Livredning

– Storesøster er min reddende engel

Ferien kunne endt som et mareritt. Men en snarrådig storesøster visste råd. – Helen er blitt familiens helt, sier foreldrene.

Danmark, 28. juli 2011. Storfamilien Wiggen koste seg i et feriehus i Danmark. 14 dager med sol og sommer, badeliv og ferie. De var i alt 13 personer med små og store. Da trengs regler. Blant annet skulle dørene til det innendørs svømmebassenget alltid være låst når ingen voksne var der. Tvillingene Marthe og Signe som da var tre år, var høyt og lavt. Det gjaldt å ha sikkerhetsreglene på plass. 

Etter frokost bestemte barna seg for å ha vannkrig i hagen. Da det etter hvert ble behov for mer vann, løp en av dem inn gjennom døren til svømmebassenget, men glemte å lukke den på vei ut. 

Leken fortsatte, men ikke lenge. «Det mangler en!», utbrøt en av dem. Alle begynte å se seg rundt. Hvem manglet? Mens de lette, tenkte Geir, faren til tvillingene, at dette var jo ikke noe nytt. Panikken for at en av ungene kunne ha kommet seg ned til veien, som ikke var langt unna, var likevel der. 

FAMILIEN SAMLET: Siri (35), Helen (17), Marthe og Signe (6) og Geir (40) har alle fem fått en påminnelse om hvor skjørt livet er. – Jeg har slitt mye med mareritt og har trengt sove­medisiner i perioder, sier mamma Siri.
FAMILIEN SAMLET: Siri (35), Helen (17), Marthe og Signe (6) og Geir (40) har alle fem fått en påminnelse om hvor skjørt livet er. – Jeg har slitt mye med mareritt og har trengt sove­medisiner i perioder, sier mamma Siri. Vis mer

Les også: – Det er et under at jeg lever


På bunnen av bassenget
Så får Geir øye på at døra ut til svømmebassenget står på gløtt. Han går for å sjekke, mens Siri går inn i huset for å lete. På bunnen av bassenget, som er rundt 1,20 dypt, ser han datteren. Han skriker og kaster seg uti. Fordi han har brukket kragebeinet, løfter han Signe opp med én arm. Datteren er livløs, og blå fra topp til tå. «Jeg skal drepe den som har latt døren stå åpen», brøler Geir.

Siri hører Geirs brøl og løper ut av huset, ut i hagen og inn til Geir. Synet som møter henne, kommer hun aldri til å glemme. «Gi ungen til meg, gi ungen til meg!»
Hun tar datteren, løper ut i hagen igjen og legger henne ned på gresset. «Signe er død! Hjelp meg!» skriker hun hysterisk. ­Sekunder senere iler storesøster Helen, som da var 14, til. Hun har uker i forveien lært livredning på skolen. Helen handler raskt og begynner å gi lillesøsteren hjertekompresjon. 
Mamma Siri ser på, fortsatt i sjokk. Det hun har lært om livredning på helsefagutdanningen, er som blåst bort. Hun kjenner seg handlingslammet. Geir gir Signe munn-til-munn for å få liv i henne. Plutselig kjenner han at Signe trekker ­pusten. «Hun lever», utbryter han. De får ringt etter ambulanse.

DAGEN FØR ULYKKEN: – Signe klatret opp trappene på sklien og satte utfor. Jeg grøsser når jeg tenker tilbake på det, sier mamma Siri.
DAGEN FØR ULYKKEN: – Signe klatret opp trappene på sklien og satte utfor. Jeg grøsser når jeg tenker tilbake på det, sier mamma Siri. Vis mer

Les også: – Vi prioriterer gleden framfor sorgen


Ingen reaksjon
11.23 går alarmen på ambulansesentralen i Danmark. Mens ambulansen er på vei, tenker Geir: Hvor lenge har Signe ligget under vann, hvor hardt skadet er hun? Hadde det vært riktig av ham å blåse liv i henne hvis hun kom til å bli «grønnsak»? 

Da ambulansepersonellet kommer, tester de Signe, men får ingen reaksjon, selv om hun puster. De prater, ser henne inn i øynene, men kan ikke spore noen reaksjon. I sitt stille sinn tenker Geir at det verste har skjedd. 

Både Geir og Siri er med i sykebilen. Siri holder datteren, snakker med henne og prøver å få kontakt, men til ingen nytte. Siri gråter hele veien til sykehuset. 
Dette ser ut til å gå bra, får paret vite på sykehuset. Signe har vært gjennom en mengde tester, og hell i uhell tyder det meste på at alle vitale organer virker. Signe hadde heller ikke fått vann i lungene. 

– Men det var bare snakk om et halvt minutt mer før det kunne ha gått skikkelig galt. Vi kunne ha fått en pleietrengende datter, sier Geir ettertenksomt. 

