ALLERS.NO: Tromsø, lørdag 5. februar 2011. Det er fortsatt tidlig om morgenen, men Birgit bestemmer seg for å stå opp da hun våkner. Da hun reiser seg, faller hun om.
Mannen er på jobb, så hun er alene med barna i huset. Datteren Stine, som da var 7 år, hører et dunk og går etter lyden.
Hun finner moren liggende på soveromsgulvet.
Hun prøver å løfte moren opp i sengen. Når hun spør hva som er galt, får hun bare babling til svar. Da henter hun penn og papir for at moren skal skrive hva som er galt, men moren klarer ikke det heller.
LES OGSÅ: Fikk slag mens hun var gravid
Ringte 113
Stine finner fram telefonkatalogen og ringer nødnummeret. Da hun var mindre, pleide hun å sitte på hjemmekontoret til faren og bla i katalogen og fortelle ham om de forskjellige nødnumrene. Det kommer godt med nå.
AMK-operatøren ber Stine gi telefonen til moren, som ikke kan gjøre seg forstått. Birgit har mistet helt kontakten med seg selv og kan verken prate eller tenke.
Ved å høre Birgit i telefonen, kan operatøren likevel slå fast at Birgit har fått slag og trenger øyeblikkelig hjelp.
Stine får beskjed om at de skal sende en ambulanse, og bare fem minutter senere er den på plass.
Sliter med ord
- Bortsett fra at ambulansepersonellet kom og hentet meg, husker jeg ikke mye fra den dagen, forteller Birgit Lorentzen (43).
Nå er det fire år siden det skjedde. Hun drar fortsatt litt på den ene beinet og sliter med å finne ord i samtalen. Utover det har hun vært heldig.
Da Birgit kommer på sykehuset, spør de hvilket årstall det er. Hun er usikker. Det samme gjelder når hun er født. Birgit vet ikke. For å hjelpe henne lister legen opp alle månedene i året. Først da han kommer til august, bekrefter Birgit.
At Birgit har vært rammet av et slag, blir raskt konstatert. Ved slag er hvert minutt dyrebart. For å minske skadeomfanget, er det viktig å komme seg på sykehuset innen fire timer etter at slaget har rammet.
Birgit blir operert via lysken.
LES OGSÅ: Utfordringene har gitt meg styrke
Modig datter
Birgit har tenkt mye på hvordan ting kunne ha gått hvis datteren ikke hadde vært hjemme. Et liv som pleietrengende på et sykehjem, er ikke noe hun ønsker seg.
På sykehuset fikk Birgit høre opptaket av telefonsamtalen datteren hadde med AMK-sentralen. Stine var flink og fikk formidlet det hun skulle.
Han som tok imot samtalen trodde til å begynne med at hun var alene hjemme. Da han ble oppmerksom på at hun hadde søsken som lå og sov, gikk de «sammen» og vekket dem.
Det var tøft for Birgit å høre gråten som satt langt opp i halsen på datteren. Dette var en veldig skremmende opplevelse for henne, men heldigvis bevarte hun roen slik at hun fikk ringt.
- Stine berget livet mitt. Hun var så modig.
Var lam
Slaget traff venstre side og rammet høyre, noe som gikk utover språket. Lenge var Birgit uten språk, men ved hjelp av trening og logoped, har hun fått det tilbake.
- Jeg kan fortsatt slite med enkelte uttalelser og ord, men ikke på samme måte.
Da Birgit kom til seg selv etter operasjonen, kunne ikke legene gi et klart svar på hvordan livet ville bli framover.
– Å være lam var en underlig følelse. Først fikk jeg litt kontakt med foten, så kom følelsen i armen tilbake. Det var en seier å kjenne at jeg begynte å fungere igjen.
Birgit ville tilbake til livet, sånn som det var før. Og hun skulle jobbe hardt og målrettet for å oppnå det. Trening hadde en positiv effekt.
- Det er mange som går til fysioterapeut og tror at det alene skal gjøre deg frisk. Sånn er det ikke. Egeninnsatsen er vel så viktig, om ikke mer.
Tunge dager
Det tyngste for Birgit var å komme på rehabilitering med bare eldre mennesker. Birgit var 38 år og var vant til en aktiv livsstil med mann og barn og full jobb.
- For å trene opp igjen språket, hadde jeg et behov for å prate, men fikk ingen stimuli. Men etter et par dager tilpasset jeg meg situasjonen.
Da hun kom hjem etter en måned, var hun spent på hvordan det kom til å bli. Å være på sykehuset var en trygghet. Hjemme ville hun være overlatt til seg selv. Og hva med det praktiske ansvaret? Å være trebarnsmor er et stort ansvar.
- Ting ble, til min store overraskelse, mye lettere enn jeg hadde trodd. Og vi fikk mye hjelp.
Birgit tror ikke helt hun forsto hva som skjedde da hun var oppi situasjonen.
- Jeg bare holdt ut og gjorde det jeg måtte for å bli frisk. Først i ettertid har jeg hatt tid til å reflektere over det jeg erfarte.
LES OGSÅ: Trodde kjæresten skulle dø
Trener daglig
Etter at hun kom hjem fortsatte hun å trene. Hver dag. Og gjør det fortsatt. Trening er viktig for å opprettholde og styrke muskulaturen. Slutter hun å trene, vet hun at hun vil bli svakere.
- Jeg gikk til fysioterapeut, samtidig som jeg gikk lange turer i skogen hver dag. Alle kan trene og forbedre helsen sin, uansett alder.
For Birgit er morsrollen den viktigste. Barna Stine (11), Jørgen (17) og Marte (19) er de som står i fokus.
- Å ta vare på barna er min viktigste oppgave.
Faren for et nytt slag er ikke større hos Birgit enn hos andre.
- Jeg har ikke vært redd for å få et nytt slag.
Medfødt hjertefeil
Årsaken til at Birgit fikk slag mener legene kommer av en medfødt hjertefeil. Hun gikk lenge med en bilyd på hjertet, som ingen klarte å finne ut av. Først da hun ble rammet av slag, oppdaget de sammenhengen. Hun hadde flere hull i kamrene, noe hun ble operert for året etter at hun fikk slag.
- Før slaget hadde jeg visstnok vært i faresonen for å få slag nærmest for hver gang hjertet slo. Med andre ord ville jeg fått slag før eller siden uansett.
Operasjonen var vellykket og ga Birgit mer energi. Tidligere kunne hun ikke løpe én kilometer uten å være segneferdig. Nå er det ikke lenge siden hun løp en mil uten problemer.
I et helt år var Birgit sykmeldt fra jobben som pleieassistent i en omsorgsbolig. Nå er hun tilbake i full jobb.
- Det er godt å være tilbake på jobb og i form igjen!
LES OGSÅ: Kjærligheten holder oss oppe
Er sterkere
Ganglaget og ordene som tidvis forsvinner er det eneste som minner Birgit på det hun har vært gjennom.
Å ikke finne ordene, er frustrerende. Dette kommer tydeligere fram hvis hun er sliten. Hun har også opplevd at folk har stoppet henne på gata og spurt om hun har vondt fordi hun halter og drar litt på det ene beinet.
- Jeg har ikke smerter, men blir jeg sliten, ser det nok verre ut enn det er. Men det har jeg lært meg å leve med.
Det hun har vært gjennom, har gjort henne sterkere.
- Det var aldri noe alternativ å gi opp. Jeg skulle tilbake til livet sånn det var før!
