I hjørnet av en svart skinnsofa har Stine krøllet seg sammen som en ball. I fanget sover katten hennes.

- Det er utrolig godt å komme hjem til pusen som ikke dømmer meg og som elsker meg betingelsesløst, sier Stine. Hun opplever ofte å bli forhåndsdømt når hun forteller hvilken diagnose hun har.

- Og googler man diagnosen min sammen med ordet «forhold», er det eneste som dukker opp at du bør styre langt unna «sånne som oss», sier hun.

- Noen ganger klarte jeg ikke stå oppreist og pusse tenner

Personlighetsforstyrrelse

Stine har diagnosen borderline personlighetsforstyrrelse, også kalt emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse, (BPD). Sigmund Wiggen Karterud er professor i psykiatri ved Universitetet i Oslo og er en tidligere avdelingsoverlege og forskningsleder ved avdeling for personlighetspsykiatri ved Oslo universitetssykehus. Karterud forklarer at borderline kjennetegnes ved tendenser til impulsive handlinger uten å tenke på konsekvensene, i kombinasjon med svingende stemningsleie og ofte manglende selvkontroll.

- Typisk for borderline er intense og ustabile følelser, identitetsproblemer, ustabile mellommenneskelige relasjoner, impulsivitet og selvdestruktive tanker og handlinger, sier Karterud.

Stine slipper ikke blikket fra katten, og forklarer hvordan hun opplever det å ha borderline.

- Tidligere har jeg hatt problemer med å mentalisere, noe som betyr å fortolke mine egne og andres handlinger, og å forstå mine egne og andres følelser. Det gjorde at jeg ofte kunne mistolke situasjoner og ting som ble sagt og gjort som igjen førte til misforståelser. I behandling har jeg lært meg å mentalisere, men dersom jeg havner i en situasjon der jeg sliter med å fortolke hendelsen, får jeg angst og lite forståelse av motparten fordi kroppen min «slår seg av», forklarer Stine.

Lettelse å få diagnosen

Som 23-åring tok Stine selv kontakt med legen og forklarte at hun slet med mørke tanker. Men hjelpen lot vente på seg.

- Til slutt sendte jeg et fire siders langt brev til distrikt- psykiatrisk sykehus (DPS) der jeg signerte med «må jeg ta livet mitt før jeg får hjelp?». Like etterpå fikk jeg time hos psykolog.

Stine sier at mange med BPD sliter med selvmordstanker, og det skjer at mennesker med lidelsen tar livene sine fordi de aldri få hjelp.

- Da jeg fikk diagnosen, ble jeg lettet. Jeg fikk plutselig en innsikt i og forklaring på hvorfor jeg var som jeg var, og min oppvekst fikk større mening, forteller Sine som fikk en psykolog hun skapte en god og tett relasjon med.

Psykologen ved DPS forklarte at det er lettere å kontrollere diagnosen og å få et bedre utgangspunkt for behandling dersom man får stilt diagnosen tidlig i livet.

- Jeg har lært at man kan få borderline på bakgrunn av ulike faktorer. Det er ikke vi selv som har «skapt» diagnosen, men utvikler seg gradvis, forklarer Stine.

Misforstår egne følelser

Stine mener at opplæring i følelsesregulering i barndommen er en forutsetning for å fungere godt som voksen.

- Borderline er en utmattende diagnose å bære. Du klarer enten å forstå, utvikle deg og bli bedre, eller så sitter du inne med angst. Som barn skal vi lære å håndterer sterke følelser som sinne, sorg og glede. Uten tilstrekkelig opplæring sitter vi igjen som barn, ungdom og til slutt voksen som sliter med å mentalisere, og havner der at vi ikke klarer å regulere følelsene - og agerer deretter, reflekterer hun.

Angst, tankekjør, overtenning og misforståtte følelser er en stor del av hverdagen.

- Dersom sjefen min sier noe til meg i feil toneleie, må jeg evaluere situasjonen og må prøve å tenke logisk. Men om angsten tar overhånd og jeg føler jeg har gjort noe galt, så er løpet kjørt.

For Stine er det vanskelig med nære relasjoner. Hun trenger ofte og tydelige bekreftelser. I en bok fra barneskolen har læreren skrevet «Stine er jo flink, men hun perfeksjonerer det hun ikke trenger å perfeksjonere for å motta bekreftelse».

- Alle med diagnosen tenker selvfølgelig ulikt, men jeg tror de fleste blir mye misforstått. Og det igjen kommer av at vi selv misforstår egne følelser og hvordan de skal reguleres.

