascinerende innblikk inn i en tilværelse som ellers er skjult bak høye, ugjennomtrengelige slottsmurer.