– Jeg kan takke bestemor for at jeg klarte å bli glad i meg selv. Hun så meg, forsto og ga meg den livsnødvendige kjærligheten et barn trenger, sier Inger Brosvik.
Hun hadde en tøff oppvekst og har mistet mange, både familie og venner. Dette har gitt Inger arr både på kropp og sjel, men var ikke de synlige sårene som smertet mest.
Erfaringene velger hun å bruke på en positiv måte. Hun har kjent på hele spekteret av følelser. Det er kort vei mellom tårer og latter, og humor er en viktig del av livet, bitterhet hjelper ingen.
– Du må først være glad i deg selv, før du kan du hjelpe andre, sier Inger, som har jobbet i et omsorgsyrke hele livet.
- Jeg er forelsket i kolleagen min. Bør jeg gå fra samboeren?
Faren visste ikke noe
– Det verste var folkesnakket. Jeg er opptatt av at folk må tørre å bry seg når de mistenker at noe er galt, sier Inger på telefon fra Rutledal i Gulen kommune, der hun og samboeren bor.
Paret har to voksne barn, som har flyttet ut.
Det var avisa Strilen som først omtalte saken.
KK baserer denne artikkelen på Ingers egen opplevelse av oppveksten. Både foreldrene og brødrene har gått bort.
– Mye er nok endret de siste 50 årene, men ikke det at barn er lojale mot foreldrene, og prøver å skjule ting som ikke er bra. Det kan like gjerne skje på landsbygda som i de store byene, poengterer Inger.
– Hvis vi alle åpnet øynene tok litt bedre vare på hverandre, enten det gjelder i nabolaget, på skolen, på arbeidsplassen eller i vennegjengen, tror jeg mange barn kunne fått en tryggere oppvekst.
Ifølge Inger hadde moren et alkoholproblem, og i perioder blandet hun alkohol og piller. Faren jobbet mye borte, spesielt fra påske til utpå høsten, og disse periodene var de verste for barna. Han skal ikke ha vært klar over hva som skjedde hjemme mens han var bortreist på arbeid. Moren hadde også gode perioder, der hun vasket klær, lagde mat og stelte huset. I de periodene følte Inger at hun tilhørte en vanlig familie, og drømte om at det måtte vare i all evighet. Det gjorde det ikke.
– Pappa var bare snill. Han var veldig glad i mamma, og forsto ikke hva slags forhold vi levde under, sier Inger.
Hun og brødrene fortalte ham aldri hvor ille det var, ønsket og håpet bare at alt skulle fortsette å være bra hver gang han reiste ut. I stedet inviterte moren ulike mennesker til å feste sammen med henne. De kunne bli boende hele våren og sommeren.
Det var min skyld
– Jeg visste at folk snakket stygt om mor mi, og laga rykter, men kunne ikke gjøre noe med det, sier Inger.
– Da mamma ble gravid med meg, hadde hun allerede en sønn, men «måtte» gifte seg med faren min. Det var nok ikke slik hun hadde planlagt å leve.
Inger sier hun kan takke storebroren for at hun fortsatt er i live.
– Heldigvis var storebroren min der og passet på meg.
En gang, da moren hadde vært voldelig, klarte Inger å ringe politiet. Både barnevernet og politiet kom på døra, og Inger ble bandasjert før de dro igjen. Noen videre oppfølging ble det ikke. Inger vet ikke engang om hendelsen den gangen ble dokumentert, slik den ville ha blitt i dag.
Etter noen år fikk Inger også en lillebror. Nå ble det enda mer å passe på, for han var for liten til å forsvare seg.
– Vi som var eldst ble fort voksne og løsningsorienterte. Venner kunne vi selvsagt aldri ha med oss hjem. Da storebror var ti år, bygde han en hytte et stykke unna huset. Slik hadde vi et sted å være når det ble for mye dramatikk hjemme, sier Inger.
– Vi kjente oss trygge i hytta, men kunne ikke fortelle noen at vi var der, det siste vi ville var å bli oppdaget.
- Jeg klarte ikke å fortelle hvor avhengig jeg var
Måtte klare seg selv
Barna stjal med seg frukt og grønnsaker hjemmefra, og oppbevarte dette på en fjellhylle som alltid var kald. De hadde med seg soveposer og tepper, og overnattet ofte i hytta mens festingen pågikk hjemme. Men fremdeles var det viktig å tviholde på fasaden.
– Vi sto tidlig opp om morgenen, gikk hjem til huset og la lillebror i sengen sin. Så håpet vi bare han skulle sove til de voksne hadde sovet ut rusen. Stort sett gikk det bra, minnes Inger.
