SYK AV SPISEFORSTYRRELSER: Året før hun døde, var søstrene på ferie i Barcelona sammen med moren. Det var da det for alvor gikk opp for Susanne (t.v) hvor syk storesøsteren Christine var.  Foto: Privat
SYK AV SPISEFORSTYRRELSER: Året før hun døde, var søstrene på ferie i Barcelona sammen med moren. Det var da det for alvor gikk opp for Susanne (t.v) hvor syk storesøsteren Christine var. Foto: Privat
Spiseforstyrrelser

Susanne (29) mistet storesøster Christine (31) til spiseforstyrrelser

- Jeg har ennå ikke helt klart det, å si at hun er - død.

KK.NO:  Det er en solrik søndag med deilig høstbris. Jeg og min storesøster er invitert til mamma på lunsj. Vi får servert eggerøre, laks, salat, aioli, potetsalat og nybakte rundstykker.

Det som ofte skjer når min familie skal spise et måltid sammen, skjer også i dag. Mamma konfronterer min søster med matinntaket underveis i måltidet.

«Skal du ikke gjøre noe med problemet ditt snart?»

Min søster er syk, det har hun vært i 13 år. Hun har bulimia nevrosa. Hun spiser mer enn noen gang, virker mer urolig enn noen gang, og snakker mindre enn hun pleier å gjøre.

Etter lunsjen rydder vi av bordet, og setter oss i sofaen for å drikke kaffe. Min søster går på badet, skrur på vasken, og blir der inne i om lag fem minutter. Når hun kommer ut fra badet, virker hun roligere. Hun spør meg om jeg vil bli med ut på altanen for å holde henne med selskap mens hun tar seg en røyk. Det gjør jeg.

Når vi sitter der i den herlige høstbrisen, innpakket i ullpledd, spør jeg henne hvordan hun har det. Hun sier bare: «Jeg sliter» og ser ned. Min kjære søster begynner å gråte. 

Susanne, 2011

LES OGSÅ: De første tegnene på spiseforstyrrelser

Mistet søsteren til spiseforstyrrelsen

Susanne Risvoll (29) er sykepleier med videreutdanning innen psykisk helse. Sitatet ovenfor er hentet fra hennes fordypningsoppgave fra utdannelsen med tittelen «Søster til søster».

FORBILDE: Susanne (t.h) så opp til storesøsteren Christine hele barndommen. Foto: Privat
FORBILDE: Susanne (t.h) så opp til storesøsteren Christine hele barndommen. Foto: Privat Vis mer

– Det var Christines sykdom som gjorde at jeg valgte å jobbe med spiseforstyrrelser, sier Susanne. I rundt to år var hun ansatt ved Regionalt Senter for Spiseforstyrrelser i Bodø, i dobbeltrollen pårørende og fagperson.

Sakte, men sikkert gikk det opp for henne hvor alvorlig sykdommen var, og hvor vanskelig det var å nå fram til søsteren. Hun følte aldri at hun klarte å gjøre nok – men gudene skal vite at hun prøvde.

Halvannet år har gått siden den dagen Susanne fikk telefonen fra mamma. Det var en helt vanlig fredag, hverdagen var akkurat kommet i gang etter jule- og nyttårsfeiring. Susanne var en snartur hjemom for å hente treningsklær, og i det samme hun så det stå «mamma» på displayet, og litt etter hørte stemmen hennes si:

«Det har skjedd noe forferdelig», bare visste hun det.

Det hadde skjedd noe med Christine.

– Jeg har ennå ikke helt klart det, å si at hun er – død, sier Susanne. 

– Jeg omskriver det alltid til «etter det med Christine …».

Også mamma hadde fått den brutale beskjeden på telefon. Nå visste hun at det bare var et tidsspørsmål før sjokknyheten ville eksplodere i sosiale medier, og det var ikke der lillesøster skulle få vite det verst tenkelige:

SYK AV SPISEFORSTYRRELSER: Året før hun døde, var søstrene på ferie i Barcelona sammen med moren. Det var da det for alvor gikk opp for Susanne (t.v) hvor syk storesøsteren Christine var. Foto: Privat
SYK AV SPISEFORSTYRRELSER: Året før hun døde, var søstrene på ferie i Barcelona sammen med moren. Det var da det for alvor gikk opp for Susanne (t.v) hvor syk storesøsteren Christine var. Foto: Privat Vis mer

At Christine skulle bli bare 31 år gammel. At bulimien hadde tatt hennes liv.