Lære å regulere følelser

Følelser som utløses hos Stine blir ofte veldig sterke. Hun sier at hennes «toleransevindu» ikke finnes; det imaginære vinduet der andre mennesker klarer å regulere hvordan man har det.

- Jeg har vært ei veldig sint jente fordi min respons på følelser jeg ikke har forstått har vært sinne. Nå blir jeg bare stille. Jeg pleier å si til folk som ikke har sett meg på en stund at jeg gikk fra å være en drage til å bli en mus. Med BPD er det mye svart/hvitt-tenkning, det er enten eller. Dersom en situasjon ikke omhandler meg personlig, kjennes det derimot ut som om jeg ikke har BPD; jeg har da klare, gjennomførte tanker, meninger og følelser rundt situasjonen, forklarer Stine.

Karterud mener at regulering av følelser kan læres.

- I behandling vil regulering av følelser være et viktig tema. Dette med å akseptere følelsene sine samtidig som man kan tenke at man føler dem, det er hele poenget med mentaliseringsterapi. Når følelser kan tenkes om, kan de behandles på en annen måte enn at de bare veltes ut. Problemet med borderline er at det blir så sterkt og virkelighetsnært, og følelsene blir veldig påtrengende, forklarer han.

Karterud påpeker at en slik personlighetsforstyrrelse kan være forbigående, og at mange kan bli helt friske med riktig behandling.

- Det vil være helt vesentlig å få tidlig behandling for å kunne bli helt frisk; før personen har rukket å ødelegge livet sitt med raserte relasjoner, tapt arbeid og ruinert økonomi, for eksempel.

I løpet av sitt 26 år lange liv har Stine flyttet over 35 ganger. Da hun fortalte det til en venninne, var responsen at det var unormalt.

- Hun mente at det var diagnosen min som gjorde at jeg hadde flyttet så mye, min urolighet og svingende psyke. Jeg aner virkelig ikke, kan det ikke være normalt for noen å flytte så mange ganger?

Karterud sier at det kan være viktig å stille seg nettopp slike spørsmål i terapi.

- Det å kunne se seg selv gjennom andres briller; «er alle slik, eller er på hvilken måte er jeg annerledes?», vil være lærerikt. Spesielt i gruppeterapi kan man lære seg til å verdsette andre perspektiver enn sitt eget. Når mentaliseringsevnen er dårlig, blir det gjerne liten forskjell på fantasi og virkelighet, og det er da alt surrer seg til. Det blir en for sterk opplevelse av at «det er slik, fordi jeg har tenkt eller følt det slik», sier han.

«Ikke vær så dramatisk»

Før Stine fikk hjelp og behandling, trodde hun at hun bare var sint og forsto heller ikke hvorfor hun gråt så mye. Etter tiden på DPS og gjennomført mentaliseringskurs, har hun lært å gjenkjenne symptomer på diagnosen.

- Jeg føler at det er lettere å håndtere diagnosen nå enn for noen år tilbake, selv om jeg fortsatt har de samme symptomene. Problemet ved å være åpen om at jeg har borderline, er at dersom jeg forteller en person at jeg har denne diagnosen, og deretter havner i en situasjon der det viser seg at jeg har tatt feil i noe eller gjort noe som den andre reagerer på, er den andre personen ofte rask til å skylde på diagnosen. «Slutt å være så dramatisk», har jeg blant annet fått høre.

Dersom det på en arbeidsplass oppstår en situasjon, kan sjefen til Stine skylde på diagnosen hennes ved å si «men du reagerer bare slik fordi du har den diagnosen din som svinger, det er jo ikke normalt å reagere som du gjør». Og akkurat det; å få følelsene sine merket som «drama», det er det verste Stine opplever.

- Det oppleves som å få et stempel som mindre verdt enn andre. Det gjør vondt, og hver gang jeg får kommentarer eller opplever stigmatisering, lager det en rift inni meg. Med nok rifter på en kort periode, kommer mørket.

Hver gang Stine får sterke følelser, er hun redd for å bli sett på en som overdriver, lager drama eller lyver. Det ender ofte med at hun ikke tør å kjenne etter hva hun egentlig føler. Å undertrykke følelsene på den måten, ender ofte i uheldige reaksjoner som impulsive handlinger.

- Da jeg var yngre, kunne jeg i den tilstanden virkelig gi blaffen i alt. Kjøre for fort, komme med mange lystløgner og stjele. Mye av det voldsomme jeg foretok meg, ser jeg at skjedde fordi jeg ikke klarte å vise eller regulere hva jeg egentlig følte, sier Stine og flytter den lyse luggen vekk fra de blå øynene.