– Før vi gikk på skolen, vasket storebror og jeg huset, samlet sammen tomflasker og gravde dem ned.
Barna fikk aldri mulighet til å gjøre lekser, men opplevde kun å få kjeft på skolen. Det var ingen som spurte hvorfor leksene ikke ble gjort, eller hvordan barna egentlig hadde det.
En dag ble Inger syk på skolen, og læreren skulle kjøre henne hjem. Da storebroren fikk vite dette, stjal han en sykkel og syklet den lange veien hjem for å passe på søsteren sin. Det ble ingen oppfølging etter dette heller.
– Da jeg en dag ikke orket mer, bestemte jeg meg for å fortelle hele sannheten til barnevernet. Vi måtte få hjelp, slik forholdene hjemme utviklet seg og stadig ble verre, forteller Inger.
– Det var storebroren min som stoppet meg. Han var så redd for at barnevernet ville splitte søskenflokken, slik at vi tre ikke fikk være sammen lenger. Det førte til at jeg ikke våget å be om hjelp, brødrene mine betydde altfor mye for meg til at jeg turte å ta sjansen.
Mistet nære og kjære
Lillebroren fikk kreft og døde da han var 15 år. Før dette hadde moren flyttet ut. Inger og storebroren var alltid bekymret for henne, og det ble mange kjøreturer på leting etter mamma. Da hun døde, følte begge mest lettelse, da slapp de den evige bekymringen for hva hun gjorde. Senere gikk også faren bort.
– Mitt første møte med døden fikk jeg imidlertid allerede som tolvåring. Da fant jeg venninna mi liggende død, det glemmer jeg aldri, sier Inger.
– Men det fantes ikke kriseteam eller noe sånt den gangen, og opplevelsen ble aldri snakket om.
Ingers storebror har også gått bort. Den kjære bestemoren lever heller ikke lenger. Det går ikke en dag uten at Inger tenker på de nære og kjære hun har mistet, men hun har aldri gravd seg ned i sorgen.
– Jeg var heldig og traff en snill og kjekk kjæreste ganske tidlig. Vi ble samboere og jeg var 24 år da vår første datter ble født, sier Inger.
– Den julen vil jeg alltid huske. Jeg bestemte meg fort for å være en tilstedeværende mamma som skapte gode tradisjoner, nå som jeg hadde fått egen familie. Jeg har blant annet aldri nytt alkohol foran barna.
Det skjer også i små samfunn
Inger elsket tiden som småbarnsmor. Hun var med på leken både inne og ute, og skapte den barndommen hun selv drømte om, men aldri opplevde. Den viktigste regelen hun innførte, var at det ikke er lov å snakke stygt om andre, dette har de voksne barna tatt med seg videre.
– Jeg er heldig som har en jobb, der jeg får lov til å bety noe for andre, sier Inger.
Men det er ikke bare på jobben hun viser omsorg. Hun er opptatt av å strekke ut en hjelpende hånd, der hun ser et behov. Inger mener det er forskjell på å bry seg og å blande seg. Får vi mistanke om at noen har det vondt, er det bedre å bry seg en gang for mye enn en gang for lite. At det kan bli fatalt når andre bare lukker øynene, vet hun av egen erfaring.
– Det kan være så enkelt som å slå av en prat eller invitere på en kopp kaffe eller saft. For mange er det vanskelig å be om hjelp, samfunnet stiller høye krav. Det krever mot å innrømme at ikke alt er som det skal, sier Inger.
– Hjertet mitt brenner spesielt for barn, men mennesker i alle aldre kan ha behov for omsorg og støtte. Jeg mener alle har plikt til å være observante og ta noen grep der det er nødvendig.
Inger velger å fortelle åpent om oppveksten, omsorgssvikten og tapene, for å minne oss alle på at dramatikk kan skje innenfor husets fire vegger, selv om fasaden virker perfekt. Vi må heller ikke tro at små samfunn er skånet.
Inger har ikke sluppet unna hindringer senere i livet heller. Hun mener den tøffe oppveksten har gitt henne styrke til å hoppe over hindrene i stedet for å legge seg ned. Hun startet med ingenting, men bestemte seg for å gjøre det beste ut av alle situasjoner.
Selv henter Inger styrke fra samholdet og kjærligheten i egen familie, men også fra naturen. Hennes store hobby er å stelle i hagen.
– En tur i naturen er aldri feil, det gjør godt både for kropp og sinn, sier Inger.
– Og kanskje kan du invitere noen til å rusle sammen med deg?