– Jobben hadde varslet da Christine ikke dukket opp. De fant henne på badet. Det var hjertet som ikke klarte mer, sier Susanne stille. Den januarkvelden sto hun på balkongen og så tusenvis av stjerneskudd danse over himmelen.

For henne ble det søsterens måte å si farvel på. Så vakkert – og så uendelig meningsløst.

LES OGSÅ: Datteren fikk spiseforstyrrelser

Prøvde å bli frisk

Tre dager tidligere, da det gamle året var i ferd med å gli over i et nytt, hadde Susanne
skrevet en fellesmelding til venner og familie med ønske om et godt nytt år.

«Jeg kan ikke sende fellesmelding til Christine,» hadde hun tenkt, og formulerte blant annet et nyttårsforsett om at de måtte sees oftere.

«Ja, det må vi», fikk hun til svar, «superglad i alle dåkker …».

Når Susanne i dag går inn på meldingene mellom seg og Christine, forteller de en
historie om håp og drømmer. Noen av dem drømte hun på vegne av søsteren, fordi hun aldri sluttet å håpe på at hun skulle bli frisk. Fordi hun trodde på de gode, positive faktorene som kunne snu alt. Irritasjon finnes også der, mellom ordene. Og maktesløshet, fordi søsteren ikke klarte å ta grep.

Den forteller også om en storesøster som prøvde, men som ikke fikk det til:

«Det ble aldri noen trening, håpløse meg …». Christine sa det ofte selv, at trening hjalp. Da følte hun mindre behov for å overspise. Men hun klarte ikke å få gode rutiner.

Susanne var 12. Christine hadde flyttet på hybel for å gå på videregående, og Susanne gledet seg vilt til helgebesøk hos storesøster.

– Jeg så alltid opp til Christine. Hun var flink på skolen, flink i sport, jobbet
på parfymeri og hadde masse venner. Hun var så vakker,
minnes Susanne.

Detaljene sitter. Hun ble tatt så godt imot, de skulle kose seg, de to. Bordet i den lille loftsleiligheten ble dekket. Gult servise med røde blomster.

PSYKISK HELSE: Susanne (29) er sykepeleier, og valgte å arbeide med spiseforstyrrelser fordi søsteren Christine i mange år slet med sykdommen. Foto: Nadia Norskott
PSYKISK HELSE: Susanne (29) er sykepeleier, og valgte å arbeide med spiseforstyrrelser fordi søsteren Christine i mange år slet med sykdommen. Foto: Nadia Norskott Vis mer

– Jeg fikk en følelse av at noe var fryktelig galt. For første gang skjønte jeg at hun kastet
opp etter at vi hadde spist. Jo, hun hadde merket mammas bekymring. Men så langt hadde Christine også fått mye positiv oppmerksomhet fordi hun holdt seg i form. En lang periode sprang hun en mil hver morgen før skolen. «Så sprek du er», fikk hun høre.

At dagens eneste måltidkunne bestå av et eple eller en liten boksananas, var det ikke så mange som visste.

Allerede da var hun fanget inn i forestillingen om et kroppsideal.

LES OGSÅ: Har du en spiseforstyrrelse?

– Det er en sykdom som kryper sakte fram

Det finnes mange teorier om hvordan spiseforstyrrelser oppstår, men det man i stor grad er enige om ifølge Hilde B. Moen, forsker ved Universitetet i Nordland, er at spiseforstyrrelser handler om å håndtere følelser. På fagspråket kalles dette affektregulering.

I behandling lærer en seg å gå inn i ulike situasjoner og utforske hva det er som fremkaller de vanskelige følelsene.

– Spiseforstyrrelser kan oppstå i spenningsfeltet mellom hvem man føler seg som, og
sosiale forventninger til hvordan man skal være. Vi lever i en tid med store krav til hvem vi skal være for å lykkes, sier Moen.

Felles for de fleste hun har snakket med i forbindelse med sitt doktorgradsarbeid om temaet, er at de ikke kan beskrive når sykdommen begynte.

– Det er en sykdom som kryper sakte fram. Du tror du har kontroll, men plutselig er det sykdommen som styrer deg. Da gir den tynne eller tomme kroppen en opplevelse av kontroll og trygghet.

For Christine gikk sultingen etter hvert over til spiseorgier.

– Hun bokstavelig talt spiste opp pengene sine, og kastet dem opp igjen. Det var vanskelig å forholde seg til. I alle familiesammenhenger ble mat et tema. Alle måltider dreide seg på et eller annet vis om Christine, hva hun spiste, om hun spiste. Susanne har spekulert mye på hva det tomrommet var, som måtte fylles med mat. Igjen og igjen. 