- Ikke lurt å flagge borderline

Tidligere venner av Stine har sagt til henne at hun har lav IQ fordi hun reagerer kraftigere enn mange andre på ting. Stine sier hun har opparbeidet seg høy emosjonell IQ og det gjør derfor ekstra vondt å høre sånt.

- Det å bli misforstått er en del av alles hverdag, men når det blir personlig, tar jeg det personlig. Bare fordi jeg tenker på en annerledes måte og kan være veldig direkte, straffes jeg, og ordene deres setter seg fast i meg.

Stine har en nær vennekrets. De kjenner henne godt og vet hva som trigger angsten.

- En annen måte å beskytte meg på, er blitt at jeg konsekvent tar tak i dem som stigmatiserer meg, både i arbeidsliv, hverdagsliv og andre relasjoner. Jeg sier ifra på en måte som de forstår, men veldig mange ganger svelger jeg kameler som om det var luft, sier hun.

Karterud mener at det ikke nødvendigvis er lurt å fortelle omverdenen at man har en borderline personlighetsforstyrrelse.

- Nei, hvorfor skal man egentlig flagge det? Man kan si at man er ekstra sårbar, men problemet for mange med diagnosen er faktisk at de kan være for åpne. Siden diagnosen har ganske heftige symptomer som mange kjenner til, hadde jeg valgt å heller forklare at følelsene noen gang kan bli litt sterkere enn vanlig, og heller normalisere det for å unngå ubehagelige situasjoner.

Karterud sier at det er lurt å være selektiv med hvem man snakker med om sin borderlinediagnose.

- Fortell om det til noen du stoler på. Tenk over i hvilke forhold det vil være fornuftig å være åpen om det, og i hvilke relasjoner det vil være smart å ikke fortelle det. Selve problemene, symptomene, er det ingen grunn til å mistro. De er reelle, og først og fremst problematiske for dem som har dem, sier han.

Fikk ADHD-diagnose som 51-åring: – Jeg har følt dyp skam

Inngangsbillett for hjelp

Karterud er opptatt av at man skal være forsiktig med å medikalisere borderline, og påpeker igjen at borderline ikke er en sykdom. Karterud forklarer at medikalisering er et begrep for at stadig flere av menneskers problemer søkes forklart gjennom medisinske årsaker og at det da gjerne skal finnes en pille for alt. Men det finnes ingen pille for borderline personlighetsforstyrrelse.

- Det handler om mennesker som strever litt mer enn andre med sterke følelser, med rigide tankemønstre og at dømmekraften settes ut når det blir følelsesmessig aktivering. Dette er noe alle kan ha mer eller mindre av. Dette med diagnoser er ganske komplisert, men det er viktig å slå fast at psykiske lidelser stort sett ikke er sykdommer i vanlig forstand. Likevel trenger helsevesenet diagnosekategorier for å avgjøre hvem som skal få hva slags hjelp, rett til sykepenger, og så videre.

– Føltes ut som jeg ikke fikk puste og at jeg holdt på å bli gal

Drømmen om å hjelpe

Stine har en utdanning, to faste jobber, en plass og bo, bil og gode venner. Hun har nær kontakt med flere i familien, selv om båndet til andre familiemedlemmer er brutt. Stine opplever selv å mestre livet, men har samtidig utfordringer med diagnosen.

- Jeg har opparbeidet meg en større innsikt, forståelse og kunnskap om en diagnose jeg ikke visste noe om, og kan dermed møte andre mennesker på en mer empatisk måte. Jeg drømmer om en dag å få hjelpe unge jenter som nettopp har fått diagnosen, for er det noe jeg kanskje savner, så er det mer åpenhet. Jeg regner med det er store mørketall, og mange som sitter med diagnosen alene, redde for å bli møtt med stigmatisering.

Karterud mener mennesker med borderline trenger trygghet og forutsigbarhet.

- Personer med personlighetsforstyrrelser utgjør en svært heterogen gruppe, og det er helt galt å si på generell basis at det er mennesker en bør holde seg unna. Vi vil snarere si det motsatte. Dette er personer som i større grad enn andre trenger trygge og stabile relasjoner. Det beste du kan gjøre er å vise forståelse, og oppmuntre dem til å søke behandling.

Kvinnen i teksten er anonymisert og KK kjenner hennes identitet.