PÅ SYKEHUSET: Signe fikk en velfortjent is da hun våknet på sykehuset etter ulykken.
PÅ SYKEHUSET: Signe fikk en velfortjent is da hun våknet på sykehuset etter ulykken. Vis mer

Les også: – Én har jeg født, og én har jeg fått


Gjensynsglede
Signe sier fremdeles ikke noe på sykehuset, er apatisk og virker trøtt. De lar henne sove. Da hun våkner etter 20 minutter, er den første hun spør etter tvilling­søsteren Marthe. «Åh, ungene mine», sier Siri mens tårene ­renner. Men kan hun stole på at Signe er helt seg selv igjen? «Hvem er jeg», spurte hun datteren. «Mamma», svarer Signe kontant. «Er jeg mamma?», spør hun på nytt. Datteren bekrefter spørs­målet. Da kjenner Siri lettelsen flomme gjennom henne. 
Signe blir på sykehuset til observasjon i et døgn. Geir ringer faren sin og ber ham komme med Marthe. Når tvillingene ser hverandre igjen, tar det ikke lang tid før alt er som før. 

– Det tok 20 minutter, og så var de i gang med å krangle om hverandres leker igjen, sier Geir og smiler av minnet. 

Mens Geir drar hjem for å ta seg av de andre ungene, blir Siri igjen på sykehuset. Hun våker over datteren hele natten – urolig, men samtidig glad for at alt har gått så bra.  

NÆR DØDEN: Signe er en aktiv jente og lykkelig ­uvitende om hva hun ble utsatt for som treåring. Her sammen med ­tvillingsøsteren Marthe (t.h.).
NÆR DØDEN: Signe er en aktiv jente og lykkelig ­uvitende om hva hun ble utsatt for som treåring. Her sammen med ­tvillingsøsteren Marthe (t.h.). Vis mer

Les også: Pus skjønte at Thea var syk


Blitt redd for vann
Allerede dagen etter bassengulykken bestemte Geir seg for å ta med Signe tilbake til bassenget. ­Gjennom Forsvaret lærte Geir å møte kriser for å overvinne dem. Han spurte Signe om hun ville være med å bade, noe hun ville. Sammen fant de tilbake gleden ved å leke i vannet.
 
Siri derimot, orket ikke engang å se på bassenget der ulykken fant sted. Det eneste hun så for seg, var Geir, sammen med den blålilla datteren i bassenget. Siri utviklet et hat for vann. Hun sov ikke på tre netter og ville bare hjem. Hver gang hun lukket øynene, så hun for seg den livløse og blålilla datteren som kunne ha dødd. For i det hele tatt å klare å sove, måtte hun ta sovemedisiner. 

Frykten for vann har hun fortsatt, og hun jobber fremdeles med å overvinne angsten. Det er blitt bedre, men ikke bra nok. Drar barna og Geir på stranda, nekter hun som regel å være med. Blir hun med, krisemaksimerer hun for hver minste ting. Bader jentene i badekaret hjemme i Moss, passer Siri konstant på. Tilbake til feriehuset i Danmark vil hun ikke. 

SOM FØR: – Da jentene begynte å krangle om leker kort tid etter at de så hverandre igjen på sykehuset, skjønte jeg at alt var som før, sier far Geir.
SOM FØR: – Da jentene begynte å krangle om leker kort tid etter at de så hverandre igjen på sykehuset, skjønte jeg at alt var som før, sier far Geir. Vis mer

Les også: – Jeg tenker på guttene mine hver eneste dag


Storesøster er helten
Moss, sommeren 2014. Signe er på ingen måte preget av det hun har vært gjennom. Fordi hun var så liten da det skjedde, husker hun ingenting. Hun smiler, ler og leker. Helst sammen med tvillingsøsteren Marthe. Hun elsker fremdeles å bade og å være på stranda og finnes ikke redd. 

– Vi har vært heldige, tross alt. Det kunne ha gått mye verre. ­Hendelsen ga oss en påminnelse om hvor skjørt livet er, sier paret.  

Helen er klar på én ting når det gjelder måten hun håndterte situasjonen på: 

– Jeg hadde aldri klart det jeg gjorde, hvis det ikke var for at jeg hadde lært livredning på skolen noen uker i forveien, påpeker hun. 

– Når det oppstår slike situa­sjoner, er det viktig å holde hodet kaldt. Fordi alt skjedde så fort, rakk jeg ikke å få panikk, jeg var mer opptatt av å få liv i lillesøsteren min. Jeg er glad alt endte godt. Det hadde ikke vært like mye liv og røre her hjemme med bare én søster. 

Foreldrene er imponerte over eldstedatterens snarrådighet.

– Vi vil alltid være Helen evig takknemlig. Det Helen gjorde, er en bragd langt utover det man kan forvente av en jente på 14 år. Det at hun klarte å være så klartenkt i en situasjon som vanligvis ville gjort folk handlingslammet, er imponerende. Helen er blitt ­familiens helt. 

Når uhellet er ute: 
 * Hold deg rolig.

* Skaff oversikt. Når du har fått oversikt, ­påkall hjelp, få dem til å ringe 113.

* Sikre ulykkesstedet – ikke sett deg selv ­eller andre i fare, ha med flytende hjelpe­middel hvis du må hente noen fra vannet.

* Hent opp personen, få raskt frie luftveier, dette kan medføre at hun/han begynner å puste.
 Om personen puster, men er bevisstløs; legg i sideleie. Om personen ikke puster; start med Hjerte-Lunge-Redning (HLR).

* Er personen ved bevissthet, forebygg ­nedkjøling.

* Ha en debriefing hvor man snakker om ulykken og takler etterreaksjoner. 

Kilde: Trude Aastad i Norges ­livrednings­selskap

Sjekk KKs kjærlighetshoroskop

Saker spesielt utvalgt for deg: