Herregud, tre plater med Tom Waits er en emosjonell utfordring. Nesten en fysisk påkjenning. Du blir vrengt, ristet, banket , omfavnet og trøstet. Waits slamrer og hamrer, mumler, rasper, pumper på orgelet til det ikke er en tone igjen. Og hvis det skulle være noen tvil: det er pokker så bra.

Orphans har han kalt samlingen. 56 låter fordelt på tre plater, Brawlers, Bawlers og Bastards, en gjeng lausunger som røsker i deg og får deg til å ønske at du alltid kunne sitte i en røykfylt bar og drikke whiskey.

Tom Waits har laget sitt helt egne musikalske univers, det er ingen som høres ut som ham. Og selv på denne samlingen, hvor enkelte låtene er opptil 20 år gamle, mens andre er rykende ferske, høres alt distinkt ut som Tom. Her er uutgitte spor, covre og nyinnspillinger.

Alle de snurrige lydene, det skjeve trekkspillet, pumpeorgelet som høres ut som det spilles av satan sjøl, de ømme illusjonsfrie kjærlighetslåtene - alt bærer preg av å være laget av en helt unik artist som er i en klasse for seg.

Ingen lager triste låter vakrere. Ingen varsler dommedag høyere. Bluesen lages ikke blåere. Jazzen er skakkest, nederlagsfølelsen formidles med nådelås presisjon. Å sjangerplassere Tom Waits er ingen enkel oppgave, for musikken rommer det meste. Blues, jazz, råkk, viser, poesi, eksperimentell rock, bluegrass.

Du får alt fra de vakreste pianoballadene til infernalsk, besatt støy. Tom er melankolsk, snerrende, nådeløs, håpløst betatt, politisk aggressiv og slitent slentrende. Det er fristende å si at Tom Waits' musikk er selve livet.

Det er bare å slå seg ned sammen med Tom Waits' lausunger. Du kommer til å ønske at du alltid kunne sitte i en røykfylt bar og drikke whiskey. Du kunne ikke vært i bedre selskap.