Var det at livet aldri ble som hun hadde ønsket? At hun aldri fikk tatt den utdannelsen hun kunne tatt, med alle sine 6-ere? Var det slik at livet bare durte og gikk, mens sykdommen tok overhånd?

To ganger la Christine seg inn på klinikk for å få hjelp. Det ble kortvarige oppturer som endte i skuffelse. Det siste halvannet året hun levde, ble kontakten med familien mindre.

Hun hadde ikke energi til å komme på besøk så ofte som før, og hadde aldri ro til å bli.

LES OGSÅ: Christine fikk spiseforstyrrelse i voksen alder

Avhengigheten styrer hverdagen

I sin forskning har Hilde B. Moen intervjuet kvinner, fra tenåringer til de over 60, som har levd med spiseforstyrrelser, men som selv mente at de var blitt så godt som friske.

– Vi snakket blant annet om overveldende følelser, og hvilke episoder som utløser misbruk av mat. Det som oftest beskrives, er følelsen av utilstrekkelighet, sier Moen.

For en matmisbruker styrer avhengigheten hverdagen i stor grad. Behovet for å bruke
mat, og skjule det, gjør at man isolerer seg og unngår sosiale settinger. Følelsen av skam oppstår spesielt i forhold til bulimi. 

LILLESØSTER: – Christine var flink på skolen, filnk i sport og hadde masse venner. Hun var så vakker, forteller Susanne om storesøsteren sin. Foto: Nadia Norskott
LILLESØSTER: – Christine var flink på skolen, filnk i sport og hadde masse venner. Hun var så vakker, forteller Susanne om storesøsteren sin. Foto: Nadia Norskott Vis mer

En anorektiker kan også føle et element av stolthet – hun greier noe mange ønsker å klare, nemlig å kontrollere matinntaket.

Nettopp det å bli dratt mellom skam, stolthet, utilstrekkelighet og kontroll, gjør detså fryktelig vanskelig å bli frisk.

Da Christine fylte 30, ble det feiret med jentetur til Barcelona. Bare de to søstrene, og mamma.

– Vi bodde tett på hverandre, og da ble det tydelig hvor syk hun var. Hun prøvde ikke lenger å skjule overspisingen. Vi visste at frokosten endte på toalettet. Vi kunne si det direkte: «Stopp nå, Christine». Det var så ydmykende og så skambelagt,
men likevel var hun ute av stand til å gjøre noe med det. Hun hadde lite energi, var uinteressert i å se og oppleve.

- Det ble mamma og jeg som gikk inn i den store katedralen og tente lys for henne, med en bønn om at hun måtte klare å ta til seg hjelp. En kveld lånte hun en kjole av meg. Vi skulle kose oss ute på en fin restaurant. Den strammet litt over magen, fant hun ut. Og reiste seg og gikk. Mamma og jeg spiste alene den kvelden.

Det er den kloke søsteren sin Susanne husker. Sprudlende Christine som hun kunne ringe til når livetbuttet imot. Hun som var glad i livet, ville oppleve mest mulig, ha med seg alt. Hun elsket å møte nye mennesker. «Æ e’ med» var hennes mantra.

Christine sa det ofte, at hun ikke kom til å bli gammel. Hun kjente nok hvor sliten kroppen var. På pc-en hennes fant de nøkterne tanker om døden, ispedd Christines karakteristiske galgenhumor: «Hvit sponkiste ikke aktuelt. Ikke furu, det er jeg allergisk mot! Symbol: Rose. Faen ikke noe kors.»

Jeg undrer meg ofte over hvorfor min søster fikk bulimi og ikke jeg. Vår barndom var lik. Når hun blir frisk av spiseforstyrrelsen, hva skal hun fylle tomrommet med? Jeg skriver «når» fordi jeg har tro på at hun skal klare det.

Susanne, 2011

Denne reportasjen ble også publisert i KK37. 

Spiseforstyrrelser: Faresignaler

Tenåringer som...

  • Hopper over måltid
  • Går tidlig fra bordet
  • Forsvinner inn på badet
  • Begynner å trene brått og mye
  • Lager mat uten selv å spise
  • Kaster matpakken


Hva gjør du?

  • Vis at du er bekymret
  • Ikke vær redd for å bry deg
  • Dialog er viktig
  • Husk at alle har behov for å føle seg sett
  • Gi oppmerksomhet uten at det er knyttet til mat


Kilde: Hilde B. Moen, forsker i spiseforstyrrelser
 

Til forsiden